Τετάρτη 11 Ιανουαρίου 2017

Ikke kluss med naturen

Adhesjon av de små kjønnsleppene hos jenter trenger sjelden behandling.

I dette nummer av Tidsskriftet har S. Knudtzon og medarbeidere en informativ artikkel om diagnostikk og behandling av adhesjon av de små kjønnsleppene (1). Selv om tilstanden er ganske vanlig, er den ikke særlig godt kjent hos foreldre og helsepersonell, kanskje fordi et flertall av jentene ikke har symptomer (1 – 6). Insidensen er i enkelte studier så høy som 20 – 40 %, og én forfatter spør om ikke adhesjon av de små kjønnsleppene bør oppfattes som et normalfunn hos prepubertale jenter (4)? Tilstanden anses å være ervervet, siden den ikke finnes i de tre første levemånedene (6). Ettersom den heller ikke finnes etter puberteten (2 – 6), antas det at sammenloddingen har sammenheng med det naturlig lave østrogennivået i årene mellom nyfødtperioden og fertil alder (2,4 – 6).

Diagnosen stilles enkelt ved inspeksjon. Tilstanden skilles fra vagina som ender blindt, manglende vagina og hymen imperforatum ved at vulva og de små kjønnsleppene her ser normale ut og urinrørsåpningen er synlig (5). Sammenloddingen av de små kjønnsleppene kan på diagnosetidspunktet være ganske fast. Siden tilstandens naturlige forløp er spontan normalisering før puberteten (1 – 6), vil det selvsagt også finnes jenter med svært lettgradige adhesjoner. Ved første legebesøk kan derfor et forsøk på å trekke kjønnsleppene fra hverandre uten anestesi være fristende. Etter min erfaring bør dette frarådes. Barns smerteopplevelse er individuell, og for mange er bare det å bli holdt skremmende. Det bør være lav terskel for anvendelse av lokalbedøvelse og endatil narkose ved slike anledninger.

I sin studie har kollegene ved St. Olavs hospital vist at resultatene ved både lokal applikasjon av østrogen- eller glukokortikoidkrem og kirurgisk behandling er dårlige – ved behandlingsslutt var sammenloddingen løsnet hos kun litt over halvparten (1). Resultatet er imidlertid i samsvar med litteraturen (2, 6). Gitt tilstandens naturlige forløp er det en svakhet ved denne studien at kun åtte av 105 jenter ble observert uten behandling og at kun fire av dem ble fulgt til normalisering. Forfatterne konkluderer likevel med: «Tilstanden går spontant tilbake hos alle, senest i puberteten.» Pasientene ved St. Olavs hospital er ikke fulgt lenge nok til å kunne bekrefte denne påstanden, som imidlertid har solid støtte i litteraturen (2 – 6). Det konkluderes videre med at observasjon alene bør være første behandlingsvalg hos symptomfrie jenter. Denne anbefalingen synes det også å være bred enighet om (2 – 6). Ved ledsagende plager som urinveisinfeksjon, uretritt eller vulvovaginitt, derimot, er det vanlig å anbefale at sammenloddingene løsnes (2 – 4, 6). Slike ledsagende tilstander behøver imidlertid ikke å ha noe med adhesjonen å gjøre. Ved det velrenommerte Hôpital Necker-Enfants malades i Paris, der man årlig ser rundt 40 nye tilfeller av denne tilstanden, løsner man ikke sammenloddingene selv hos dem som blir behandlet for de ovenfornevnte sykdommene. Kjønnsleppene åpnes kun når det er behov for tilgang til urinrørsåpningen (f.eks. for cystografi) eller ved lichen sclerosus (5).

Når adhesjon påvises, blir det viktigste å forsikre foreldrene om at det ikke er noen grunn til bekymring, dernest å informere skikkelig om tilstandens naturlige forløp samt poengtere betydningen av god perineal hygiene. Etter mitt syn er ytterligere oppfølging og kontroller av symptomfrie jenter (med eller uten adhesjon) ikke nødvendig. Hos dem med ledsagende symptomer kan behandling bli aktuelt. Da må informasjonen om behandlingsalternativene inkludere omtale av hyppige tilbakefall, både etter medikamentell og kirurgisk behandling (2 – 4). En forfatter rapporterer tilbakefall hos hele 40 % (6). Det kan også være betenkelig å forskrive en behandling som innebærer at småjenter skal smøres i skrittet to ganger daglig i opptil åtte uker (1). Mange foreldre vil kunne føle seg ubekvemme med denne oppgaven. Alt dette og fordi behandling kan være ubehagelig og ha sidevirkninger (1) taler for å anbefale observasjon som eneste tiltak. Selv om jeg har stor sans for behandlingsprinsippene ved Hôpital Necker (5), har jeg ikke problemer med å akseptere at en del foreldre ser annerledes på saken. Deres ønske om å løsne sammenloddingen, kirurgisk eller medikamentelt, bør da etterkommes, det er tross alt ingen stor sak.

Sammenfatningsvis har Knudtzon og medarbeidere gitt et viktig bidrag til å informere alle som arbeider med småbarn om en vanlig tilstand som affiserer jenters kjønnsorgan og som av og til krever behandling. Men som regel er altså det beste tiltaket å vente på at naturen ordner opp selv.



from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2iXbbL5
via IFTTT

MALAT1 promoted invasiveness of gastric adenocarcinoma

Gastric cancer is the second leading cause of cancer globally, and the mechanism of its pathogenesis is still largely unknown. Recently, non-coding RNAs have been recognized to promote metastasis in various ca...

from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2iffceH
via IFTTT

Topoisomerase I copy number alterations as biomarker for irinotecan efficacy in metastatic colorectal cancer

No biomarker exists to guide the optimal choice of chemotherapy for patients with metastatic colorectal cancer. We examined the copy numbers (CN) of topoisomerase I (TOP1) as well as the ratios of TOP1/CEN-20 and...

from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2jxOeuO
via IFTTT

Incidence of solitary pulmonary nodules in Northeastern France: a population-based study in five regions

The discovery of a solitary pulmonary nodule (SPN) on a chest imaging exam is of major clinical concern. However, the incidence rates of SPNs in a general population have not been estimated. The objective of t...

from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2ifop6O
via IFTTT

Cancer Stem Cells (CSCs) in Melanoma: There's Smoke, But Is There Fire?

Abstract

Cancer stem cells (CSCs), also called Tumor Initiating Cells (TICs), can be defined as cancer cells that are present within solid tumors or hematological cancers, which have characteristics associated with normal stem cells, but which can give rise to all cell types found in a particular cancer sample. CSCs, therefore, are transformed stem cells, which can self-renew, differentiate into diverse progenies, and drive continuous tumor growth. (Villani et al. 2015) (Zhou et al., 2009)(Kreso & Dick, 2014)(Schatton et al., 2008) (Figure 1). This article is protected by copyright. All rights reserved



from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2jGsS2r
via IFTTT

Heat shock proteins and cancer: how can nanomedicine be harnessed?

Publication date: Available online 11 January 2017
Source:Journal of Controlled Release
Author(s): Félix Sauvage, Samir Messaoudi, Elias Fattal, Gillian Barratt, Juliette Vergnaud-Gauduchon
Heat shock protein (hsp90) is an interesting target for cancer therapy because it is involved in the folding and stabilization of numerous proteins, including many that contribute to the development of cancer. It is part of the chaperone machinery that includes other heat shock proteins (hsp70, hsp27, hsp40) and is mainly localized in the cytosol, although many analogues or isoforms can be found in mitochondrion, endoplasmic reticulum and the cell membrane. Many potential inhibitors of hsp90 have been tested for cancer therapy but their usefulness is limited by their poor solubility in water and their ability to reach the target cells and the correct intracellular compartment. Nanomedicine, the incorporation of active molecules into an appropriate delivery system, could provide a solution to these drawbacks. In this review, we explain the rationale for using nanomedicine for this sort of cancer therapy, considering the properties of the chaperone machinery and of the different hsp90 analogues. We present some results that have already been obtained and put forward some strategies for delivery of hsp90 analogues to specific organelles.

Graphical abstract

image


from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2jlGr4c
via IFTTT

Time dependence of the enhancement effect of chemical enhancers: Molecular mechanisms of enhancing kinetics

Publication date: Available online 11 January 2017
Source:Journal of Controlled Release
Author(s): Xiaochang Liu, Peng Quan, Shanshan Li, Chao Liu, Yuan Zhao, Yongshan Zhao, Liang Fang
Chemical enhancers are widely used for facilitating drug penetration in transdermal drug delivery system (TDDS). However, there is a lack of knowledge about how the enhancement effect changes over time. In this study, on the basis of kinetic parameters of enhancement effect, molecular details of the dynamic enhancement process was described and a new hypothesis of the recovery mechanism of the skin barrier function was proposed. Using pretreated skin and flurbiprofen patch, the effects of Azone (AZ) and menthol decanoate (MT-10) were evaluated with in vitro permeation experiment and further confirmed by confocal laser scanning microscopy (CLSM) and TEWL. The results showed that the enhancement ratio (ER) increased firstly, then reached a plateau and finally decreased. The enhancement effect of MT-10 was slower (Tonset, MT-10>Tonset, AZ), weaker (ERmax, MT-10<ERmax, AZ) and shorter (Teff, MT-10<Teff, AZ) than that of AZ. According to the results of CLSM, ATR-FTIR and molecular dynamic simulation, the dynamic enhancement effect was caused by the variation of the diffusion coefficient of intercellular lipid in the stratum corneum (SC), which was dependent on the affinity between enhancers and lipid. Moreover, the skin barrier function recovered although a large amount of enhancers still existed in the SC. Additionally, according to the results of ATR-FTIR, molecular docking and skin retention study, the dynamic effect of AZ on the skin protein only induced skin irritation but showed no influence on drug penetration, so did the amount of the enhancer. In conclusion, dynamic enhancement effect was caused by the dynamic effect of the enhancer on the SC intercellular lipid, and the skin barrier function recovered by accepting the enhancer as a new component of the lipid bilayer.

Graphical abstract

image


from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2jlGUDn
via IFTTT

Polymeric micelles for ocular drug delivery: From structural frameworks to recent preclinical studies

Publication date: Available online 11 January 2017
Source:Journal of Controlled Release
Author(s): Abhirup Mandal, Rohit Bisht, Ilva D. Rupenthal, Ashim K. Mitra
Effective intraocular drug delivery poses a major challenge due to the presence of various elimination mechanisms and physiological barriers that result in low ocular bioavailability after topical application. Over the past decades, polymeric micelles have emerged as one of the most promising drug delivery platforms for the management of ocular diseases affecting the anterior (dry eye syndrome) and posterior (age-related macular degeneration, diabetic retinopathy and glaucoma) segments of the eye. Promising preclinical efficacy results from both in-vitro and in-vivo animal studies have led to their steady progression through clinical trials. The mucoadhesive nature of these polymeric micelles results in enhanced contact with the ocular surface while their small size allows better tissue penetration. Most importantly, being highly water soluble, these polymeric micelles generate clear aqueous solutions which allows easy application in the form of eye drops without any vision interference. Enhanced stability, larger cargo capacity, non-toxicity, ease of surface modification and controlled drug release are additional advantages with polymeric micelles. Finally, simple and cost effective fabrication techniques render their industrial acceptance relatively high. This review summarizes structural frameworks, methods of preparation, physicochemical properties, patented inventions and recent advances of these micelles as effective carriers for ocular drug delivery highlighting their performance in preclinical studies.

Graphical abstract

image


from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2jlKZr1
via IFTTT

BCS class IV drugs: Highly notorious candidates for formulation development

Publication date: Available online 11 January 2017
Source:Journal of Controlled Release
Author(s): Rohan Ghadi, Neha Dand
BCS class IV drugs (e.g., amphotericin B, furosemide, acetazolamide, ritonavir, paclitaxel) exhibit many characteristics that are problematic for effective oral and per oral delivery. Some of the problems associated include low aqueous solubility, poor permeability, erratic and poor absorption, inter and intra subject variability and significant positive food effect which leads to low and variable bioavailability. Also, most of the class IV drugs are substrate for P-glycoprotein (low permeability) and substrate for CYP3A4 (extensive pre systemic metabolism) which further potentiates the problem of poor therapeutic potential of these drugs. A decade back, extreme examples of class IV compounds were an exception rather than the rule, yet today many drug candidates under development pipeline fall into this category. Formulation and development of an efficacious delivery system for BCS class IV drugs is a herculean task for any formulator. The inherent hurdles posed by these drugs hamper their translation to actual market. The importance of the formulation composition and design to successful drug development is especially illustrated by the BCS class IV case. To be clinically effective these drugs require the development of a proper delivery system for both oral and per oral delivery. Ideal oral dosage forms should produce both a reasonably high bioavailability and low inter and intra subject variability in absorption. Also, ideal systems for BCS class IV should produce a therapeutic concentration of the drug at reasonable dose volumes for intravenous administration. This article highlights the various techniques and upcoming strategies which can be employed for the development of highly notorious BCS class IV drugs. Some of the techniques employed are lipid based delivery systems, polymer based nanocarriers, crystal engineering (nanocrystals and co-crystals), liquisolid technology, self-emulsifying solid dispersions and miscellaneous techniques addressing the P-gp efflux problem. The review also focuses on the roadblocks in the clinical development of the aforementioned strategies such as problems in scale up, manufacturing under cGMP guidelines, appropriate quality control tests, validation of various processes and variable therein etc. It also brings to forefront the current lack of regulatory guidelines which poses difficulties during preclinical and clinical testing for submission of NDA and subsequent marketing. Today, the pharmaceutical industry has as its disposal a series of reliable and scalable formulation strategies for BCS Class IV drugs. However, due to lack of understanding of the basic physical chemistry behind these strategies formulation development is still driven by trial and error.

Graphical abstract

image


from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2jlLFN7
via IFTTT

Kidney

Kidney: One of a pair of organs located in the right and left side of the abdomen. The kidneys remove waste products from the blood and produce urine. As blood flows through the kidneys, the kidneys filter waste products, chemicals, and unneeded water from the blood. Urine collects in the middle of each kidney, in an area called the renal pelvis. It then drains from the kidney through a long tube, the ureter, to the bladder, where it is stored until elimination. The kidneys also make substances that help control blood pressure and regulate the formation of red blood cells.



MedTerms (TM) is the Medical Dictionary of MedicineNet.com.
We Bring Doctors' Knowledge To You

from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2jlNFoy
via IFTTT

Ikke kluss med naturen

Adhesjon av de små kjønnsleppene hos jenter trenger sjelden behandling.

I dette nummer av Tidsskriftet har S. Knudtzon og medarbeidere en informativ artikkel om diagnostikk og behandling av adhesjon av de små kjønnsleppene (1). Selv om tilstanden er ganske vanlig, er den ikke særlig godt kjent hos foreldre og helsepersonell, kanskje fordi et flertall av jentene ikke har symptomer (1 – 6). Insidensen er i enkelte studier så høy som 20 – 40 %, og én forfatter spør om ikke adhesjon av de små kjønnsleppene bør oppfattes som et normalfunn hos prepubertale jenter (4)? Tilstanden anses å være ervervet, siden den ikke finnes i de tre første levemånedene (6). Ettersom den heller ikke finnes etter puberteten (2 – 6), antas det at sammenloddingen har sammenheng med det naturlig lave østrogennivået i årene mellom nyfødtperioden og fertil alder (2,4 – 6).

Diagnosen stilles enkelt ved inspeksjon. Tilstanden skilles fra vagina som ender blindt, manglende vagina og hymen imperforatum ved at vulva og de små kjønnsleppene her ser normale ut og urinrørsåpningen er synlig (5). Sammenloddingen av de små kjønnsleppene kan på diagnosetidspunktet være ganske fast. Siden tilstandens naturlige forløp er spontan normalisering før puberteten (1 – 6), vil det selvsagt også finnes jenter med svært lettgradige adhesjoner. Ved første legebesøk kan derfor et forsøk på å trekke kjønnsleppene fra hverandre uten anestesi være fristende. Etter min erfaring bør dette frarådes. Barns smerteopplevelse er individuell, og for mange er bare det å bli holdt skremmende. Det bør være lav terskel for anvendelse av lokalbedøvelse og endatil narkose ved slike anledninger.

I sin studie har kollegene ved St. Olavs hospital vist at resultatene ved både lokal applikasjon av østrogen- eller glukokortikoidkrem og kirurgisk behandling er dårlige – ved behandlingsslutt var sammenloddingen løsnet hos kun litt over halvparten (1). Resultatet er imidlertid i samsvar med litteraturen (2, 6). Gitt tilstandens naturlige forløp er det en svakhet ved denne studien at kun åtte av 105 jenter ble observert uten behandling og at kun fire av dem ble fulgt til normalisering. Forfatterne konkluderer likevel med: «Tilstanden går spontant tilbake hos alle, senest i puberteten.» Pasientene ved St. Olavs hospital er ikke fulgt lenge nok til å kunne bekrefte denne påstanden, som imidlertid har solid støtte i litteraturen (2 – 6). Det konkluderes videre med at observasjon alene bør være første behandlingsvalg hos symptomfrie jenter. Denne anbefalingen synes det også å være bred enighet om (2 – 6). Ved ledsagende plager som urinveisinfeksjon, uretritt eller vulvovaginitt, derimot, er det vanlig å anbefale at sammenloddingene løsnes (2 – 4, 6). Slike ledsagende tilstander behøver imidlertid ikke å ha noe med adhesjonen å gjøre. Ved det velrenommerte Hôpital Necker-Enfants malades i Paris, der man årlig ser rundt 40 nye tilfeller av denne tilstanden, løsner man ikke sammenloddingene selv hos dem som blir behandlet for de ovenfornevnte sykdommene. Kjønnsleppene åpnes kun når det er behov for tilgang til urinrørsåpningen (f.eks. for cystografi) eller ved lichen sclerosus (5).

Når adhesjon påvises, blir det viktigste å forsikre foreldrene om at det ikke er noen grunn til bekymring, dernest å informere skikkelig om tilstandens naturlige forløp samt poengtere betydningen av god perineal hygiene. Etter mitt syn er ytterligere oppfølging og kontroller av symptomfrie jenter (med eller uten adhesjon) ikke nødvendig. Hos dem med ledsagende symptomer kan behandling bli aktuelt. Da må informasjonen om behandlingsalternativene inkludere omtale av hyppige tilbakefall, både etter medikamentell og kirurgisk behandling (2 – 4). En forfatter rapporterer tilbakefall hos hele 40 % (6). Det kan også være betenkelig å forskrive en behandling som innebærer at småjenter skal smøres i skrittet to ganger daglig i opptil åtte uker (1). Mange foreldre vil kunne føle seg ubekvemme med denne oppgaven. Alt dette og fordi behandling kan være ubehagelig og ha sidevirkninger (1) taler for å anbefale observasjon som eneste tiltak. Selv om jeg har stor sans for behandlingsprinsippene ved Hôpital Necker (5), har jeg ikke problemer med å akseptere at en del foreldre ser annerledes på saken. Deres ønske om å løsne sammenloddingen, kirurgisk eller medikamentelt, bør da etterkommes, det er tross alt ingen stor sak.

Sammenfatningsvis har Knudtzon og medarbeidere gitt et viktig bidrag til å informere alle som arbeider med småbarn om en vanlig tilstand som affiserer jenters kjønnsorgan og som av og til krever behandling. Men som regel er altså det beste tiltaket å vente på at naturen ordner opp selv.



from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2iXbbL5
via IFTTT

Metastasis suppressor NM23 limits oxidative stress in mammals by preventing activation of stress-activated protein kinases/JNKs through its nucleoside diphosphate kinase activity [Research]

NME1 (nonmetastatic expressed 1) gene, which encodes nucleoside diphosphate kinase (NDPK) A [also known as nonmetastatic clone 23 (NM23)-H1 in human and NM23-M1 in mouse], is a suppressor of metastasis, but several lines of evidence—mostly from plants—also implicate it in the regulation of the oxidative stress response. Here, our aim was to investigate the physiologic relevance of NDPK A with respect to the oxidative stress response in mammals and to study its molecular basis. NME1 knockout mice died sooner, suffered greater hepatocyte injury, and had lower superoxide dismutase activity than did wild-type (WT) mice in response to paraquat-induced acute oxidative stress. Deletion of NME1 reduced total NDPK activity and exacerbated activation of the stress-related MAPK, JNK, in the liver in response to paraquat. In a mouse transformed hepatocyte cell line and in primary cultures of normal human keratinocytes, MAPK activation in response to H2O2 and UVB, respectively, was dampened by expression of NM23-M1/NM23-H1, dependent on its NDPK catalytic activity. Furthermore, excess or depletion of NM23-M1/NM23-H1 NDPK activity did not affect the intracellular bulk concentration of nucleoside di- and triphosphates. NME1-deficient mouse embryo fibroblasts grew poorly in culture, were more sensitive to stress than WT fibroblasts, and did not immortalize, which suggested that they senesce earlier than do WT fibroblasts. Collectively, these results indicate that the NDPK activity of NM23-M1/NM23-H1 protects cells from acute oxidative stress by inhibiting activation of JNK in mammal models.—Peuchant, E., Bats, M.-L., Moranvillier, I., Lepoivre, M., Guitton, J., Wendum, D., Lacombe, M.-L., Moreau-Gaudry, F., Boissan, M., Dabernat, S. Metastasis suppressor NM23 limits oxidative stress in mammals by preventing activation of stress-activated protein kinases/JNKs through its nucleoside diphosphate kinase activity.



from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2iIC7eu
via IFTTT

Ikke kluss med naturen

Adhesjon av de små kjønnsleppene hos jenter trenger sjelden behandling.

I dette nummer av Tidsskriftet har S. Knudtzon og medarbeidere en informativ artikkel om diagnostikk og behandling av adhesjon av de små kjønnsleppene (1). Selv om tilstanden er ganske vanlig, er den ikke særlig godt kjent hos foreldre og helsepersonell, kanskje fordi et flertall av jentene ikke har symptomer (1 – 6). Insidensen er i enkelte studier så høy som 20 – 40 %, og én forfatter spør om ikke adhesjon av de små kjønnsleppene bør oppfattes som et normalfunn hos prepubertale jenter (4)? Tilstanden anses å være ervervet, siden den ikke finnes i de tre første levemånedene (6). Ettersom den heller ikke finnes etter puberteten (2 – 6), antas det at sammenloddingen har sammenheng med det naturlig lave østrogennivået i årene mellom nyfødtperioden og fertil alder (2,4 – 6).

Diagnosen stilles enkelt ved inspeksjon. Tilstanden skilles fra vagina som ender blindt, manglende vagina og hymen imperforatum ved at vulva og de små kjønnsleppene her ser normale ut og urinrørsåpningen er synlig (5). Sammenloddingen av de små kjønnsleppene kan på diagnosetidspunktet være ganske fast. Siden tilstandens naturlige forløp er spontan normalisering før puberteten (1 – 6), vil det selvsagt også finnes jenter med svært lettgradige adhesjoner. Ved første legebesøk kan derfor et forsøk på å trekke kjønnsleppene fra hverandre uten anestesi være fristende. Etter min erfaring bør dette frarådes. Barns smerteopplevelse er individuell, og for mange er bare det å bli holdt skremmende. Det bør være lav terskel for anvendelse av lokalbedøvelse og endatil narkose ved slike anledninger.

I sin studie har kollegene ved St. Olavs hospital vist at resultatene ved både lokal applikasjon av østrogen- eller glukokortikoidkrem og kirurgisk behandling er dårlige – ved behandlingsslutt var sammenloddingen løsnet hos kun litt over halvparten (1). Resultatet er imidlertid i samsvar med litteraturen (2, 6). Gitt tilstandens naturlige forløp er det en svakhet ved denne studien at kun åtte av 105 jenter ble observert uten behandling og at kun fire av dem ble fulgt til normalisering. Forfatterne konkluderer likevel med: «Tilstanden går spontant tilbake hos alle, senest i puberteten.» Pasientene ved St. Olavs hospital er ikke fulgt lenge nok til å kunne bekrefte denne påstanden, som imidlertid har solid støtte i litteraturen (2 – 6). Det konkluderes videre med at observasjon alene bør være første behandlingsvalg hos symptomfrie jenter. Denne anbefalingen synes det også å være bred enighet om (2 – 6). Ved ledsagende plager som urinveisinfeksjon, uretritt eller vulvovaginitt, derimot, er det vanlig å anbefale at sammenloddingene løsnes (2 – 4, 6). Slike ledsagende tilstander behøver imidlertid ikke å ha noe med adhesjonen å gjøre. Ved det velrenommerte Hôpital Necker-Enfants malades i Paris, der man årlig ser rundt 40 nye tilfeller av denne tilstanden, løsner man ikke sammenloddingene selv hos dem som blir behandlet for de ovenfornevnte sykdommene. Kjønnsleppene åpnes kun når det er behov for tilgang til urinrørsåpningen (f.eks. for cystografi) eller ved lichen sclerosus (5).

Når adhesjon påvises, blir det viktigste å forsikre foreldrene om at det ikke er noen grunn til bekymring, dernest å informere skikkelig om tilstandens naturlige forløp samt poengtere betydningen av god perineal hygiene. Etter mitt syn er ytterligere oppfølging og kontroller av symptomfrie jenter (med eller uten adhesjon) ikke nødvendig. Hos dem med ledsagende symptomer kan behandling bli aktuelt. Da må informasjonen om behandlingsalternativene inkludere omtale av hyppige tilbakefall, både etter medikamentell og kirurgisk behandling (2 – 4). En forfatter rapporterer tilbakefall hos hele 40 % (6). Det kan også være betenkelig å forskrive en behandling som innebærer at småjenter skal smøres i skrittet to ganger daglig i opptil åtte uker (1). Mange foreldre vil kunne føle seg ubekvemme med denne oppgaven. Alt dette og fordi behandling kan være ubehagelig og ha sidevirkninger (1) taler for å anbefale observasjon som eneste tiltak. Selv om jeg har stor sans for behandlingsprinsippene ved Hôpital Necker (5), har jeg ikke problemer med å akseptere at en del foreldre ser annerledes på saken. Deres ønske om å løsne sammenloddingen, kirurgisk eller medikamentelt, bør da etterkommes, det er tross alt ingen stor sak.

Sammenfatningsvis har Knudtzon og medarbeidere gitt et viktig bidrag til å informere alle som arbeider med småbarn om en vanlig tilstand som affiserer jenters kjønnsorgan og som av og til krever behandling. Men som regel er altså det beste tiltaket å vente på at naturen ordner opp selv.



from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2iXbbL5
via IFTTT

Malignant transformation of a long-standing submental dermoid cyst to a carcinosarcoma: a case report

Submental dermoid cysts are uncommon midline cysts which occur due to entrapment of ectoderm between the second and third branchial arches during embryogenesis. Most dermoid cysts of the head and neck are beni...

from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2iiuVVB
via IFTTT

Bioactive metabolites of docosahexaenoic acid

Publication date: Available online 11 January 2017
Source:Biochimie
Author(s): Ondrej Kuda
Docosahexaenoic acid (DHA) is an essential fatty acid that is recognized as a beneficial dietary constituent and as a source of the anti-inflammatory specialized proresolving mediators (SPM): resolvins, protectins and maresins. Apart from SPMs, other metabolites of DHA also exert potent biological effects. This article summarizes current knowledge on the metabolic pathways involved in generation of DHA metabolites. Over 70 biologically active metabolites have been described, but are often discussed separately within specific research areas. This review follows DHA metabolism and attempts to integrate the diverse DHA metabolites emphasizing those with identified biological effects. DHA metabolites could be divided into DHA-derived SPMs, DHA epoxides, electrophilic oxo-derivatives (EFOX) of DHA, neuroprostanes, ethanolamines, acylglycerols, docosahexaenoyl amides of amino acids or neurotransmitters, and branched DHA esters of hydroxy fatty acids. These bioactive metabolites have pleiotropic effects that include augmenting energy expenditure, stimulating lipid catabolism, modulating the immune response, helping to resolve inflammation, and promoting wound healing and tissue regeneration. As a result they have been shown to exert many beneficial actions: neuroprotection, anti-hypertension, anti-hyperalgesia, anti-arrhythmia, anti-tumorigenesis etc. Given the chemical structure of DHA, the number and geometry of double bonds, and the panel of enzymes metabolizing DHA, it is also likely that novel bioactive derivatives will be identified in the future.



from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2j9an5L
via IFTTT

Ikke kluss med naturen

Adhesjon av de små kjønnsleppene hos jenter trenger sjelden behandling.

I dette nummer av Tidsskriftet har S. Knudtzon og medarbeidere en informativ artikkel om diagnostikk og behandling av adhesjon av de små kjønnsleppene (1). Selv om tilstanden er ganske vanlig, er den ikke særlig godt kjent hos foreldre og helsepersonell, kanskje fordi et flertall av jentene ikke har symptomer (1 – 6). Insidensen er i enkelte studier så høy som 20 – 40 %, og én forfatter spør om ikke adhesjon av de små kjønnsleppene bør oppfattes som et normalfunn hos prepubertale jenter (4)? Tilstanden anses å være ervervet, siden den ikke finnes i de tre første levemånedene (6). Ettersom den heller ikke finnes etter puberteten (2 – 6), antas det at sammenloddingen har sammenheng med det naturlig lave østrogennivået i årene mellom nyfødtperioden og fertil alder (2,4 – 6).

Diagnosen stilles enkelt ved inspeksjon. Tilstanden skilles fra vagina som ender blindt, manglende vagina og hymen imperforatum ved at vulva og de små kjønnsleppene her ser normale ut og urinrørsåpningen er synlig (5). Sammenloddingen av de små kjønnsleppene kan på diagnosetidspunktet være ganske fast. Siden tilstandens naturlige forløp er spontan normalisering før puberteten (1 – 6), vil det selvsagt også finnes jenter med svært lettgradige adhesjoner. Ved første legebesøk kan derfor et forsøk på å trekke kjønnsleppene fra hverandre uten anestesi være fristende. Etter min erfaring bør dette frarådes. Barns smerteopplevelse er individuell, og for mange er bare det å bli holdt skremmende. Det bør være lav terskel for anvendelse av lokalbedøvelse og endatil narkose ved slike anledninger.

I sin studie har kollegene ved St. Olavs hospital vist at resultatene ved både lokal applikasjon av østrogen- eller glukokortikoidkrem og kirurgisk behandling er dårlige – ved behandlingsslutt var sammenloddingen løsnet hos kun litt over halvparten (1). Resultatet er imidlertid i samsvar med litteraturen (2, 6). Gitt tilstandens naturlige forløp er det en svakhet ved denne studien at kun åtte av 105 jenter ble observert uten behandling og at kun fire av dem ble fulgt til normalisering. Forfatterne konkluderer likevel med: «Tilstanden går spontant tilbake hos alle, senest i puberteten.» Pasientene ved St. Olavs hospital er ikke fulgt lenge nok til å kunne bekrefte denne påstanden, som imidlertid har solid støtte i litteraturen (2 – 6). Det konkluderes videre med at observasjon alene bør være første behandlingsvalg hos symptomfrie jenter. Denne anbefalingen synes det også å være bred enighet om (2 – 6). Ved ledsagende plager som urinveisinfeksjon, uretritt eller vulvovaginitt, derimot, er det vanlig å anbefale at sammenloddingene løsnes (2 – 4, 6). Slike ledsagende tilstander behøver imidlertid ikke å ha noe med adhesjonen å gjøre. Ved det velrenommerte Hôpital Necker-Enfants malades i Paris, der man årlig ser rundt 40 nye tilfeller av denne tilstanden, løsner man ikke sammenloddingene selv hos dem som blir behandlet for de ovenfornevnte sykdommene. Kjønnsleppene åpnes kun når det er behov for tilgang til urinrørsåpningen (f.eks. for cystografi) eller ved lichen sclerosus (5).

Når adhesjon påvises, blir det viktigste å forsikre foreldrene om at det ikke er noen grunn til bekymring, dernest å informere skikkelig om tilstandens naturlige forløp samt poengtere betydningen av god perineal hygiene. Etter mitt syn er ytterligere oppfølging og kontroller av symptomfrie jenter (med eller uten adhesjon) ikke nødvendig. Hos dem med ledsagende symptomer kan behandling bli aktuelt. Da må informasjonen om behandlingsalternativene inkludere omtale av hyppige tilbakefall, både etter medikamentell og kirurgisk behandling (2 – 4). En forfatter rapporterer tilbakefall hos hele 40 % (6). Det kan også være betenkelig å forskrive en behandling som innebærer at småjenter skal smøres i skrittet to ganger daglig i opptil åtte uker (1). Mange foreldre vil kunne føle seg ubekvemme med denne oppgaven. Alt dette og fordi behandling kan være ubehagelig og ha sidevirkninger (1) taler for å anbefale observasjon som eneste tiltak. Selv om jeg har stor sans for behandlingsprinsippene ved Hôpital Necker (5), har jeg ikke problemer med å akseptere at en del foreldre ser annerledes på saken. Deres ønske om å løsne sammenloddingen, kirurgisk eller medikamentelt, bør da etterkommes, det er tross alt ingen stor sak.

Sammenfatningsvis har Knudtzon og medarbeidere gitt et viktig bidrag til å informere alle som arbeider med småbarn om en vanlig tilstand som affiserer jenters kjønnsorgan og som av og til krever behandling. Men som regel er altså det beste tiltaket å vente på at naturen ordner opp selv.



from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2iXbbL5
via IFTTT

The creatininase homolog MftE from Mycobacterium smegmatis catalyzes a peptide cleavage reaction in the biosynthesis of a novel RiPP [Enzymology]

Most ribosomally-synthesized and post-translationally modified peptide (RiPP) natural products are processed by tailoring enzymes to create complex natural products that are still recognizably peptide-based. However, some tailoring enzymes dismantle the peptide en route to synthesis of small molecules. The biosynthesis of a small-molecule natural product of as yet unknown structure, mycofactocin, is thought to be synthesized in this way, via the mft gene cluster found in many strains of Mycobacteria. This cluster harbors at least six genes, which appear to be conserved across species. We have previously shown that one enzyme from this cluster, MftC, catalyzes the oxidative decarboxylation of the C-terminal Tyr of the substrate peptide MftA in a reaction that requires the MftB protein. Herein we show that mftE encodes a creatininase homolog that catalyzes cleavage of the oxidatively-decarboxylated MftA peptide to liberate its final two residues, including the C-terminal decarboxylated Tyr (VY*). Unlike MftC, which requires MftB for function, MftE catalyzes the cleavage reaction in the absence of MftB. The identification of this novel metabolite, VY*, supports the notion that the mft cluster is involved in generating a small molecule from the MftA peptide. The ability to produce VY* from MftA by in vitro reconstitution of the activities of MftB, MftC, and MftE sets the stage for identification of the novel metabolite that results from the proteins encoded by the mft cluster.

from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2iIRQdv
via IFTTT

Neuron-enriched RNA-binding Proteins Regulate Pancreatic Beta Cell Function and Survival [RNA]

Pancreatic beta cell failure is the central event leading to diabetes. Beta cells share many phenotypic traits with neurons, and proper beta cell function relies on the activation of several neuronal-like transcription programs. Regulation of gene expression by alternative splicing plays a pivotal role in brain, where it affects neuronal development, function and disease. The role of alternative splicing in beta cells remains unclear, but recent data indicate that splicing alterations modulated by both inflammation and susceptibility genes for diabetes contribute to beta cell dysfunction and death. Here we used RNA sequencing to compare the expression of splicing-regulatory RNA-binding proteins in human islets, brain and other human tissues, and identified a cluster of splicing regulators that are expressed in both beta cells and brain. Four of them, namely Elavl4, Nova2, Rbox1 and Rbfox2 were selected for subsequent functional studies in insulin-producing rat INS-1E, human EndoC-βH1 cells, and in primary rat beta cells. Silencing of Elavl4 and Nova2 increased beta cell apoptosis, while silencing of Rbfox1 and Rbfox2 increased insulin content and secretion. Interestingly, Rbfox1 silencing modulates the splicing of the actin-remodeling protein gelsolin, increasing gelsolin expression and leading to faster glucose-induced actin depolymerization and increased insulin release. Taken together, these findings indicate that beta cells share common splicing regulators and programs with neurons. These splicing regulators play key roles in insulin release and beta cell survival and their dysfunction may contribute to the loss of functional beta cell mass in diabetes.

from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2jGcBdQ
via IFTTT

Novel Serine 176 phosphorylation of YBX1 activates NF-{kappa}B in colon cancer [Cell Biology]

The Y box protein 1 (YBX1) is a well-known oncoprotein which has tumor promoting functions. YBX1 is widely considered to be an attractive therapeutic target in cancer. In order to develop novel therapeutics to target YBX1, it is of great importance to understand how YBX1 is finely regulated in cancer. Previously, we have shown that YBX1 could function as a tumor promoter through phosphorylation of its serine 165 (S165) residue, leading to the activation of the NF-[kappa]B signaling pathway (1). In this study, using mass spectrometry analysis, we discovered a quite distinct phosphorylation site, S176, on YBX1. Overexpression of the YBX1-S176A (serine to alanine) mutant in either HEK293 cells or colon cancer HT29 cells showed a dramatically reduced NF-[kappa]B activating ability as compared with that of WT-YBX1, confirming that S176 phosphorylation is critical for the activation of NF-[kappa]B by YBX1. Importantly, the mutant of S176 and the previously reported S165 sites regulate distinct groups of NF-[kappa]B target genes, suggesting the unique and irreplaceable function of each of these two phosphorylated serine residues. Our important findings could provide a novel cancer therapeutic strategy by blocking either S176 or S165 phosphorylation or both of YBX1 in colon cancer.

from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2iIRGmh
via IFTTT

Peptide from Sea Anemone Metridium senile Affects Transient Receptor Potential Ankyrin-repeat 1 (TRPA1) Function and Produces Analgesic Effect [Neurobiology]

The transient receptor potential ankyrin-repeat 1 (TRPA1) is an important player in pain and inflammatory pathways. It is a promising target for novel drug development for the treatment of a number of pathological states. A novel peptide producing a significant potentiating effect on allyl isothiocyanate (AITC)- and diclofenac-induced currents of TRPA1 was isolated from the venom of sea anemone Metridium senile. It is a 35-amino-acid peptide cross-linked by two disulfide bridges, named τ-AnmTX Ms 9a-1 (short name Ms 9a-1) according to a structure similar to other sea anemone peptides belonging to structural group 9a. The structures of the two genes encoding the different precursor proteins of Ms 9a-1 were determined. Peptide Ms 9a-1 acted as a positive modulator of TRPA1 in vitro but did not cause pain or thermal hyperalgesia when injected into the hind paw of mice. Intravenous injection of Ms 9a-1 (0.3 mg/kg) produced a significant decrease in the nociceptive and inflammatory response to AITC (the agonist of TRPA1) and reversed CFA-induced inflammation and thermal hyperalgesia. Taken together, these data support the hypothesis that Ms 9a-1 potentiates the response of TRPA1 to endogenous agonists followed by persistent functional loss of TRPA1-expressing neurons. We can conclude that TRPA1 potentiating may be useful as a therapeutic approach since Ms 9a-1 produces significant analgesic and anti-inflammatory effects in mice models of pain.

from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2jG87Ec
via IFTTT

Specific Inhibition of Acyl-CoA Oxidase-1 by an Acetylenic Acid Improves Hepatic Lipid and Reactive Oxygen Species (ROS) Metabolism in Rats Fed a High-Fat Diet [Lipids]

Chronic high-fat diet (HFD) results in hepatic mitochondrial dysfunction and induction of peroxisomal fatty acid oxidation (FAO), whether specific inhibition of peroxisomal FAO benefits mitochondrial FAO and reactive oxygen species (ROS) metabolism remains unclear. In this study, a specific inhibitor for the rate-limiting enzyme involved in peroxisomal FAO, acyl-CoA oxidase-1 (ACOX1) was developed and used for the investigation of peroxisomal FAO inhibition upon mitochondrial FAO and ROS metabolism. Specific inhibition of ACOX1 by 10,12 -tricosadiynoic acid increased hepatic mitochondrial FAO via activation of the SIRT1-AMPK pathway and PPARα and reduced hydrogen peroxide accumulation in high-fat diet fed rats, which significantly decreased hepatic lipid and ROS contents, reduced body weight gain and decreased serum triglyceride and insulin levels. Inhibition of ACOX1 is a novel and effective approach for the treatment of HFD or obesity induced metabolic diseases by improving mitochondrial lipid and ROS metabolism.

from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2iITwDK
via IFTTT

Extracellular microRNA signature of human helper T cell subsets in health and autoimmunity [RNA]

Upon TCR stimulation, CD4+ T lymphocytes release extracellular vesicles (EVs) containing microRNAs. However, no data are available on whether human CD4+ T cell subsets release EVs containing different pattern of microRNAs. The present work aimed at filling this gap by assessing the microRNA content in EVs released upon in vitro TCR stimulation of Th1, Th17 and T regulatory (Treg) cells. Our results indicate that EVs released by Treg cells are significantly different compared to those released by the other subsets. In particular, miR-146a-5p, miR-150-5p and miR-21-5p are enriched; while miR-106a-5p, miR-155-5p and miR-19a-3p are depleted in Treg-derived EVs. The in vitro identified EV-associated microRNA signature was increased in serum of autoimmune patients with psoriasis and returned to healthy levels upon effective treatment with Etanercept, a biological drug targeting the TNF pathway and suppressing inflammation. Moreover, gene set enrichment analysis showed an over-representation of genes relevant for T cell activation, such as CD40L, IRAK1, IRAK2, STAT1 and c-Myb in the list of validated targets of Treg-derived EV miRNAs. At functional level, Treg- (but not Th1/Th17-) derived EVs inhibited CD4+ T cell proliferation and suppressed two relevant targets of miR-146a-5p, Stat1 and Irak2. In conclusion, our work identified the miRNAs specifically released by different human CD4+ T cell subsets and started to unveil the potential use of their quantity in human serum to mark the pathological elicitation of these cells in vivo and their biological effect in cell-to-cell communication during the adaptive immune response.

from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2jG8Q8k
via IFTTT

Effector attenuating substitutions that maintain antibody stability and reduce toxicity in mice [Immunology]

The antibody Fc region regulates antibody cytotoxic activities and serum half-life. In a therapeutic context however, the cytotoxic effector function of an antibody is often not desirable and can create safety liabilities by activating native host immune defenses against cells expressing the receptor-antigens. Several amino acid changes in the Fc region have been reported to silence or reduce the effector function of antibodies. These earlier studies focused primarily on the interaction of human antibodies with human Fc-Gamma; receptors, and it remains largely unknown how such changes to the Fc might translate in the context of a murine antibody. We demonstrate that the commonly used N297G (NG) and D265A, N297G (DANG) variants that are efficacious in attenuating effector function in primates, retain potent complement activation capacity in mice, leading to safety liabilities in murine studies. In contrast, we found a L234A, L235A, P329G (LALA-PG) variant that eliminates complement binding and fixation as well as Fc-Gamma; dependent antibody-dependent cell-mediated cytotoxity (ADCC) in both murine IgG2a and human IgG1. These LALA-PG substitutions allow a more accurate translation of results generated with an "effectorless" antibody framework scaffold between mice and primates. Further, we show that both human and murine antibodies containing the LALA-PG variant have typical pharmacokinetics in rodents and retain thermostability, enabling efficient knobs-into-holes bispecific antibody production and a robust path to generating highly effector-attenuated bispecific antibodies for preclinical studies.

from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2iIOYxh
via IFTTT

Platelet-activating factor mediates endotoxin tolerance by regulating indoleamine 2,3-dioxygenase-dependent expression of the suppressor of cytokine signaling 3 [Signal Transduction]

Indoleamine 2, 3-dioxygenase (IDO) mediates immune tolerance, and suppressor of cytokine signaling 3 (SOCS3) negatively regulates the JAK/STAT signal transduction pathway. We previously determined plateletactivating factor (PAF) protects mice against lipopolysaccharide (LPS)-induced endotoxic shock, but its detailed mechanism of action was unknown. We performed survival experiments in IDO+/+ and IDO-/- mice using an LPSinduced endotoxemia model and rated organ injury (neutrophil infiltration, and liver function). Using ELISA and Western blotting, we also investigated the mechanism of PAF-mediated endotoxin tolerance during endotoxemia. PAFmediated endotoxin tolerance was dependent on IDO in vivo and in vitro and was not observed in IDO-/- mice. JAK/STAT signaling, crucial for SOCS3 expression, was also impaired in the absence of IDO. In an IDO- and STATdependent manner, PAF mediated a decrease in interleukin-12 (IL-12), a dramatic increase of interleukin-10 (IL-10), and reduced mouse mortality. In addition, PAF attenuated LPS-mediated neutrophil infiltration into the lungs and interactions between neutrophil-like (THP-1) and endothelial cells (HUVECs). These results indicate PAF-mediated endotoxin tolerance is initiated via IDO and JAK/STAT-dependent expression of SOCS3. Our study has revealed a novel tolerogenic mechanism of IDO action and an important association between IDO and SOCS3 with respect to endotoxin tolerance.

from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2jG7Pgu
via IFTTT

A "Retrochaperone" Function for Cdc48: the Cdc48 Complex is Required for Retrotranslocated ERAD-M Substrate Solubility [Protein Synthesis and Degradation]

A surprising feature of ER-associated degradation (ERAD) is the movement, or retrotranslocation, of ubiquitinated substrates from the ER lumen or membrane to the cytosol where they are degraded by the 26S proteasome. Multispanning ER membrane proteins, called ERAD-M substrates, are retrotranslocated to the cytosol as full-length intermediates during ERAD and we have investigated how they maintain solubility. Using an in vivo assay, we show that retrotranslocated ERAD-M substrates are moved to the cytoplasm as part of the normal ERAD pathway, where they are part of a solely proteinacious complex. Using proteomics and direct biochemical confirmation, we found that Cdc48 serves as a critical retrochaperone for these ERAD-M substrates. Cdc48 binding to retrotranslocated, ubiquitinated ERAD-M substrates is required for their solubility; removal of the polyubiquitin chains, or competition for binding by addition of free polyubiquitin liberated Cdc48 from retrotranslocated proteins and rendered them insoluble. All components of the canonical Cdc48 complex Cdc48/Npl4/Ufd1 were present in solubilized ERAD-M substrates. This function of the complex was observed for both HRD and DOA pathway substrates. Thus, in addition to the long-known ATP-dependent extraction of ERAD substrates during retrotranslocation, the Cdc48 complex is generally and critically needed for the solubility of retrotranslocated ERAD-M intermediates.

from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2iIVlAE
via IFTTT

Impact of High Fat Diet on Tissue Acyl-CoA and Histone Acetylation Levels [Molecular Bases of Disease]

Cellular metabolism dynamically regulates the epigenome via availability of the metabolite substrates of chromatin-modifying enzymes. The impact of diet on the metabolism-epigenome axis is poorly understood, but could alter gene expression and influence metabolic health. ATP-citrate lyase (ACLY) produces acetyl-CoA in the nucleus and cytosol and regulates histone acetylation levels in many cell types. Consumption of a high fat diet (HFD) results in suppression of ACLY levels in tissues such as adipose and liver, but the impact of diet on acetyl-CoA and histone acetylation in these tissues remains unknown. Here we examined the effects of HFD on levels of acyl-CoAs and histone acetylation in mouse white adipose tissue (WAT), liver, and pancreas. We report that in mice, consuming a HFD reduced levels of acetyl-CoA and/or the acetyl-CoA: CoA ratio in these tissues. In WAT and pancreas, HFD also impacted levels of histone acetylation; in particular, histone H3 lysine 23 acetylation (H3K23ac) was lower in HFD-fed mice. Genetic deletion of Acly in cultured adipocytes also suppressed acetyl-CoA and histone acetylation levels. In liver, no significant effects on histone acetylation were observed with HFD, despite lower acetyl-CoA levels. Intriguingly, acetylation of several histone lysines correlated with the acetyl-CoA: (iso)butyryl-CoA ratio in liver. Butyryl-CoA and isobutyryl-CoA interacted with the acetyltransferase PCAF in liver lysates and inhibited its activity in vitro. This study thus provides evidence that diet can impact tissue acyl-CoA and histone acetylation levels, and that acetyl-CoA abundance correlates with acetylation of specific histone lysines in WAT but not in liver.

from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2jGe1VW
via IFTTT

Ikke kluss med naturen

Adhesjon av de små kjønnsleppene hos jenter trenger sjelden behandling.

I dette nummer av Tidsskriftet har S. Knudtzon og medarbeidere en informativ artikkel om diagnostikk og behandling av adhesjon av de små kjønnsleppene (1). Selv om tilstanden er ganske vanlig, er den ikke særlig godt kjent hos foreldre og helsepersonell, kanskje fordi et flertall av jentene ikke har symptomer (1 – 6). Insidensen er i enkelte studier så høy som 20 – 40 %, og én forfatter spør om ikke adhesjon av de små kjønnsleppene bør oppfattes som et normalfunn hos prepubertale jenter (4)? Tilstanden anses å være ervervet, siden den ikke finnes i de tre første levemånedene (6). Ettersom den heller ikke finnes etter puberteten (2 – 6), antas det at sammenloddingen har sammenheng med det naturlig lave østrogennivået i årene mellom nyfødtperioden og fertil alder (2,4 – 6).

Diagnosen stilles enkelt ved inspeksjon. Tilstanden skilles fra vagina som ender blindt, manglende vagina og hymen imperforatum ved at vulva og de små kjønnsleppene her ser normale ut og urinrørsåpningen er synlig (5). Sammenloddingen av de små kjønnsleppene kan på diagnosetidspunktet være ganske fast. Siden tilstandens naturlige forløp er spontan normalisering før puberteten (1 – 6), vil det selvsagt også finnes jenter med svært lettgradige adhesjoner. Ved første legebesøk kan derfor et forsøk på å trekke kjønnsleppene fra hverandre uten anestesi være fristende. Etter min erfaring bør dette frarådes. Barns smerteopplevelse er individuell, og for mange er bare det å bli holdt skremmende. Det bør være lav terskel for anvendelse av lokalbedøvelse og endatil narkose ved slike anledninger.

I sin studie har kollegene ved St. Olavs hospital vist at resultatene ved både lokal applikasjon av østrogen- eller glukokortikoidkrem og kirurgisk behandling er dårlige – ved behandlingsslutt var sammenloddingen løsnet hos kun litt over halvparten (1). Resultatet er imidlertid i samsvar med litteraturen (2, 6). Gitt tilstandens naturlige forløp er det en svakhet ved denne studien at kun åtte av 105 jenter ble observert uten behandling og at kun fire av dem ble fulgt til normalisering. Forfatterne konkluderer likevel med: «Tilstanden går spontant tilbake hos alle, senest i puberteten.» Pasientene ved St. Olavs hospital er ikke fulgt lenge nok til å kunne bekrefte denne påstanden, som imidlertid har solid støtte i litteraturen (2 – 6). Det konkluderes videre med at observasjon alene bør være første behandlingsvalg hos symptomfrie jenter. Denne anbefalingen synes det også å være bred enighet om (2 – 6). Ved ledsagende plager som urinveisinfeksjon, uretritt eller vulvovaginitt, derimot, er det vanlig å anbefale at sammenloddingene løsnes (2 – 4, 6). Slike ledsagende tilstander behøver imidlertid ikke å ha noe med adhesjonen å gjøre. Ved det velrenommerte Hôpital Necker-Enfants malades i Paris, der man årlig ser rundt 40 nye tilfeller av denne tilstanden, løsner man ikke sammenloddingene selv hos dem som blir behandlet for de ovenfornevnte sykdommene. Kjønnsleppene åpnes kun når det er behov for tilgang til urinrørsåpningen (f.eks. for cystografi) eller ved lichen sclerosus (5).

Når adhesjon påvises, blir det viktigste å forsikre foreldrene om at det ikke er noen grunn til bekymring, dernest å informere skikkelig om tilstandens naturlige forløp samt poengtere betydningen av god perineal hygiene. Etter mitt syn er ytterligere oppfølging og kontroller av symptomfrie jenter (med eller uten adhesjon) ikke nødvendig. Hos dem med ledsagende symptomer kan behandling bli aktuelt. Da må informasjonen om behandlingsalternativene inkludere omtale av hyppige tilbakefall, både etter medikamentell og kirurgisk behandling (2 – 4). En forfatter rapporterer tilbakefall hos hele 40 % (6). Det kan også være betenkelig å forskrive en behandling som innebærer at småjenter skal smøres i skrittet to ganger daglig i opptil åtte uker (1). Mange foreldre vil kunne føle seg ubekvemme med denne oppgaven. Alt dette og fordi behandling kan være ubehagelig og ha sidevirkninger (1) taler for å anbefale observasjon som eneste tiltak. Selv om jeg har stor sans for behandlingsprinsippene ved Hôpital Necker (5), har jeg ikke problemer med å akseptere at en del foreldre ser annerledes på saken. Deres ønske om å løsne sammenloddingen, kirurgisk eller medikamentelt, bør da etterkommes, det er tross alt ingen stor sak.

Sammenfatningsvis har Knudtzon og medarbeidere gitt et viktig bidrag til å informere alle som arbeider med småbarn om en vanlig tilstand som affiserer jenters kjønnsorgan og som av og til krever behandling. Men som regel er altså det beste tiltaket å vente på at naturen ordner opp selv.



from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2iXbbL5
via IFTTT

Implementation of a consumer-focused eHealth intervention for people with moderate-to-high cardiovascular disease risk: protocol for a mixed-methods process evaluation

Introduction

Technology-mediated strategies have potential to engage patients in modifying unhealthy behaviour and improving medication adherence to reduce morbidity and mortality from cardiovascular disease (CVD). Furthermore, electronic tools offer a medium by which consumers can more actively navigate personal healthcare information. Understanding how, why and among whom such strategies have an effect can help determine the requirements for implementing them at a scale. This paper aims to detail a process evaluation that will (1) assess implementation fidelity of a multicomponent eHealth intervention; (2) determine its effective features; (3) explore contextual factors influencing and maintaining user engagement; and (4) describe barriers, facilitators, preferences and acceptability of such interventions.

Methods and analysis

Mixed-methods sequential design to derive, examine, triangulate and report data from multiple sources. Quantitative data from 3 sources will help to inform both sampling and content framework for the qualitative data collection: (1) surveys of patients and general practitioners (GPs); (2) software analytics; (3) programme delivery records. Qualitative data from interviews with patients and GPs, focus groups with patients and field notes taken by intervention delivery staff will be thematically analysed. Concurrent interview data collection and analysis will enable a thematic framework to evolve inductively and inform theory building, consistent with a realistic evaluation perspective. Eligible patients are those at moderate-to-high CVD risk who were randomised to the intervention arm of a randomised controlled trial of an eHealth intervention and are contactable at completion of the follow-up period; eligible GPs are the primary healthcare providers of these patients.

Ethics and dissemination

Ethics approval has been received from the University of Sydney Human Research Ethics Committee and the Aboriginal Health and Medical Research Council (AH&MRC) of New South Wales. Results will be disseminated via scientific forums including peer-reviewed publications and national and international conferences.

Trial registration number

ANZCTR 12613000715774.



from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2if0kwH
via IFTTT

Microvascular Outcomes after Metabolic Surgery (MOMS) in patients with type 2 diabetes mellitus and class I obesity: rationale and design for a randomised controlled trial

Introduction

There are several randomised controlled trials (RCTs) that have already shown that metabolic/bariatric surgery achieves short-term and long-term glycaemic control while there are no level 1A of evidence data regarding the effects of surgery on the microvascular complications of type 2 diabetes mellitus (T2DM).

Purpose

The aim of this trial is to investigate the long-term efficacy and safety of the Roux-en-Y gastric bypass (RYGB) plus the best medical treatment (BMT) versus the BMT alone to improve microvascular outcomes in patients with T2DM with a body mass index (BMI) of 30–34.9 kg/m2.

Methods and analysis

This study design includes a unicentric randomised unblinded controlled trial. 100 patients (BMI from 30 to 34.9 kg/m2) will be randomly allocated to receive either RYGB plus BMT or BMT alone. The primary outcome is the change in the urine albumin-to-creatinine ratio (uACR) captured as the proportion of patients who achieved nephropathy remission (uACR<30 mg/g of albumin/mg of creatinine) in an isolated urine sample over 12, 24 and 60 months.

Ethics and dissemination

The study was approved by the local Institutional Review Board. This study represents the first RCT comparing RYGB plus BMT versus BMT alone for patients with T2DM with a BMI below 35 kg/m2.

Trial registration number

NCT01821508; Pre-results.



from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2ieY9cC
via IFTTT

Have health inequalities changed during childhood in the New Labour generation? Findings from the UK Millennium Cohort Study

Objectives

To examine how population-level socioeconomic health inequalities developed during childhood, for children born at the turn of the 21st century and who grew up with major initiatives to tackle health inequalities (under the New Labour Government).

Setting

The UK.

Participants

Singleton children in the Millennium Cohort Study at ages 3 (n=15 381), 5 (n=15 041), 7 (n=13 681) and 11 (n=13 112) years.

Primary outcomes

Relative (prevalence ratios (PR)) and absolute health inequalities (prevalence differences (PD)) were estimated in longitudinal models by socioeconomic circumstances (SEC; using highest maternal academic attainment, ranging from ‘no academic qualifications’ to ‘degree’ (baseline)). Three health outcomes were examined: overweight (including obesity), limiting long-standing illness (LLSI), and socio-emotional difficulties (SED).

Results

Relative and absolute inequalities in overweight, across the social gradient, emerged by age 5 and increased with age. By age 11, children with mothers who had no academic qualifications were considerably more likely to be overweight as compared with those with degree-educated mothers (PR=1.6 (95% CI 1.4 to 1.8), PD=12.9% (9.1% to 16.8%)). For LLSI, inequalities emerged by age 7 and remained at 11, but only for children whose mothers had no academic qualifications (PR=1.7 (1.3 to 2.3), PD=4.8% (2% to 7.5%)). Inequalities in SED (observed across the social gradient and at all ages) declined between 3 and 11, although remained large at 11 (eg, PR=2.4 (1.9 to 2.9), PD=13.4% (10.2% to 16.7%) comparing children whose mothers had no academic qualifications with those of degree-educated mothers).

Conclusions

Although health inequalities have been well documented in cross-sectional and trend data in the UK, it is less clear how they develop during childhood. We found that relative and absolute health inequalities persisted, and in some cases widened, for a cohort of children born at the turn of the century. Further research examining and comparing the pathways through which SECs influence health may further our understanding of how inequalities could be prevented in future generations of children.



from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2if08h2
via IFTTT

Incidence of surgical site infection following caesarean section: a systematic review and meta-analysis protocol

Introduction

Caesarean section (CS) rates have increased globally during the past three decades. Surgical site infection (SSI) following CS is a common cause of morbidity with reported rates of 3–15%. SSI represents a substantial burden to the health system including increased length of hospitalisation and costs of postdischarge care. The definition of SSI varies with the postoperative follow-up period among different health systems, resulting in differences in the reporting of SSI incidence. We propose to conduct the first systematic review and meta-analysis to determine the pooled estimate for the overall incidence of SSI following CS.

Methods and analysis

We will perform a comprehensive search to identify all potentially relevant published studies on the incidence of SSI following CS reported from 1992 in the English language. Electronic databases including PubMed, CINAHL, EMBASE and Scopus will be searched using a detailed search strategy. Following study selection, full-text paper retrieval, data extraction and synthesis, we will appraise study quality and risk of bias and assess heterogeneity. Incidence data will be combined where feasible in a meta-analysis using Stata software and fixed-effects or random-effects models as appropriate. This systematic review will be reported according to the Preferred Reporting Items for Systematic Reviews and Meta-Analyses (PRISMA) guidelines.

Ethics and dissemination

Ethical approval is not required as this review will use published data. The review will evaluate the overall incidence of SSI following CS and will provide the first quantitative estimate of the magnitude of SSI. It will serve as a benchmark for future studies, identify research gaps and remaining challenges, and emphasise the need for appropriate prevention and control measures for SSI post-CS. A manuscript reporting the results of the systematic review and meta-analysis will be submitted to a peer-reviewed journal and presented at scientific conferences.

Trial registration number

CRD42015024426.



from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2jxBd4B
via IFTTT

Health policies on dialysis modality selection: a nationwide population cohort study

Objectives

In Taiwan, peritoneal dialysis (PD) and haemodialysis are fully accessible to patients with end-stage renal disease. However, the usage of PD is considered low in Taiwan. Since 2005, 4 major policies have been implemented by Taiwan's Ministry of Health and Welfare, namely a multidisciplinary predialysis care programme and usage increasing the PD incidence as a key performance indicator (KPI) for hospital accreditation, both of which were implemented in 2006; reimbursement of the glucose-free dialysate, icodextrin that was implemented in 2007; and insurance reimbursement for renting automated PD machines that was implemented in 2008. The aim of this study was to analyse the associations between the PD promotional policies and the actual PD selection rates.

Setting

We analysed data within the Taiwan Renal Registry Data System from 2006 to 2013, focusing on the PD incidence in relation to the timings of the 4 PD promotional policies; then we stratified the results according to age, sex and the presence of diabetes mellitus.

Participants

From 2006 to 2013, 115 565 patients were enrolled in this study. The mean (SD) age of patients on PD was 54.6 (15.7) years.

Results

During the time frame in which the 4 PD promotional policies were implemented, the PD incidence increased from 12.8% in 2006 to 15.1% in 2009. The PD incidence started to decline in 2010 (13.8%) when the hospital accreditation policy was repealed. The 3 remaining policies were weakly associated with the PD incidence. The observational analysis determined that the patients' ages, sexes and diabetes mellitus incidence rates were relatively stable from 2006 to 2013.

Conclusions

Of the 4 health policies intended to promote PD usage, using increasing the PD incidence as a KPI for hospital accreditation had the strongest association with the PD incidence.



from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2ieTx6h
via IFTTT

Cancer-related hospitalisations and 'unknown stage prostate cancer: a population-based record linkage study

Objectives

To identify reasons for prostate cancer stage being recorded as ‘unknown’ in Australia's largest population-based cancer registry.

Design

Prospective population-based cohort.

Setting

New South Wales (NSW) is the most populous state in Australia, with almost one third of the total national population.

Participants

NSW Cancer Registry (NSWCR) records for prostate cancer cases diagnosed in 2001–2009 were linked to the NSW Admitted Patient Data Collection (APDC) for 2000–2010. All patients in this study had a minimum of 12 months follow-up in the hospital episode records after their date of diagnosis as recorded by the NSWCR.

Main outcome measures

Incidence of ‘unknown’ stage prostate cancer and cancer-specific survival.

Results

Of 50 597 prostate cancer cases, 39.9% were recorded as having ‘unknown’ stage. Up to 4 months after diagnosis, 77.2% of cases without a hospital-reported cancer diagnosis were recorded as having ‘unknown’ stage. Among those patients with a hospital-reported cancer diagnosis, stage was ‘unknown’ for 7.6% of cases who received a radical prostatectomy (RP) and for 34.0% of cases who had procedures other than RP. In the latter group, the factors that were related to having ‘unknown’ stage were living in disadvantaged areas (adjusted OR (aOR) range: 1.13 to 1.20), attending a private hospital (aOR range: 1.25 to 2.13), having day-only admission for care (aOR=1.23, 95% CI 1.11 to 1.36), or having procedures other than multiple procedures with imaging (eg, biopsy only, aOR range: 1.11 to 1.45).

Conclusions

Over half of ‘unknown’ stage prostate cancer cases did not have a hospital-reported prostate cancer diagnosis within the 4 months after initial diagnosis. We identified differences in the likelihood of cases being recorded as ‘unknown’ stage based on socioeconomic status and facility type, which suggests that further investigation of reporting practices in relation to diagnostic and treatment pathways is required.



from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2jxqerY
via IFTTT

International multiphase mixed methods study protocol to develop a cross-cultural patient-reported outcome instrument for children and young adults with cleft lip and/or palate (CLEFT-Q)

Introduction

Patient-reported outcome (PRO) instruments should be developed according to rigorous guidelines in order to provide clinically meaningful, scientifically sound measurement. Understanding the methodology behind instrument development informs the selection of the most appropriate tool. This mixed methods protocol describes the development of an internationally applicable PRO instrument, the CLEFT-Q, for evaluating outcomes of treatment for cleft lip and/or palate (CL/P).

Methods and analysis

The study includes three main phases that occur iteratively and interactively. In phase I, we determine what concepts are important to patients regarding their outcome. A conceptual framework for the CLEFT-Q is formed through a systematic review and an extensive international qualitative study. The systematic review ascertains what concepts have previously been measured in patients with CL/P. The qualitative study employs interpretive description and involves in-depth interviews with patients in high-income and lower-middle income countries. Preliminary items are generated from the qualitative data. Preliminary scales are then created for each theme in the framework. Cognitive debriefing interviews and expert clinician input are used to refine the scales in an iterative process. In phase II, the preliminary scales are administered to a large international group of patients with CL/P. The modern psychometric method of Rasch Measurement Theory analysis is employed to define the measurement characteristics. The preliminary scales are shortened based on these results. In phase III, further tests assess reliability, validity and responsiveness of the instrument.

Ethics and dissemination

The study is approved by Research Ethics Boards for each participating site. Findings from this study will be published in open access peer-reviewed journals and presented at national and international conferences. Integrated knowledge translation is employed to engage stakeholders from the outset of the study. Successful execution of the CLEFT-Q will result in an internationally applicable PRO instrument for children and young adults with CL/P.



from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2if4Pr8
via IFTTT

Predicting patient 'cost blooms in Denmark: a longitudinal population-based study

Objectives

To compare the ability of standard versus enhanced models to predict future high-cost patients, especially those who move from a lower to the upper decile of per capita healthcare expenditures within 1 year—that is, ‘cost bloomers’.

Design

We developed alternative models to predict being in the upper decile of healthcare expenditures in year 2 of a sample, based on data from year 1. Our 6 alternative models ranged from a standard cost-prediction model with 4 variables (ie, traditional model features), to our largest enhanced model with 1053 non-traditional model features. To quantify any increases in predictive power that enhanced models achieved over standard tools, we compared the prospective predictive performance of each model.

Participants and Setting

We used the population of Western Denmark between 2004 and 2011 (2 146 801 individuals) to predict future high-cost patients and characterise high-cost patient subgroups. Using the most recent 2-year period (2010–2011) for model evaluation, our whole-population model used a cohort of 1 557 950 individuals with a full year of active residency in year 1 (2010). Our cost-bloom model excluded the 155 795 individuals who were already high cost at the population level in year 1, resulting in 1 402 155 individuals for prediction of cost bloomers in year 2 (2011).

Primary outcome measures

Using unseen data from a future year, we evaluated each model's prospective predictive performance by calculating the ratio of predicted high-cost patient expenditures to the actual high-cost patient expenditures in Year 2—that is, cost capture.

Results

Our best enhanced model achieved a 21% and 30% improvement in cost capture over a standard diagnosis-based model for predicting population-level high-cost patients and cost bloomers, respectively.

Conclusions

In combination with modern statistical learning methods for analysing large data sets, models enhanced with a large and diverse set of features led to better performance—especially for predicting future cost bloomers.



from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2jxBaFX
via IFTTT

Ikke kluss med naturen

Adhesjon av de små kjønnsleppene hos jenter trenger sjelden behandling.

I dette nummer av Tidsskriftet har S. Knudtzon og medarbeidere en informativ artikkel om diagnostikk og behandling av adhesjon av de små kjønnsleppene (1). Selv om tilstanden er ganske vanlig, er den ikke særlig godt kjent hos foreldre og helsepersonell, kanskje fordi et flertall av jentene ikke har symptomer (1 – 6). Insidensen er i enkelte studier så høy som 20 – 40 %, og én forfatter spør om ikke adhesjon av de små kjønnsleppene bør oppfattes som et normalfunn hos prepubertale jenter (4)? Tilstanden anses å være ervervet, siden den ikke finnes i de tre første levemånedene (6). Ettersom den heller ikke finnes etter puberteten (2 – 6), antas det at sammenloddingen har sammenheng med det naturlig lave østrogennivået i årene mellom nyfødtperioden og fertil alder (2,4 – 6).

Diagnosen stilles enkelt ved inspeksjon. Tilstanden skilles fra vagina som ender blindt, manglende vagina og hymen imperforatum ved at vulva og de små kjønnsleppene her ser normale ut og urinrørsåpningen er synlig (5). Sammenloddingen av de små kjønnsleppene kan på diagnosetidspunktet være ganske fast. Siden tilstandens naturlige forløp er spontan normalisering før puberteten (1 – 6), vil det selvsagt også finnes jenter med svært lettgradige adhesjoner. Ved første legebesøk kan derfor et forsøk på å trekke kjønnsleppene fra hverandre uten anestesi være fristende. Etter min erfaring bør dette frarådes. Barns smerteopplevelse er individuell, og for mange er bare det å bli holdt skremmende. Det bør være lav terskel for anvendelse av lokalbedøvelse og endatil narkose ved slike anledninger.

I sin studie har kollegene ved St. Olavs hospital vist at resultatene ved både lokal applikasjon av østrogen- eller glukokortikoidkrem og kirurgisk behandling er dårlige – ved behandlingsslutt var sammenloddingen løsnet hos kun litt over halvparten (1). Resultatet er imidlertid i samsvar med litteraturen (2, 6). Gitt tilstandens naturlige forløp er det en svakhet ved denne studien at kun åtte av 105 jenter ble observert uten behandling og at kun fire av dem ble fulgt til normalisering. Forfatterne konkluderer likevel med: «Tilstanden går spontant tilbake hos alle, senest i puberteten.» Pasientene ved St. Olavs hospital er ikke fulgt lenge nok til å kunne bekrefte denne påstanden, som imidlertid har solid støtte i litteraturen (2 – 6). Det konkluderes videre med at observasjon alene bør være første behandlingsvalg hos symptomfrie jenter. Denne anbefalingen synes det også å være bred enighet om (2 – 6). Ved ledsagende plager som urinveisinfeksjon, uretritt eller vulvovaginitt, derimot, er det vanlig å anbefale at sammenloddingene løsnes (2 – 4, 6). Slike ledsagende tilstander behøver imidlertid ikke å ha noe med adhesjonen å gjøre. Ved det velrenommerte Hôpital Necker-Enfants malades i Paris, der man årlig ser rundt 40 nye tilfeller av denne tilstanden, løsner man ikke sammenloddingene selv hos dem som blir behandlet for de ovenfornevnte sykdommene. Kjønnsleppene åpnes kun når det er behov for tilgang til urinrørsåpningen (f.eks. for cystografi) eller ved lichen sclerosus (5).

Når adhesjon påvises, blir det viktigste å forsikre foreldrene om at det ikke er noen grunn til bekymring, dernest å informere skikkelig om tilstandens naturlige forløp samt poengtere betydningen av god perineal hygiene. Etter mitt syn er ytterligere oppfølging og kontroller av symptomfrie jenter (med eller uten adhesjon) ikke nødvendig. Hos dem med ledsagende symptomer kan behandling bli aktuelt. Da må informasjonen om behandlingsalternativene inkludere omtale av hyppige tilbakefall, både etter medikamentell og kirurgisk behandling (2 – 4). En forfatter rapporterer tilbakefall hos hele 40 % (6). Det kan også være betenkelig å forskrive en behandling som innebærer at småjenter skal smøres i skrittet to ganger daglig i opptil åtte uker (1). Mange foreldre vil kunne føle seg ubekvemme med denne oppgaven. Alt dette og fordi behandling kan være ubehagelig og ha sidevirkninger (1) taler for å anbefale observasjon som eneste tiltak. Selv om jeg har stor sans for behandlingsprinsippene ved Hôpital Necker (5), har jeg ikke problemer med å akseptere at en del foreldre ser annerledes på saken. Deres ønske om å løsne sammenloddingen, kirurgisk eller medikamentelt, bør da etterkommes, det er tross alt ingen stor sak.

Sammenfatningsvis har Knudtzon og medarbeidere gitt et viktig bidrag til å informere alle som arbeider med småbarn om en vanlig tilstand som affiserer jenters kjønnsorgan og som av og til krever behandling. Men som regel er altså det beste tiltaket å vente på at naturen ordner opp selv.



from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2iXbbL5
via IFTTT

Hypoglycemic and pancreatic protective effects of Portulaca oleracea extract in alloxan induced diabetic rats

Diabetes is a major public health concern. In spite of continuous new drug development to treat diabetes, herbal remedies remain a potential adjunct therapy to maintain better glycemic control while also impar...

from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2jFY4yW
via IFTTT

Effects of aqueous extracts of Taraxacum Officinale on expression of tumor necrosis factor-alpha and intracellular adhesion molecule 1 in LPS-stimulated RMMVECs

Mastitis gives rise to big financial burden to farm industry (mainly dairy production) and public health. Its incidence is currently high and therefore, highly effective treatments for therapy, especially with...

from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2iIBotF
via IFTTT

Ikke kluss med naturen

Adhesjon av de små kjønnsleppene hos jenter trenger sjelden behandling.

I dette nummer av Tidsskriftet har S. Knudtzon og medarbeidere en informativ artikkel om diagnostikk og behandling av adhesjon av de små kjønnsleppene (1). Selv om tilstanden er ganske vanlig, er den ikke særlig godt kjent hos foreldre og helsepersonell, kanskje fordi et flertall av jentene ikke har symptomer (1 – 6). Insidensen er i enkelte studier så høy som 20 – 40 %, og én forfatter spør om ikke adhesjon av de små kjønnsleppene bør oppfattes som et normalfunn hos prepubertale jenter (4)? Tilstanden anses å være ervervet, siden den ikke finnes i de tre første levemånedene (6). Ettersom den heller ikke finnes etter puberteten (2 – 6), antas det at sammenloddingen har sammenheng med det naturlig lave østrogennivået i årene mellom nyfødtperioden og fertil alder (2,4 – 6).

Diagnosen stilles enkelt ved inspeksjon. Tilstanden skilles fra vagina som ender blindt, manglende vagina og hymen imperforatum ved at vulva og de små kjønnsleppene her ser normale ut og urinrørsåpningen er synlig (5). Sammenloddingen av de små kjønnsleppene kan på diagnosetidspunktet være ganske fast. Siden tilstandens naturlige forløp er spontan normalisering før puberteten (1 – 6), vil det selvsagt også finnes jenter med svært lettgradige adhesjoner. Ved første legebesøk kan derfor et forsøk på å trekke kjønnsleppene fra hverandre uten anestesi være fristende. Etter min erfaring bør dette frarådes. Barns smerteopplevelse er individuell, og for mange er bare det å bli holdt skremmende. Det bør være lav terskel for anvendelse av lokalbedøvelse og endatil narkose ved slike anledninger.

I sin studie har kollegene ved St. Olavs hospital vist at resultatene ved både lokal applikasjon av østrogen- eller glukokortikoidkrem og kirurgisk behandling er dårlige – ved behandlingsslutt var sammenloddingen løsnet hos kun litt over halvparten (1). Resultatet er imidlertid i samsvar med litteraturen (2, 6). Gitt tilstandens naturlige forløp er det en svakhet ved denne studien at kun åtte av 105 jenter ble observert uten behandling og at kun fire av dem ble fulgt til normalisering. Forfatterne konkluderer likevel med: «Tilstanden går spontant tilbake hos alle, senest i puberteten.» Pasientene ved St. Olavs hospital er ikke fulgt lenge nok til å kunne bekrefte denne påstanden, som imidlertid har solid støtte i litteraturen (2 – 6). Det konkluderes videre med at observasjon alene bør være første behandlingsvalg hos symptomfrie jenter. Denne anbefalingen synes det også å være bred enighet om (2 – 6). Ved ledsagende plager som urinveisinfeksjon, uretritt eller vulvovaginitt, derimot, er det vanlig å anbefale at sammenloddingene løsnes (2 – 4, 6). Slike ledsagende tilstander behøver imidlertid ikke å ha noe med adhesjonen å gjøre. Ved det velrenommerte Hôpital Necker-Enfants malades i Paris, der man årlig ser rundt 40 nye tilfeller av denne tilstanden, løsner man ikke sammenloddingene selv hos dem som blir behandlet for de ovenfornevnte sykdommene. Kjønnsleppene åpnes kun når det er behov for tilgang til urinrørsåpningen (f.eks. for cystografi) eller ved lichen sclerosus (5).

Når adhesjon påvises, blir det viktigste å forsikre foreldrene om at det ikke er noen grunn til bekymring, dernest å informere skikkelig om tilstandens naturlige forløp samt poengtere betydningen av god perineal hygiene. Etter mitt syn er ytterligere oppfølging og kontroller av symptomfrie jenter (med eller uten adhesjon) ikke nødvendig. Hos dem med ledsagende symptomer kan behandling bli aktuelt. Da må informasjonen om behandlingsalternativene inkludere omtale av hyppige tilbakefall, både etter medikamentell og kirurgisk behandling (2 – 4). En forfatter rapporterer tilbakefall hos hele 40 % (6). Det kan også være betenkelig å forskrive en behandling som innebærer at småjenter skal smøres i skrittet to ganger daglig i opptil åtte uker (1). Mange foreldre vil kunne føle seg ubekvemme med denne oppgaven. Alt dette og fordi behandling kan være ubehagelig og ha sidevirkninger (1) taler for å anbefale observasjon som eneste tiltak. Selv om jeg har stor sans for behandlingsprinsippene ved Hôpital Necker (5), har jeg ikke problemer med å akseptere at en del foreldre ser annerledes på saken. Deres ønske om å løsne sammenloddingen, kirurgisk eller medikamentelt, bør da etterkommes, det er tross alt ingen stor sak.

Sammenfatningsvis har Knudtzon og medarbeidere gitt et viktig bidrag til å informere alle som arbeider med småbarn om en vanlig tilstand som affiserer jenters kjønnsorgan og som av og til krever behandling. Men som regel er altså det beste tiltaket å vente på at naturen ordner opp selv.



from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2iXbbL5
via IFTTT

Glucagon-Like Peptide-1 Receptor Agonist (GLP-1RA) Therapy Adherence for Patients with Type 2 Diabetes in a Medicare Population

Abstract

Introduction

Anti-diabetes medication regimen adherence is a clinical challenge in elderly patients with type 2 diabetes (T2D) and other comorbidities associated with aging. Glucagon-like peptide-1 receptor agonists (GLP-1RA) therapies such as exenatide once weekly (QW), exenatide twice daily (BID), and liraglutide once daily (QD) are an increasingly used class of drugs with proven efficacy and tolerability. Real-world evidence on adherence to GLP-1RAs in elderly or disabled patients is limited. To further the understanding of this drug class, the current study examined medication adherence in Medicare patients aged ≥65 years with T2D initiating a GLP-1RA.

Methods

This retrospective cohort study used medical and pharmacy claims between 2010 and 2013 for Medicare members in a United States health plan diagnosed with T2D who were new initiators of either exenatide QW (n = 537), exenatide BID (n = 923), or liraglutide QD (n = 3,673). Included patients were between the ages of 65 and 89 and were continuously enrolled for 6 months pre- and post-index. Medication adherence was examined during the post-index period using proportion of days covered (PDC) ≥80% and ≥90%.

Results

A significantly higher percentage of patients receiving exenatide QW had a PDC ≥80% (43.2%) versus exenatide BID (39.0%, P < 0.01) and liraglutide QD (35.0%, P < 0.001). The patients receiving exenatide QW were significantly more likely to reach a PDC of ≥90% (37.2%, P < 0.001) than those initiating exenatide BID (20.6%) or liraglutide QD (23.3%).

Conclusions

While results from this retrospective study suggest room for improvement in adherence to GLP-1RAs, medication adherence rates for patients initiating therapy with exenatide QW were higher than patients initiating therapy with exenatide BID or liraglutide QD. Further research is needed to validate these findings in other T2D patient populations.

Funding: AstraZeneca Pharmaceuticals.



from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2jjLimj
via IFTTT

Ikke kluss med naturen

Adhesjon av de små kjønnsleppene hos jenter trenger sjelden behandling.

I dette nummer av Tidsskriftet har S. Knudtzon og medarbeidere en informativ artikkel om diagnostikk og behandling av adhesjon av de små kjønnsleppene (1). Selv om tilstanden er ganske vanlig, er den ikke særlig godt kjent hos foreldre og helsepersonell, kanskje fordi et flertall av jentene ikke har symptomer (1 – 6). Insidensen er i enkelte studier så høy som 20 – 40 %, og én forfatter spør om ikke adhesjon av de små kjønnsleppene bør oppfattes som et normalfunn hos prepubertale jenter (4)? Tilstanden anses å være ervervet, siden den ikke finnes i de tre første levemånedene (6). Ettersom den heller ikke finnes etter puberteten (2 – 6), antas det at sammenloddingen har sammenheng med det naturlig lave østrogennivået i årene mellom nyfødtperioden og fertil alder (2,4 – 6).

Diagnosen stilles enkelt ved inspeksjon. Tilstanden skilles fra vagina som ender blindt, manglende vagina og hymen imperforatum ved at vulva og de små kjønnsleppene her ser normale ut og urinrørsåpningen er synlig (5). Sammenloddingen av de små kjønnsleppene kan på diagnosetidspunktet være ganske fast. Siden tilstandens naturlige forløp er spontan normalisering før puberteten (1 – 6), vil det selvsagt også finnes jenter med svært lettgradige adhesjoner. Ved første legebesøk kan derfor et forsøk på å trekke kjønnsleppene fra hverandre uten anestesi være fristende. Etter min erfaring bør dette frarådes. Barns smerteopplevelse er individuell, og for mange er bare det å bli holdt skremmende. Det bør være lav terskel for anvendelse av lokalbedøvelse og endatil narkose ved slike anledninger.

I sin studie har kollegene ved St. Olavs hospital vist at resultatene ved både lokal applikasjon av østrogen- eller glukokortikoidkrem og kirurgisk behandling er dårlige – ved behandlingsslutt var sammenloddingen løsnet hos kun litt over halvparten (1). Resultatet er imidlertid i samsvar med litteraturen (2, 6). Gitt tilstandens naturlige forløp er det en svakhet ved denne studien at kun åtte av 105 jenter ble observert uten behandling og at kun fire av dem ble fulgt til normalisering. Forfatterne konkluderer likevel med: «Tilstanden går spontant tilbake hos alle, senest i puberteten.» Pasientene ved St. Olavs hospital er ikke fulgt lenge nok til å kunne bekrefte denne påstanden, som imidlertid har solid støtte i litteraturen (2 – 6). Det konkluderes videre med at observasjon alene bør være første behandlingsvalg hos symptomfrie jenter. Denne anbefalingen synes det også å være bred enighet om (2 – 6). Ved ledsagende plager som urinveisinfeksjon, uretritt eller vulvovaginitt, derimot, er det vanlig å anbefale at sammenloddingene løsnes (2 – 4, 6). Slike ledsagende tilstander behøver imidlertid ikke å ha noe med adhesjonen å gjøre. Ved det velrenommerte Hôpital Necker-Enfants malades i Paris, der man årlig ser rundt 40 nye tilfeller av denne tilstanden, løsner man ikke sammenloddingene selv hos dem som blir behandlet for de ovenfornevnte sykdommene. Kjønnsleppene åpnes kun når det er behov for tilgang til urinrørsåpningen (f.eks. for cystografi) eller ved lichen sclerosus (5).

Når adhesjon påvises, blir det viktigste å forsikre foreldrene om at det ikke er noen grunn til bekymring, dernest å informere skikkelig om tilstandens naturlige forløp samt poengtere betydningen av god perineal hygiene. Etter mitt syn er ytterligere oppfølging og kontroller av symptomfrie jenter (med eller uten adhesjon) ikke nødvendig. Hos dem med ledsagende symptomer kan behandling bli aktuelt. Da må informasjonen om behandlingsalternativene inkludere omtale av hyppige tilbakefall, både etter medikamentell og kirurgisk behandling (2 – 4). En forfatter rapporterer tilbakefall hos hele 40 % (6). Det kan også være betenkelig å forskrive en behandling som innebærer at småjenter skal smøres i skrittet to ganger daglig i opptil åtte uker (1). Mange foreldre vil kunne føle seg ubekvemme med denne oppgaven. Alt dette og fordi behandling kan være ubehagelig og ha sidevirkninger (1) taler for å anbefale observasjon som eneste tiltak. Selv om jeg har stor sans for behandlingsprinsippene ved Hôpital Necker (5), har jeg ikke problemer med å akseptere at en del foreldre ser annerledes på saken. Deres ønske om å løsne sammenloddingen, kirurgisk eller medikamentelt, bør da etterkommes, det er tross alt ingen stor sak.

Sammenfatningsvis har Knudtzon og medarbeidere gitt et viktig bidrag til å informere alle som arbeider med småbarn om en vanlig tilstand som affiserer jenters kjønnsorgan og som av og til krever behandling. Men som regel er altså det beste tiltaket å vente på at naturen ordner opp selv.



from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2iXbbL5
via IFTTT

Δημοφιλείς αναρτήσεις