Δημοφιλείς αναρτήσεις

! # Ola via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader

Κυριακή, 8 Ιανουαρίου 2017

Diverticular Pylephlebitis and Polymicrobial Septicemia

Diverticulitis primarily affects the sigmoid colon and is often complicated by intra-abdominal abscesses and fistulas. Rarely, however, mesenteric venous thrombosis has been known to occur. Optimal management is still unclear. We report the first case of polymicrobial sepsis resulting from diverticular pylephlebitis, managed successfully with bowel rest, antibiotics, and anticoagulation.

from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2iTXGM4
via IFTTT

Recent Decadal Trend in the North Atlantic Wind Energy Resources

This study presents the climatic trend of the North Atlantic wind energy using cross-calibrated, multiplatform (CCMP) wind data for the period 1988–2011. Results show the following. (1) The North Atlantic WPD exhibited a significant increasing trend of 4.45  (W/m2)/yr over the past 24 years. (2) The variation in the North Atlantic Ocean WPD shows a noticeable regional difference. More than half of the North Atlantic Ocean has a significantly increasing trend in WPD. The increasing trend in the mid-high latitudes is stronger than that in the low latitudes, and the trend is stronger in the west than in the east. The area with the strongest increasing trend is located along the southern coast of Greenland of 35 (W/m2)/yr. (3) There is a noticeable seasonal difference in the variation of WPD. The strongest increasing trend occurs in December-January-February (DJF), followed by September-October-November (SON) and March-April-May (MAM), and the weakest occurs in June-July-August (JJA). The increasing trend in different areas is dominated by different seasons. (4) There is no leading or lagging correlation between WPD and the North Atlantic Oscillation (NAO). However, there is a noticeable negative correlation between the Niño3 index and WPD in most of the North Atlantic.

from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2iTG15l
via IFTTT

Short-Term Monocular Deprivation Enhances Physiological Pupillary Oscillations

Short-term monocular deprivation alters visual perception in adult humans, increasing the dominance of the deprived eye, for example, as measured with binocular rivalry. This form of plasticity may depend upon the inhibition/excitation balance in the visual cortex. Recent work suggests that cortical excitability is reliably tracked by dilations and constrictions of the pupils of the eyes. Here, we ask whether monocular deprivation produces a systematic change of pupil behavior, as measured at rest, that is independent of the change of visual perception. During periods of minimal sensory stimulation (in the dark) and task requirements (minimizing body and gaze movements), slow pupil oscillations, “hippus,” spontaneously appear. We find that hippus amplitude increases after monocular deprivation, with larger hippus changes in participants showing larger ocular dominance changes (measured by binocular rivalry). This tight correlation suggests that a single latent variable explains both the change of ocular dominance and hippus. We speculate that the neurotransmitter norepinephrine may be implicated in this phenomenon, given its important role in both plasticity and pupil control. On the practical side, our results indicate that measuring the pupil hippus (a simple and short procedure) provides a sensitive index of the change of ocular dominance induced by short-term monocular deprivation, hence a proxy for plasticity.

from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2iU2tgn
via IFTTT

Study on Ultrasonic Response to Mechanical Structure of Coal under Loading and Unloading Condition

Ultrasonic technology can be applied to study the changes in the internal defects of coal under quantitative loading, which can provide the theoretical basis for applying the technology to determine the structural stability of coal and predict disasters related to the dynamics of coal or rock. In this paper, to investigate the propagation laws of ultrasonic signals through a coal material under various loading conditions, an ultrasonic test system for the deformation and fracture of coal rock was used and a cyclic loading and unloading pattern is adopted. In addition, changes in ultrasonic parameters such as amplitude, dominant frequency, and velocity were analyzed. At the initial loading stage, the ultrasonic amplitude, amplitude of the dominant frequency, and wave velocity slightly decrease as the loading process progresses, and these three ultrasonic parameters gradually increase to their maxima when the stress level reaches approximately 46%. When it progresses from the linear elastic stage to the elastic plastic stage, the material inside the coal distorts and fractures more drastically, the inner defects are fully developed, and the acoustic parameters decrease significantly. Therefore, the corresponding measures should be adapted to reduce the loading stress before the coal is loaded to its critical stress level.

from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2iTFCzy
via IFTTT

Surdity in the OR: An Unusual Case of Brainstem Anesthesia

Brainstem anesthesia is a potentially life-threatening complication of regional ophthalmic anesthesia. This case report chronicles an unusual presentation of brainstem anesthesia following an eye block. The unique features of this case were the presenting symptoms of deafness and slurred speech in the absence of loss of consciousness, respiratory depression, or contralateral ophthalmoplegia. This report underscores two key points: first, the importance of ongoing patient monitoring after performance of an eye block; second, the exigency of supportive therapy in suspected cases of brainstem anesthesia.

from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2iTU3FV
via IFTTT

Novel Approach to Classify Plants Based on Metabolite-Content Similarity

Secondary metabolites are bioactive substances with diverse chemical structures. Depending on the ecological environment within which they are living, higher plants use different combinations of secondary metabolites for adaptation (e.g., defense against attacks by herbivores or pathogenic microbes). This suggests that the similarity in metabolite content is applicable to assess phylogenic similarity of higher plants. However, such a chemical taxonomic approach has limitations of incomplete metabolomics data. We propose an approach for successfully classifying 216 plants based on their known incomplete metabolite content. Structurally similar metabolites have been clustered using the network clustering algorithm DPClus. Plants have been represented as binary vectors, implying relations with structurally similar metabolite groups, and classified using Ward’s method of hierarchical clustering. Despite incomplete data, the resulting plant clusters are consistent with the known evolutional relations of plants. This finding reveals the significance of metabolite content as a taxonomic marker. We also discuss the predictive power of metabolite content in exploring nutritional and medicinal properties in plants. As a byproduct of our analysis, we could predict some currently unknown species-metabolite relations.

from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2iTJDnX
via IFTTT

Adsorption of Phthalates on Municipal Activated Sludge

Phthalates (PAEs) are commonly detected in discharge of municipal wastewater treatment plants. This study investigated the removal of six typical PAEs with activated sludge and the results revealed that concentrations of aqueous PAEs decreased rapidly during the beginning 15 min and reached equilibrium within 2 hours due to the adsorption of activated sludge. The process followed first-order kinetic equation, except for dioctyl phthalate (DOP). The factors influencing the adsorption were also evaluated and it was found that higher initial concentrations of PAEs enhanced the removal but affected little the adsorption equilibrium time. The adsorption of PAEs favored lower operating temperature (the optimum temperature was approximately 25°C in this research), which could be an exothermic process. Additionally, lower aqueous pH could also benefit the adsorption.

from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2iTYNvm
via IFTTT

The Conjugated Phenylene Polymer-Modified Photoanodes for Quantum Dot-Sensitized Solar Cells

Five types of conjugated phenylene polymer-modified photoanodes for quantum dot-sensitized solar cells (QDSSCs) were prepared by immobilization of CdSe QDs after electrochemical polymerization of functionalized phenyldiazonium salts onto ITO glass electrodes. The successful preparation of the conjugated phenylene polymer-modified photoanodes for QDSSCs was confirmed by scanning electron microscopy (SEM), X-ray photoelectron spectroscopy (XPS), FT-IR spectroscopy, UV-visible spectroscopy, contact angles, and electrochemical impedance spectroscopy. The open-circuit voltage and fill factor in QDSSCs with the conjugated phenylene polymer with -COOH photoanodes were achieved at 0.52 V and 76.8%, respectively, and the energy conversion efficiency was improved to 2.73% using the conjugated phenylene polymer with -COOH photoanodes.

from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2iTImwS
via IFTTT

Impact of Hot Pressing Temperature on Medium Density Fiberboard (MDF) Performance

Hot pressing temperature is determined according to the performance of boards, type of glue, and production efficiency of hot press. During hot pressing, the thermal energy has enhanced the plasticity of the fiber and created conditions for the integration of different bonds. The thermal energy will cause the moisture in raw board to vaporize. Temporary heating will expedite the solidification of hot set resin for decreased friction and increased fluidity. The hot pressing temperature usually refers to the temperature of hot pressing plate, but what plays function in actual use is the temperature inside the raw board. This research investigates the performance of MDF with respect to hot pressing temperature. The strength and water resistance of the product are improved with the increase of hot pressing temperature from 140°C to 160°C, the Modulus of Rupture (MOR) is increased by 9.8%, the Internal Bonding (IB) is increased by 33.6%, the water absorption (Wt) is decreased by 38.2%, and the thickness expansion rate () is decreased by 15.2%.

from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2iU5FbQ
via IFTTT

Further Evidence That the CFTR Variant c.2620-6T>C Is Benign

The c.2620-6T>C variant in the CFTR gene is a rare variant about which little is known. We present an asymptomatic adult who has this variant as well as the well described delta F508 pathogenic variant in transpresentation. This patient provides additional evidence that this is a benign polymorphism.

from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2iTHx7w
via IFTTT

Improving Localized Multiple Kernel Learning via Radius-Margin Bound

Localized multiple kernel learning (LMKL) is an effective method of multiple kernel learning (MKL). It tries to learn the optimal kernel from a set of predefined basic kernels by directly using the maximum margin principle, which is embodied in support vector machine (SVM). However, LMKL does not consider the radius of minimum enclosing ball (MEB) which actually impacts the error bound of SVM as well as the separating margin. In the paper, we propose an improved version of LMKL, which is named ILMKL. The proposed method explicitly takes into consideration both the margin and the radius and so achieves better performance over its counterpart. Moreover, the proposed method can automatically tune the regularization parameter when learning the optimal kernel. Consequently, it avoids using the time-consuming cross-validation process to choose the parameter. Comprehensive experiments are conducted and the results well demonstrate the effectiveness and efficiency of the proposed method.

from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2iUe6UD
via IFTTT

Diabetes-Induced Reactive Oxygen Species: Mechanism of Their Generation and Role in Renal Injury

Diabetes induces the onset and progression of renal injury through causing hemodynamic dysregulation along with abnormal morphological and functional nephron changes. The most important event that precedes renal injury is an increase in permeability of plasma proteins such as albumin through a damaged glomerular filtration barrier resulting in excessive urinary albumin excretion (UAE). Moreover, once enhanced UAE begins, it may advance renal injury from progression of abnormal renal hemodynamics, increased glomerular basement membrane (GBM) thickness, mesangial expansion, extracellular matrix accumulation, and glomerulosclerosis to eventual end-stage renal damage. Interestingly, all these pathological changes are predominantly driven by diabetes-induced reactive oxygen species (ROS) and abnormal downstream signaling molecules. In diabetic kidney, NADPH oxidase (enzymatic) and mitochondrial electron transport chain (nonenzymatic) are the prominent sources of ROS, which are believed to cause the onset of albuminuria followed by progression to renal damage through podocyte depletion. Chronic hyperglycemia and consequent ROS production can trigger abnormal signaling pathways involving diverse signaling mediators such as transcription factors, inflammatory cytokines, chemokines, and vasoactive substances. Persistently, increased expression and activation of these signaling molecules contribute to the irreversible functional and structural changes in the kidney resulting in critically decreased glomerular filtration rate leading to eventual renal failure.

from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2iTIkVM
via IFTTT

Modeling and Dynamic Analysis of Cutterhead Driving System in Tunnel Boring Machine

Failure of cutterhead driving system (CDS) of tunnel boring machine (TBM) often occurs under shock and vibration conditions. To investigate the dynamic characteristics and reduce system vibration further, an electromechanical coupling model of CDS is established which includes the model of direct torque control (DTC) system for three-phase asynchronous motor and purely torsional dynamic model of multistage gear transmission system. The proposed DTC model can provide driving torque just as the practical inverter motor operates so that the influence of motor operating behavior will not be erroneously estimated. Moreover, nonlinear gear meshing factors, such as time-variant mesh stiffness and transmission error, are involved in the dynamic model. Based on the established nonlinear model of CDS, vibration modes can be classified into three types, that is, rigid motion mode, rotational vibration mode, and planet vibration mode. Moreover, dynamic responses under actual driving torque and idealized equivalent torque are compared, which reveals that the ripple of actual driving torque would aggravate vibration of gear transmission system. Influence index of torque ripple is proposed to show that vibration of system increases with torque ripple. This study provides useful guideline for antivibration design and motor control of CDS in TBM.

from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2iU5Tjo
via IFTTT

The Absolute Deviation Rank Diagnostic Approach to Gear Tooth Composite Fault

Aiming at nonlinear and nonstationary characteristics of the different degree with single fault gear tooth broken, pitting, and composite fault gear tooth broken-pitting, a method for the diagnosis of absolute deviation of gear faults is presented. The method uses ADAMS, respectively, set-up dynamics model of single fault gear tooth broken, pitting, and composite fault gear tooth broken-pitting, to obtain the result of different degree of broken teeth, pitting the single fault and compound faults in the meshing frequency, and the amplitude frequency doubling through simulating analysis. Through the comparison with the normal state to obtain the sensitive characteristic of the fault, the absolute value deviation diagnostic approach is used to identify the fault and validate it through experiments. The results show that absolute deviation rank diagnostic approach can realize the recognition of gear single faults and compound faults with different degrees and provide quick reference to determine the degree of gear fault.

from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2iTFyzO
via IFTTT

Enhancing NMDA Receptor Function: Recent Progress on Allosteric Modulators

The N-methyl-D-aspartate receptors (NMDARs) are subtype glutamate receptors that play important roles in excitatory neurotransmission and synaptic plasticity. Their hypo- or hyperactivation are proposed to contribute to the genesis or progression of various brain diseases, including stroke, schizophrenia, depression, and Alzheimer’s disease. Past efforts in targeting NMDARs for therapeutic intervention have largely been on inhibitors of NMDARs. In light of the discovery of NMDAR hypofunction in psychiatric disorders and perhaps Alzheimer’s disease, efforts in boosting NMDAR activity/functions have surged in recent years. In this review, we will focus on enhancing NMDAR functions, especially on the recent progress in the generation of subunit-selective, allosteric positive modulators (PAMs) of NMDARs. We shall also discuss the usefulness of these newly developed NMDAR-PAMs.

from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2iU8ppL
via IFTTT

Management Challenges in a Child with Chronic Hyponatremia: Use of V2 Receptor Antagonist

Chronic hyponatremia is very rare in children and is often seen in the setting of congestive heart failure or liver failure in adults. Here, we report an 8-year-old child with hypothalamic glioma who presented with severe hyponatremia. Initial management consisted of fluid restriction. This was very difficult for the child to follow and the child developed bizarre drinking habits requiring intervention from child psychiatry. So therapy was initiated with low dose V2 receptor antagonist under close inpatient monitoring. While initial response was reassuring, her sodium levels tended to drift down with longer duration of treatment requiring us to increase the dose frequently. Her response to therapy and her stable clinical situation off therapy suggest that she may have reset osmostat.

from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2iTQRrU
via IFTTT

Computational and Mathematical Model with Phase Change and Metal Addition Applied to GMAW

This work presents a 3D computational/mathematical model to solve the heat diffusion equation with phase change, considering metal addition, complex geometry, and thermal properties varying with temperature. The finite volume method was used and the computational code was implemented in C++, using a Borland compiler. Experimental tests considering workpieces of stainless steel AISI 304 were carried out for validation of the thermal model. Inverse techniques based on Golden Section method were used to estimate the heat transfer rate to the workpieces. Experimental temperatures were measured using thermocouples type J—in a total of 07 (seven)—all connected to the welded workpiece and the Agilent 34970A data logger. The workpieces were chamfered in a 45° V-groove in which liquid metal was added on only one weld pass. An innovation presented in this work when compared to other works in scientific literature was the geometry of the weld pool. The good relation between experimental and simulated data confirmed the quality and robustness of the thermal model proposed in this work.

from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2iTHuZo
via IFTTT

Dietary Supplementation of Astragalus Polysaccharides Enhanced Immune Components and Growth Factors EGF and IGF-1 in Sow Colostrum

Colostrum is the main external resource providing piglets with nutrients and maternal immune molecules. Astragalus polysaccharides (APS) have been used as immunopotentiators in vitro and several animal models. This study aimed to determine the effects of APS on immune factors in sow colostrum and milk. The sow diet was supplemented with APS one week before the expected delivery date. Colostrum and milk were collected and designated as 0 h- (onset of parturition), 12 h-, and 24 h-colostrum and 36 h-milk postpartum. Samples were measured using porcine immunoglobulin (Ig) G, IgM, classical swine fever virus antibody (CSFV Ab), epidermal growth factor (EGF), and insulin-like growth factor- (IGF-) 1 ELISA Quantitation Kits. Dietary supplementation of APS significantly enhanced the presence of IgG, IgM, EGF, and IGF-1 in 0 h-colostrum (). The blocking rates of CSFV Ab were increased in samples from APS-supplemented sow when compared to those from the matched samples without APS treatment. The results indicate that supplement of APS could improve the immune components in sow colostrum and/or milk; and status of some specific vaccination could be determined through using colostrum or early milk in sow.

from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2iTXoos
via IFTTT

IgG4-Related Disease Presenting as Isolated Scleritis

A rare case of IgG4-related disease (IgG4-RD) manifesting as nodular scleritis is presented in a 20-year-old female. Patient complained of left eye pain and redness for one week. Ocular examination together with ancillary testing led to the diagnosis of nodular scleritis. Since the patient did not show apparent improvement after one week of systemic steroidal treatment, she underwent a biopsy of the affected area revealing histopathological characteristics of IgG4-RD. Long-term treatment with corticosteroids and a steroid-sparing agent (methotrexate) led to significant improvement in signs and symptoms. This case highlights the significance of IgG4-RD in the differential diagnosis of scleritis and raises the question as to whether various organs affected by IgG4-RD may have different underlying pathophysiological mechanisms in which pathogenic T cells play a role.

from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2iTK0i4
via IFTTT

Acid suppressants are associated with increased risk of intestinal infections, study finds

Taking commonly prescribed acid suppression drugs such as proton pump inhibitors (PPIs) is associated with an increased risk of intestinal infections, a population based study in Scotland has...
recent?d=yIl2AUoC8zA recent?d=dnMXMwOfBR0 recent?i=qt28JIhmKzE:PVaze80rWk8:V_sGLiP recent?d=qj6IDK7rITs recent?i=qt28JIhmKzE:PVaze80rWk8:gIN9vFw recent?d=l6gmwiTKsz0 recent?d=7Q72WNTAKBA recent?i=qt28JIhmKzE:PVaze80rWk8:F7zBnMy recent?i=qt28JIhmKzE:PVaze80rWk8:-BTjWOF


from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2jjuMBY
via IFTTT

Dental problems account for one in 140 emergency department visits

One in every 140 visits to a large UK hospital emergency department is for dental problems, a large cross sectional study has shown.1Almost a third of the adult UK population seek dental care only...
recent?d=yIl2AUoC8zA recent?d=dnMXMwOfBR0 recent?i=Ekn8ysUCwNQ:z0fTXx9C0cA:V_sGLiP recent?d=qj6IDK7rITs recent?i=Ekn8ysUCwNQ:z0fTXx9C0cA:gIN9vFw recent?d=l6gmwiTKsz0 recent?d=7Q72WNTAKBA recent?i=Ekn8ysUCwNQ:z0fTXx9C0cA:F7zBnMy recent?i=Ekn8ysUCwNQ:z0fTXx9C0cA:-BTjWOF


from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2iU4VUv
via IFTTT

Hva kan vi lære når staten betaler for våre feil?

I dette nummer av Tidsskriftet presenteres to artikler med data fra Norsk pasientskadeerstatning – en ressurs for læring som bør utnyttes bedre.

Norsk pasientskadeerstatning (NPE) er en statlig etat som sikrer at pasienter kan få erstatning etter feil i helsevesenet. Feilen må ha ført til pasientskade, som igjen må ha resultert i økonomisk tap. Pasienter kan også i enkelte tilfeller få erstatning uten at det er begått feil hvis skaden er spesielt uventet eller stor (1).

I dette nummer av Tidsskriftet presenteres to artikler som reiser spørsmålet om hvordan data fra Norsk pasientskadeerstatning også kan gi kunnskap om medisinsk praksis. Alfsen og medarbeideres artikkel omhandler diagnostiske feil innenfor fagområdet patologi (2), Kongsgaard og medarbeidere ser på nerveskader innen anestesiologi (3).

Begge viser lave tall for innvilgede søknader i forhold til totalt antall patologiske prøver og blokader. Imidlertid er det grunn til å tro at det er betydelige mørketall. Data fra Norsk pasientskadeerstatning gir begrenset grunnlag for å si noe om den reelle hyppigheten av feil som fører til pasientskader. Effektiv diagnostikk og behandling av alvorlige tilstander kan først i ettertid vise seg å være utført på ufullstendig grunnlag eller ha gitt uforutsigbar skade – uten at det er begått feil. De fleste av disse sakene vil ikke være aktuelle for Norsk pasientskadeerstatning. Når det er begått feil, vil søknad dessuten bare være nyttig hvis man har lidd et økonomisk tap utover kr 10 000 (kr 5 000 før 1.1. 2016). Dette kan slå ulikt ut når det gjelder hvilke skader som blir meldt og størrelsen på erstatningen.

Norsk pasientskadeerstatning er et gratis lavterskeltilbud. Behandlers informasjonsplikt om ordningen ble innskjerpet i 2014 – man må informere alle som har fått en skade eller en uvanlig, alvorlig bivirkning om ordningen (4). Likevel vil det forekomme tilfeller der pasienten ikke er klar over at det foreligger en skade etter en feil, det kan være at skaden først merkes etter at man har avsluttet behandlingen eller at pasienten ikke ønsker å søke.

Alfsen og medarbeidere har gransket sammendrag fra saksbehandlingen hos Norsk pasientskadeerstatning på avidentifiserte tilfeller (2). Materialet gir en god indikasjon på hvilke feil som blir særlig alvorlige innenfor patologien, selv om det kan være vanskelig å si noe om den relative hyppigheten av de forskjellige typer feil. Feil knyttet til falskt positive diagnoser eller overdiagnostikk vil sjelden bli meldt, fordi disse oftest ikke gir skade, selv om de kan medføre ekstra ulemper og bekymring.

Menneskelige feil må i første rekke bekjempes på systemnivå, ved bedre rutiner, ny teknologi og eventuelt mer dobbeltkontrollering. Alfsen og medarbeidere peker på at hver sak der klager fikk medhold i gjennomsnitt kostet samfunnet omkring 1 million kroner (2). Noen av disse pengene kunne vært brukt til å ansette flere patologer ved våre laboratorier – ikke bare for å få ned antall saker og utbetalingsbeløp, men først og fremst for å redusere påfølgende sykdom og lidelse.

Når det gjelder nerveskade etter spinal- og epiduralanestesi eller perifer nerveblokade behandlet av Norsk pasientskadeerstatning (3), må vi også regne med feilkilder. Knapp dokumentasjon kan føre til at man ikke kan avgjøre om det har vært gjort feil. Plager knyttet til muskel-, nerve- og skjelettsmerter og mindre utfall kan være ukarakteristiske og ledd i normale og varierende plager hos normalbefolkningen. Nerveskader kan være resultat av selve kirurgien – instrumenter og vevsødem i feltet kan gi trykkskader, og noe skade på små og av og til store nervefibre kan finne sted. Bare det å ligge stille på et operajonsbord i timevis kan gi nervetrykksskader, til tross for at man har omfattende rutiner for profylakse.

Selv om det er begrensinger i Norsk pasientskadeerstatnings data når det gjelder fortolkning av hyppighet, alvorlighetsgrad og tendenser, vil nesten hver eneste sak representere en historie man kan lære av. Forenklede rutiner og regler for personvern vil kunne bedre muligheten til å forske mer i dybden på enkelte alvorlige saker. Strenge krav til samtykke er en klar hemsko i så henseende og bidrar til at også Norsk pasientskadeerstatning sannsynligvis er en av mange underutnyttede datakilder for norsk forskning (5). De epidemiologiske aspektene må imidlertid settes i kritisk perspektiv, gjerne ved å trekke inn data fra andre kilder: vitenskapelig litteratur, avviksrapportering, statistikk fra Kunnskapssenteret og Helsetilsynet, Norsk pasientregister med flere.

Det er all grunn til å oppmuntre flere til å få belyst sikkerhet og kvalitet ved behandling og diagnostikk ved å gå i Norsk pasientskadeerstatnings rikholdige arkiv. De to rapportene i dette nummer av Tidsskriftet bør kunne inspirere til dette.



from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2h7cEhY
via IFTTT

Low molecular weight chitosan-coated silver nanoparticles are effective for the treatment of MRSA-infected wounds

88x31.png



from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2jt59mz
via IFTTT

Hva kan vi lære når staten betaler for våre feil?

I dette nummer av Tidsskriftet presenteres to artikler med data fra Norsk pasientskadeerstatning – en ressurs for læring som bør utnyttes bedre.

Norsk pasientskadeerstatning (NPE) er en statlig etat som sikrer at pasienter kan få erstatning etter feil i helsevesenet. Feilen må ha ført til pasientskade, som igjen må ha resultert i økonomisk tap. Pasienter kan også i enkelte tilfeller få erstatning uten at det er begått feil hvis skaden er spesielt uventet eller stor (1).

I dette nummer av Tidsskriftet presenteres to artikler som reiser spørsmålet om hvordan data fra Norsk pasientskadeerstatning også kan gi kunnskap om medisinsk praksis. Alfsen og medarbeideres artikkel omhandler diagnostiske feil innenfor fagområdet patologi (2), Kongsgaard og medarbeidere ser på nerveskader innen anestesiologi (3).

Begge viser lave tall for innvilgede søknader i forhold til totalt antall patologiske prøver og blokader. Imidlertid er det grunn til å tro at det er betydelige mørketall. Data fra Norsk pasientskadeerstatning gir begrenset grunnlag for å si noe om den reelle hyppigheten av feil som fører til pasientskader. Effektiv diagnostikk og behandling av alvorlige tilstander kan først i ettertid vise seg å være utført på ufullstendig grunnlag eller ha gitt uforutsigbar skade – uten at det er begått feil. De fleste av disse sakene vil ikke være aktuelle for Norsk pasientskadeerstatning. Når det er begått feil, vil søknad dessuten bare være nyttig hvis man har lidd et økonomisk tap utover kr 10 000 (kr 5 000 før 1.1. 2016). Dette kan slå ulikt ut når det gjelder hvilke skader som blir meldt og størrelsen på erstatningen.

Norsk pasientskadeerstatning er et gratis lavterskeltilbud. Behandlers informasjonsplikt om ordningen ble innskjerpet i 2014 – man må informere alle som har fått en skade eller en uvanlig, alvorlig bivirkning om ordningen (4). Likevel vil det forekomme tilfeller der pasienten ikke er klar over at det foreligger en skade etter en feil, det kan være at skaden først merkes etter at man har avsluttet behandlingen eller at pasienten ikke ønsker å søke.

Alfsen og medarbeidere har gransket sammendrag fra saksbehandlingen hos Norsk pasientskadeerstatning på avidentifiserte tilfeller (2). Materialet gir en god indikasjon på hvilke feil som blir særlig alvorlige innenfor patologien, selv om det kan være vanskelig å si noe om den relative hyppigheten av de forskjellige typer feil. Feil knyttet til falskt positive diagnoser eller overdiagnostikk vil sjelden bli meldt, fordi disse oftest ikke gir skade, selv om de kan medføre ekstra ulemper og bekymring.

Menneskelige feil må i første rekke bekjempes på systemnivå, ved bedre rutiner, ny teknologi og eventuelt mer dobbeltkontrollering. Alfsen og medarbeidere peker på at hver sak der klager fikk medhold i gjennomsnitt kostet samfunnet omkring 1 million kroner (2). Noen av disse pengene kunne vært brukt til å ansette flere patologer ved våre laboratorier – ikke bare for å få ned antall saker og utbetalingsbeløp, men først og fremst for å redusere påfølgende sykdom og lidelse.

Når det gjelder nerveskade etter spinal- og epiduralanestesi eller perifer nerveblokade behandlet av Norsk pasientskadeerstatning (3), må vi også regne med feilkilder. Knapp dokumentasjon kan føre til at man ikke kan avgjøre om det har vært gjort feil. Plager knyttet til muskel-, nerve- og skjelettsmerter og mindre utfall kan være ukarakteristiske og ledd i normale og varierende plager hos normalbefolkningen. Nerveskader kan være resultat av selve kirurgien – instrumenter og vevsødem i feltet kan gi trykkskader, og noe skade på små og av og til store nervefibre kan finne sted. Bare det å ligge stille på et operajonsbord i timevis kan gi nervetrykksskader, til tross for at man har omfattende rutiner for profylakse.

Selv om det er begrensinger i Norsk pasientskadeerstatnings data når det gjelder fortolkning av hyppighet, alvorlighetsgrad og tendenser, vil nesten hver eneste sak representere en historie man kan lære av. Forenklede rutiner og regler for personvern vil kunne bedre muligheten til å forske mer i dybden på enkelte alvorlige saker. Strenge krav til samtykke er en klar hemsko i så henseende og bidrar til at også Norsk pasientskadeerstatning sannsynligvis er en av mange underutnyttede datakilder for norsk forskning (5). De epidemiologiske aspektene må imidlertid settes i kritisk perspektiv, gjerne ved å trekke inn data fra andre kilder: vitenskapelig litteratur, avviksrapportering, statistikk fra Kunnskapssenteret og Helsetilsynet, Norsk pasientregister med flere.

Det er all grunn til å oppmuntre flere til å få belyst sikkerhet og kvalitet ved behandling og diagnostikk ved å gå i Norsk pasientskadeerstatnings rikholdige arkiv. De to rapportene i dette nummer av Tidsskriftet bør kunne inspirere til dette.



from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2h7cEhY
via IFTTT

Yaws

Yaws: A chronic infectious disease that occurs commonly in the warm, humid regions of the tropics. Yaws is characterized by bumps on the skin of the face, hands, feet, and genital area. Almost all cases of yaws are in children under 15 years of age. The organism that causes yaws is a type of spirochete bacteria, Treponema pertenue, which enters the skin at a scraped or cut spot after contact with an infected person. A painless bump (the mother yaw) arises and grows at this spot. Nearby lymph nodes may become swollen. The mother yaw is followed by recurring (secondary) crops of bumps and more swollen lymph nodes. In its late (tertiary) stage, yaws can destroy and deform areas of the skin, bones, and joints. The palms and soles tend to become thickened and painful ('dry crab yaws'). Diagnosis is confirmed via blood tests and via
dark-field examination of the spirochete under a microscope. Treatment involves administration of antibiotics. Also known as granuloma tropicum, polypapilloma tropicum, and thymiosis.



MedTerms (TM) is the Medical Dictionary of MedicineNet.com.
We Bring Doctors' Knowledge To You

from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2i6TK6C
via IFTTT

Klager etter nerveblokade til Norsk pasientskadeerstatning 2001 – 14

Norsk pasientskadeerstatning (NPE) er en statlig etat underlagt Helse- og omsorgsdepartementet. Den ble opprettet i 1988, som en midlertidig ordning, og lovfestet ved at pasientskadeloven trådte i kraft i 2003.

Etaten behandler erstatningskrav fra pasienter som mener de har fått en skade med påfølgende økonomisk tap etter behandlingsfeil i helsetjenesten. Med hjelp fra relevante sakkyndige fatter Norsk pasientskadeerstatning vedtak om innvilgelse eller avslag, og i tilfelle innvilgelse fastsetter de også erstatningsbeløpets størrelse. Saksbehandlingen er gratis.

Hovedmålet med opprettelsen var å styrke pasienters erstatningsrettslige vern når det gjaldt økonomiske tap. Man ønsket også å redusere behovet for sivilrettslige saker mot enkeltleger og institusjoner. Med vedtak av pasientskadeloven i 2001 (1) er all offentlig helsetjeneste dekket av denne ordningen. I tillegg er fra 2009 private tjenesteytere, som private sykehus og leger med avtale med det offentlige, også blitt en del av ordningen.

For å få erstatning fra Norsk pasientskadeerstatning må fire punkter være oppfylt (2, 3) (ramme 1). Det er altså slik at selv om pasienten får medhold i klagen, kan utbetalingssummen være kr 0 hvis vedkommende ikke har lidd noe økonomisk tap – fordi skaden må ha ført til et tap på minst 10 000 kroner (5 000 kroner for skader meldt før 1.1. 2016) eller en varig medisinsk invaliditet på minst 15 %.

RAMME 1

Alle fire krav må være oppfylt for det skal gis erstatning

Pasientskaden må skyldes behandlingen (det må være sannsynlighetsovervekt for at det er årsakssammenheng mellom behandlingen og skaden)

Det må som hovedregel ha vært en svikt i behandlingen (den har ikke vært i tråd med god medisinsk praksis)

Skaden må ha ført til et økonomisk tap på minst 10 000 kroner (5 000 kroner for skader meldt før 1.1.2016) eller en varig medisinsk invaliditet på minst 15 %

Skaden må ikke være foreldet

I tillegg inneholder pasientskadeloven også en viktig unntaksbestemmelse, som kan brukes der det ikke foreligger svikt ved ytelsen av helsehjelp eller objektivt ansvar. I henhold til denne bestemmelsen kan det ytes erstatning når pasientskaden er særlig stor eller særlig uventet og ikke kan anses som utslag av en risiko som pasienten må akseptere (1, 2).

Vi ønsket å se på saker behandlet i perioden 2001 – 14 innenfor fagområdet anestesiologi. Spesielt var vi interessert i bruk av nerveblokader som avstedkommer erstatningskrav overfor Norsk pasientskadeerstatning – hvordan disse kravene vurderes, hvilke konsekvenser skadene har hatt og om noen forbedringsområder kan identifiseres.

Perioden 2001 – 14 ble valgt fordi pasientskadeloven ble vedtatt i 2001 og statistikkregistreringen i Norsk pasientskadeerstatning ble forbedret fra dette året, blant annet med overgangen fra ICD-9 til ICD-10.

Materiale og metode

Norsk pasientskadeerstatning har tillatelse til å oppbevare data etter pasientsamtykke som gis i forbindelse med at pasienten søker erstatning og i henhold til arkivloven (4). Hovedforfatter fikk tilgang til anonymiserte data fra pasientdatabasen.

Fra denne ble saker innenfor fagområdet anestesiologi (dvs. hendelser der anestesileger har vært involvert) med vedtaksdato fra perioden 1.1. 2001 – 31.12. 2014 og med kode for sentrale og perifere blokader (spinalanestesi, epiduralanestesi, kombinert spinal- og epiduralanestesi, sakralanestesi, nerveblokader) trukket ut, sammen med en rekke andre variabler som kjønn, alder, type anestesi, diagnose, skadetype, skadelokalisering, erstatningsbeløp og tekster som beskriver behandling og skade. Videre systematisering av sakene ble gjort på bakgrunn av opplysningene i saksresymeene.

Dessuten ble alle sakkyndige rapporter vedrørende disse sakene avidentifisert ved at personsensitive data som navn og personnummer ble fysisk fjernet fra rapportene av en ansatt ved Norsk pasientskadeerstatnings seksjon for pasientsikkerhet og statistikk og kopiert på nytt. Deretter ble de gjennomgått i detalj. I tillegg ble det innhentet opplysninger om medhold, avslag og utbetalingsbeløp vedrørende alle saker som ble behandlet i denne perioden.

Resultater

Innenfor fagområdet anestesiologi ble det behandlet 940 saker, 2,1 % av alle saker behandlet i Norsk pasientskadeerstatning i denne perioden. Av disse fikk 256 (27 %) medhold og 684 (73 %) avslag.

Det ble funnet totalt 339 pasientskadesaker (0,8 % av alle saker i perioden) vedrørende blokader: 149 spinalanestesier, 142 epiduralanestesier, 21 kombinerte spinal- og epiduralanestesier samt 27 perifere nerveblokader. Gruppen klagere besto av 236 kvinner og 103 menn. Gjennomsnittsalderen var 47 år (SD +17,9, spredning 12 – 92 år). Antall saker varierte fra år til år, men det var ingen spesiell økning i blokadesaker (fig 1). Det var flest saker innenfor ortopedisk kirurgi, deretter kom saker vedrørende obstetrikk (tab 1).

/sites/http://ift.tt/2i8uDEl

Figur 1  Antall saker innklaget til Norsk pasientskadeerstatning fra og med 2001 til og med 2014 vedrørende sentrale og perifere nerveblokader utført av anestesileger, inndelt etter hvorvidt klager fikk medhold eller avslag

Tabell 1  Antall saker innklaget til Norsk pasientskadeerstatning fra og med 2001 til og med 2014 vedrørende sentrale og perifere nerveblokader utført av anestesileger fordelt på fagområder

Vedtak

Fagområde

Avslag

Medhold

Totalt

Medhold (%)

Ortopedisk kirurgi

85

43

128

33

Obstetrikk

77

17

94

18

Urologi

27

7

34

21

Gastrokirurgi

17

11

28

39

Gynekologisk kirurgi

16

6

22

27

Karkirurgi

8

7

15

47

Generell kirurgi

5

6

11

55

Annet

4

3

7

43

Totalt

239

100

339

29

100 erstatningssøkere (29 %) fikk primært medhold i erstatningskravet, men antallet økte ytterligere etter syv omgjøringer på bakgrunn av klage og ny behandling. I samme tidsperiode ble det fattet totalt 44 701 vedtak i Norsk pasientskadeerstatning, der 35 % fikk medhold. Det var variasjon i hvor stor andel som fikk medhold i den aktuelle tidsperioden. Det er en tendens til at det er flere som får avslag (spesielt fra 2005), men tallene er små.

Erstatningssøksmålene var fordelt på følgende skadetyper: 93 perifere nerveskader, 67 sentrale nerveskader, 66 ryggsmerter, 23 hodepineplager, åtte inkontinensskader og 82 «andre». I flere tilfeller var det klaget over flere ulike plager der skadetypen kan være sammensatt eller ikke helt klarlagt.

I 239 saker der klageren primært fikk avslag, var dette begrunnet med «ikke årsakssammenheng» hos 60 % og «ikke svikt i behandlingen» hos 39 %. I 100 saker der klageren fikk medhold, var begrunnelsen «svikt i behandlingen» hos 50 % og infeksjon hos 16 %. «Infeksjonsbegrepet» inkluderte både lokal infeksjon, meningitt, sepsis og epidural abscess. 27 % av pasientene fikk medhold på grunn av bruk av «unntaksbestemmelsen». Medhold og avslag fordelt på type saker er vist i tabell 1.

Fire av sakene vedrørende blokader behandlet av Norsk pasientskadeerstatning gjaldt pasienter som døde. Tre av disse døde av årsaker relatert til blokadene, og det ble gitt medhold i erstatningskravet. En pasient døde av annen årsak, og der ble det ikke gitt medhold.

Ni pasienter hadde fått epidurale hematomer eller epidurale abscesser etter bruk av epidural- eller spinalanestesi. Alle ni fikk medhold, åtte på grunn av svikt (forsinket diagnostikk) og en pasient ut fra «unntaksbestemmelsen».

Det ble utbetalt til sammen 82 millioner kroner i erstatning, hvilket utgjorde ca. 1 % av de totale utbetalingene fra Norsk pasientskadeerstatning i denne perioden. Gjennomsnittlig utbetaling til pasienter som fikk medhold etter blokader var kr 822 974, mens gjennomsnittet for utbetaling av alle sakene i Norsk pasientskadeerstatning var kr 582 000. Størrelsen på utbetalingen varierte fra kr 0 til kr 10 000 000. Median utbetaling var kr 347 500, hvilket illustrerer at mange utbetalinger var relativt små. 40 % av pasientene som fikk medhold, fikk kr 500 000 eller mer. De største utbetalingene gjaldt skadesaker ved bruk av blokader innenfor området ortopedi (fig 2).

/sites/http://ift.tt/2i8wnxg

Figur 2  Totale utbetalinger i saker innklaget til Norsk pasientskadeerstatning fra og med 2001 til og med 2014 vedrørende sentrale og perifere nerveblokader utført av anestesileger, fordelt på fagområder

De sakkyndige rapportene fra den første del av tidsperioden var ikke så nøyaktige og utfyllende som de senere – det var ikke like lett å oppspore hva slags utredning pasienten hadde gjennomgått i forbindelse med skaden. Ut fra de tilgjengelige dokumentene har vi funnet at 83 pasienter har vært til nevrologisk vurdering og 39 til nevrofysiologisk utredning.

Diskusjon

Det ble funnet totalt 339 pasientskadesaker vedrørende blokader, hvilket utgjorde 0,8 % av alle saker meldt til Norsk pasientskadeerstatning i denne perioden. I 32 % av sakene fikk pasienten medhold. Disse fikk utbetalt til sammen 82 millioner kroner, hvilket utgjorde ca. 1 % av de totale utbetalingene fra Norsk pasientskadeerstatning. «Ikke årsakssammenheng» var den vanligste begrunnelse for avslag, mens «svikt i behandlingen» var den vanligste begrunnelsen for medhold.

Det har vært en jevn økning i innklagede saker. Veksten i saksmengden kan skyldes flere forhold. To viktige faktorer er økende kjennskap til ordningen og utvidelse av ordningen opp gjennom årene. Deler av primærhelsetjenesten og psykiatrien kom med i 1992, resten gjennom ikrafttredelsen av pasientskadeloven i 2003. Privat helsetjeneste ble inkludert i 2009 (1).

Anestesisaker utgjør en liten del av behandlede saker. Innenfor anestesiområdet er tannskader vanligst (5), men en tredel av anestesisakene gjelder sentrale og perifere blokader. Det er rapportert at sentrale og perifere nerveblokader kan gi alvorlige og varige skader (6 – 8), og det er derfor viktig å se på disse.

Resymeene av de ferdigbehandlede sakene fra Norsk pasientskadeerstatning besto av korte tekster av varierende kvalitet og ga derfor begrenset med informasjon. De sakkyndige rapportene varierte også betydelig, men det kan se ut som de stadig er blitt bedre i løpet av undersøkelsesperioden. Dette gjorde at klassifiseringen av sakene i noen grad ble skjønnsmessig. Vi har ikke gjort noen systematisk vurdering av de sakkyndige uttalelsene eller av selve saksbehandlingen. Fullt innsyn i alle saker ville forutsette samtykke fra hver enkelt av de 339 søkerne, noe som ikke ble forsøkt innhentet.

Mangler i deler av den standardiserte informasjonen utgjør den største svakheten i vår studie. Imidlertid er studiens styrke at den gir et komplett bilde av hvilke anestesirelaterte saker Norsk pasientskadeerstatning har behandlet over en lang tidsperiode. Pasientskader knyttet til sentrale og perifere blokader kan være vanskelig å få oversikt over, da pasientene ofte tilhører og primært blir behandlet av en annen fagprofesjon enn anestesiologien. Også av den grunn er det viktig å analysere systematisk saker meldt til Norsk pasientskadeerstatning innen dette området.

Vi har dessverre ikke opplysninger om totalt antall nerveblokader som blir utført i Norge. Fra Finland er det stipulert at det utføres 1,4 millioner nevraksiale blokader (epidural- og spinalanestesier) per år (9). I Sverige er det stipulert at det utføres 1,96 millioner nevraksiale blokader per år (10). Tar man gjennomsnittet for disse to land og beregner i forhold til befolkningstall, skulle dette medføre at vi i Norge utfører 1,19 millioner nevraksiale blokader per år, hvilket utgjør 16,66 millioner blokader i den 14-årsperioden der det ble meldt 339 saker til Norsk pasientskadeerstatning.

På bakgrunn av disse data er det ikke mulig å si noe om forekomsten av skader ved bruk av perifere og sentrale blokader, da det ikke systematisk er registrert skader og komplikasjoner ved bruk av anestesiologiske nerveblokader. Sigurd Fasting har omtalt risikoen ved anestesi i en artikkel i Tidsskriftet (11) og henviste til ikke-publiserte erfaringer vedrørende nerveskader ved regionalanestesi, men generelt vet vi lite om denne type skader i Norge.

I internasjonal litteratur varierer forekomsten av alvorlige nevrologiske skader ved bruk av sentrale blokader, men den ligger i området 1 : 10 000 – 20 000 (12 – 14). Forekomsten av perifere blokader er usikker, men er beskrevet til å ligge på 3 – 4 per 10 000 blokader (13).

339 pasientskadesaker i løpet av 14 år, en periode der det mest sannsynlig er satt i nærheten av 16 millioner blokader, er ikke noe stort tall. Av disse fikk 107 klagere medhold og 232 avslag (etter klage og ny behandling). Men der det ble gitt medhold, var skadene ofte svært alvorlige og førte til store utbetalinger.

Unntaksbestemmelsen kan brukes selv om det ikke foreligger svikt ved ytelsen av helsehjelp eller objektivt ansvar. Bestemmelsen ble brukt hos 27 % av pasientene som primært fikk medhold. Beløpene varierte. Det var ikke alltid sammenheng mellom skadens størrelse og utbetalt beløp – fordi det er pasientens økonomiske tap som skal dekkes.

Melding av krav til Norsk pasientskadeerstatning er avhengig av at pasientene kjenner til muligheten for å søke om erstatning og velger å benytte seg av denne adgangen. Helsepersonell har plikt til å informere om muligheten til å søke erstatning når noen er blitt påført en skade eller en alvorlig komplikasjon i forbindelse med medisinsk behandling (1). Vi vet lite om hvorvidt leger unnlater å opplyse om dette og eventuelt årsaken til det.

Den sakkyndige vurderingen skal svare på mandatet slik at saksbehandler kan avgjøre om vilkårene for å få erstatning er oppfylt eller ikke. Siden det ikke ble funnet årsakssammenheng hos 60 % og ikke svikt i behandlingen hos 39 % av dem som primært fikk avslag, kan det tyde på at mange av pasientene meldte plager og symptomer som ikke var relatert til våre prosedyrer og/eller at behandlingen med blokadene ble gjort i henhold til god medisinsk praksis. Det er imidlertid lett å forstå at det kan være vanskelig for pasienten å begripe en sammenheng (eller mangel på sammenheng) mellom sine plager og prosedyrer som ble utført på sykehuset.

Andelen som klager på vedtaket ligger på mellom 40 % og 50 %. For pasientens del koster det ikke noe å klage, og det er ikke overraskende at mange benytter seg av muligheten. Ifølge hjemmesiden til Nasjonalt klageorgan for helsetjenesten (Helseklage) (15) blir ca. 13 % av de påklagede sakene omgjort. Andelen omgjøringer er lavere for pasientskader vedrørende nerveblokader (personlig meddelelse).

Det er etablert flere arenaer for melding av pasientskader – i den hensikt å lære av uønskede hendelser (lokale avviksmeldingssystemer, diverse offentlige meldeordninger) (16, 17). Men i de fleste av meldesystemene er det profesjonen som melder, mens saker i Norsk pasientskadeerstatning er meldt av pasienter og deres pårørende. Dette gjør at analyse av saker her er et viktig supplement til analyser av saker meldt til andre systemer.

Ved gjennomgang av de 339 sakene sitter vi igjen med et inntrykk av at dokumentasjonen av prosedyren ofte er mangelfull og utredningen av skaden for dårlig. Dette gjør at behandlingen av en innklaget sak kan være vanskelig å bedømme.

Der man har mistanke om alvorlig, akutt skade etter nevraksiale blokader (f.eks. epiduralt hematom), finnes gode retningslinjer som bør følges (18). En godt ført anestesijournal er særdeles viktig. Der skal det beskrives hvilken teknikk som er brukt, antall innstikk, medikament og konsentrasjon, problemer og eventuelt komplikasjoner. En postoperativ oppfølging av enhver pasient som har fått en nerveblokade er nødvendig, med systematisk dokumentasjon av effekt og eventuelt bivirkninger (12, 19).

Ved mistanke om komplikasjon i form av nerveskade etter utførte sentrale eller perifere blokader bør man henvise til nevrolog for vurdering. Dette gjelder pasienter med tegn til pareser og/eller sensibilitetsforstyrrelser, gangvansker og symptomer på blære-/rectumforstyrrelser.

Nevrolog vil vurdere indikasjon for spinal MR-undersøkelse og/eller nevrofysiologisk undersøkelse med EMG/nevrografi (unntaksvis supplert med termotest), avhengig av om det foreligger tegn til sentrale og/eller perifere utfall ved den kliniske nevrologiske undersøkelsen. Ved tegn til perifere utfall i en ekstremitet er det indikasjon for EMG/nevrografi. En negativ EMG/nevrografi kan ikke utelukke rotskade, her vil den kliniske nevrologiske undersøkelsen være den viktigste, i kombinasjon med spinal MR-undersøkelse.

Termotest er en semiobjektiv undersøkelse og må alltid tolkes i kombinasjon med klinisk nevrologisk undersøkelse. Indikasjon for termotest bør vurderes av nevrolog. Det er kun noen større sykehus i Norge som tilbyr denne undersøkelsen. Ingen av de nevrofysiologiske undersøkelsene vil alene kunne si noe sikkert om skademekanismen, de kan kun gi mulighet for å dokumentere en nerveskade i noen tilfeller.

Konklusjon

Komplikasjoner med bruk av perifere og sentrale nerveblokader utgjør en liten del av sakene behandlet i Norsk pasientskadeerstatning. Av 339 saker fikk bare 107 klagere medhold, men der det ble gitt medhold, var skadene ofte alvorlige og har ført til store utbetalinger.

At så liten andel fikk medhold, kan tolkes som at pasientene melder plager og symptomer som ikke er relatert til behandlingsprosedyren, eller at behandlingen med blokadene er gjort i henhold til god medisinsk praksis. Det er på bakgrunn av disse data ikke mulig å si noe om forekomsten av skader ved bruk av perifere og sentrale blokader i Norge.



from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2i8qU9y
via IFTTT

Hva kan vi lære når staten betaler for våre feil?

I dette nummer av Tidsskriftet presenteres to artikler med data fra Norsk pasientskadeerstatning – en ressurs for læring som bør utnyttes bedre.

Norsk pasientskadeerstatning (NPE) er en statlig etat som sikrer at pasienter kan få erstatning etter feil i helsevesenet. Feilen må ha ført til pasientskade, som igjen må ha resultert i økonomisk tap. Pasienter kan også i enkelte tilfeller få erstatning uten at det er begått feil hvis skaden er spesielt uventet eller stor (1).

I dette nummer av Tidsskriftet presenteres to artikler som reiser spørsmålet om hvordan data fra Norsk pasientskadeerstatning også kan gi kunnskap om medisinsk praksis. Alfsen og medarbeideres artikkel omhandler diagnostiske feil innenfor fagområdet patologi (2), Kongsgaard og medarbeidere ser på nerveskader innen anestesiologi (3).

Begge viser lave tall for innvilgede søknader i forhold til totalt antall patologiske prøver og blokader. Imidlertid er det grunn til å tro at det er betydelige mørketall. Data fra Norsk pasientskadeerstatning gir begrenset grunnlag for å si noe om den reelle hyppigheten av feil som fører til pasientskader. Effektiv diagnostikk og behandling av alvorlige tilstander kan først i ettertid vise seg å være utført på ufullstendig grunnlag eller ha gitt uforutsigbar skade – uten at det er begått feil. De fleste av disse sakene vil ikke være aktuelle for Norsk pasientskadeerstatning. Når det er begått feil, vil søknad dessuten bare være nyttig hvis man har lidd et økonomisk tap utover kr 10 000 (kr 5 000 før 1.1. 2016). Dette kan slå ulikt ut når det gjelder hvilke skader som blir meldt og størrelsen på erstatningen.

Norsk pasientskadeerstatning er et gratis lavterskeltilbud. Behandlers informasjonsplikt om ordningen ble innskjerpet i 2014 – man må informere alle som har fått en skade eller en uvanlig, alvorlig bivirkning om ordningen (4). Likevel vil det forekomme tilfeller der pasienten ikke er klar over at det foreligger en skade etter en feil, det kan være at skaden først merkes etter at man har avsluttet behandlingen eller at pasienten ikke ønsker å søke.

Alfsen og medarbeidere har gransket sammendrag fra saksbehandlingen hos Norsk pasientskadeerstatning på avidentifiserte tilfeller (2). Materialet gir en god indikasjon på hvilke feil som blir særlig alvorlige innenfor patologien, selv om det kan være vanskelig å si noe om den relative hyppigheten av de forskjellige typer feil. Feil knyttet til falskt positive diagnoser eller overdiagnostikk vil sjelden bli meldt, fordi disse oftest ikke gir skade, selv om de kan medføre ekstra ulemper og bekymring.

Menneskelige feil må i første rekke bekjempes på systemnivå, ved bedre rutiner, ny teknologi og eventuelt mer dobbeltkontrollering. Alfsen og medarbeidere peker på at hver sak der klager fikk medhold i gjennomsnitt kostet samfunnet omkring 1 million kroner (2). Noen av disse pengene kunne vært brukt til å ansette flere patologer ved våre laboratorier – ikke bare for å få ned antall saker og utbetalingsbeløp, men først og fremst for å redusere påfølgende sykdom og lidelse.

Når det gjelder nerveskade etter spinal- og epiduralanestesi eller perifer nerveblokade behandlet av Norsk pasientskadeerstatning (3), må vi også regne med feilkilder. Knapp dokumentasjon kan føre til at man ikke kan avgjøre om det har vært gjort feil. Plager knyttet til muskel-, nerve- og skjelettsmerter og mindre utfall kan være ukarakteristiske og ledd i normale og varierende plager hos normalbefolkningen. Nerveskader kan være resultat av selve kirurgien – instrumenter og vevsødem i feltet kan gi trykkskader, og noe skade på små og av og til store nervefibre kan finne sted. Bare det å ligge stille på et operajonsbord i timevis kan gi nervetrykksskader, til tross for at man har omfattende rutiner for profylakse.

Selv om det er begrensinger i Norsk pasientskadeerstatnings data når det gjelder fortolkning av hyppighet, alvorlighetsgrad og tendenser, vil nesten hver eneste sak representere en historie man kan lære av. Forenklede rutiner og regler for personvern vil kunne bedre muligheten til å forske mer i dybden på enkelte alvorlige saker. Strenge krav til samtykke er en klar hemsko i så henseende og bidrar til at også Norsk pasientskadeerstatning sannsynligvis er en av mange underutnyttede datakilder for norsk forskning (5). De epidemiologiske aspektene må imidlertid settes i kritisk perspektiv, gjerne ved å trekke inn data fra andre kilder: vitenskapelig litteratur, avviksrapportering, statistikk fra Kunnskapssenteret og Helsetilsynet, Norsk pasientregister med flere.

Det er all grunn til å oppmuntre flere til å få belyst sikkerhet og kvalitet ved behandling og diagnostikk ved å gå i Norsk pasientskadeerstatnings rikholdige arkiv. De to rapportene i dette nummer av Tidsskriftet bør kunne inspirere til dette.



from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2h7cEhY
via IFTTT

Hva kan vi lære når staten betaler for våre feil?

I dette nummer av Tidsskriftet presenteres to artikler med data fra Norsk pasientskadeerstatning – en ressurs for læring som bør utnyttes bedre.

Norsk pasientskadeerstatning (NPE) er en statlig etat som sikrer at pasienter kan få erstatning etter feil i helsevesenet. Feilen må ha ført til pasientskade, som igjen må ha resultert i økonomisk tap. Pasienter kan også i enkelte tilfeller få erstatning uten at det er begått feil hvis skaden er spesielt uventet eller stor (1).

I dette nummer av Tidsskriftet presenteres to artikler som reiser spørsmålet om hvordan data fra Norsk pasientskadeerstatning også kan gi kunnskap om medisinsk praksis. Alfsen og medarbeideres artikkel omhandler diagnostiske feil innenfor fagområdet patologi (2), Kongsgaard og medarbeidere ser på nerveskader innen anestesiologi (3).

Begge viser lave tall for innvilgede søknader i forhold til totalt antall patologiske prøver og blokader. Imidlertid er det grunn til å tro at det er betydelige mørketall. Data fra Norsk pasientskadeerstatning gir begrenset grunnlag for å si noe om den reelle hyppigheten av feil som fører til pasientskader. Effektiv diagnostikk og behandling av alvorlige tilstander kan først i ettertid vise seg å være utført på ufullstendig grunnlag eller ha gitt uforutsigbar skade – uten at det er begått feil. De fleste av disse sakene vil ikke være aktuelle for Norsk pasientskadeerstatning. Når det er begått feil, vil søknad dessuten bare være nyttig hvis man har lidd et økonomisk tap utover kr 10 000 (kr 5 000 før 1.1. 2016). Dette kan slå ulikt ut når det gjelder hvilke skader som blir meldt og størrelsen på erstatningen.

Norsk pasientskadeerstatning er et gratis lavterskeltilbud. Behandlers informasjonsplikt om ordningen ble innskjerpet i 2014 – man må informere alle som har fått en skade eller en uvanlig, alvorlig bivirkning om ordningen (4). Likevel vil det forekomme tilfeller der pasienten ikke er klar over at det foreligger en skade etter en feil, det kan være at skaden først merkes etter at man har avsluttet behandlingen eller at pasienten ikke ønsker å søke.

Alfsen og medarbeidere har gransket sammendrag fra saksbehandlingen hos Norsk pasientskadeerstatning på avidentifiserte tilfeller (2). Materialet gir en god indikasjon på hvilke feil som blir særlig alvorlige innenfor patologien, selv om det kan være vanskelig å si noe om den relative hyppigheten av de forskjellige typer feil. Feil knyttet til falskt positive diagnoser eller overdiagnostikk vil sjelden bli meldt, fordi disse oftest ikke gir skade, selv om de kan medføre ekstra ulemper og bekymring.

Menneskelige feil må i første rekke bekjempes på systemnivå, ved bedre rutiner, ny teknologi og eventuelt mer dobbeltkontrollering. Alfsen og medarbeidere peker på at hver sak der klager fikk medhold i gjennomsnitt kostet samfunnet omkring 1 million kroner (2). Noen av disse pengene kunne vært brukt til å ansette flere patologer ved våre laboratorier – ikke bare for å få ned antall saker og utbetalingsbeløp, men først og fremst for å redusere påfølgende sykdom og lidelse.

Når det gjelder nerveskade etter spinal- og epiduralanestesi eller perifer nerveblokade behandlet av Norsk pasientskadeerstatning (3), må vi også regne med feilkilder. Knapp dokumentasjon kan føre til at man ikke kan avgjøre om det har vært gjort feil. Plager knyttet til muskel-, nerve- og skjelettsmerter og mindre utfall kan være ukarakteristiske og ledd i normale og varierende plager hos normalbefolkningen. Nerveskader kan være resultat av selve kirurgien – instrumenter og vevsødem i feltet kan gi trykkskader, og noe skade på små og av og til store nervefibre kan finne sted. Bare det å ligge stille på et operajonsbord i timevis kan gi nervetrykksskader, til tross for at man har omfattende rutiner for profylakse.

Selv om det er begrensinger i Norsk pasientskadeerstatnings data når det gjelder fortolkning av hyppighet, alvorlighetsgrad og tendenser, vil nesten hver eneste sak representere en historie man kan lære av. Forenklede rutiner og regler for personvern vil kunne bedre muligheten til å forske mer i dybden på enkelte alvorlige saker. Strenge krav til samtykke er en klar hemsko i så henseende og bidrar til at også Norsk pasientskadeerstatning sannsynligvis er en av mange underutnyttede datakilder for norsk forskning (5). De epidemiologiske aspektene må imidlertid settes i kritisk perspektiv, gjerne ved å trekke inn data fra andre kilder: vitenskapelig litteratur, avviksrapportering, statistikk fra Kunnskapssenteret og Helsetilsynet, Norsk pasientregister med flere.

Det er all grunn til å oppmuntre flere til å få belyst sikkerhet og kvalitet ved behandling og diagnostikk ved å gå i Norsk pasientskadeerstatnings rikholdige arkiv. De to rapportene i dette nummer av Tidsskriftet bør kunne inspirere til dette.



from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2h7cEhY
via IFTTT

Hva kan vi lære når staten betaler for våre feil?

I dette nummer av Tidsskriftet presenteres to artikler med data fra Norsk pasientskadeerstatning – en ressurs for læring som bør utnyttes bedre.

Norsk pasientskadeerstatning (NPE) er en statlig etat som sikrer at pasienter kan få erstatning etter feil i helsevesenet. Feilen må ha ført til pasientskade, som igjen må ha resultert i økonomisk tap. Pasienter kan også i enkelte tilfeller få erstatning uten at det er begått feil hvis skaden er spesielt uventet eller stor (1).

I dette nummer av Tidsskriftet presenteres to artikler som reiser spørsmålet om hvordan data fra Norsk pasientskadeerstatning også kan gi kunnskap om medisinsk praksis. Alfsen og medarbeideres artikkel omhandler diagnostiske feil innenfor fagområdet patologi (2), Kongsgaard og medarbeidere ser på nerveskader innen anestesiologi (3).

Begge viser lave tall for innvilgede søknader i forhold til totalt antall patologiske prøver og blokader. Imidlertid er det grunn til å tro at det er betydelige mørketall. Data fra Norsk pasientskadeerstatning gir begrenset grunnlag for å si noe om den reelle hyppigheten av feil som fører til pasientskader. Effektiv diagnostikk og behandling av alvorlige tilstander kan først i ettertid vise seg å være utført på ufullstendig grunnlag eller ha gitt uforutsigbar skade – uten at det er begått feil. De fleste av disse sakene vil ikke være aktuelle for Norsk pasientskadeerstatning. Når det er begått feil, vil søknad dessuten bare være nyttig hvis man har lidd et økonomisk tap utover kr 10 000 (kr 5 000 før 1.1. 2016). Dette kan slå ulikt ut når det gjelder hvilke skader som blir meldt og størrelsen på erstatningen.

Norsk pasientskadeerstatning er et gratis lavterskeltilbud. Behandlers informasjonsplikt om ordningen ble innskjerpet i 2014 – man må informere alle som har fått en skade eller en uvanlig, alvorlig bivirkning om ordningen (4). Likevel vil det forekomme tilfeller der pasienten ikke er klar over at det foreligger en skade etter en feil, det kan være at skaden først merkes etter at man har avsluttet behandlingen eller at pasienten ikke ønsker å søke.

Alfsen og medarbeidere har gransket sammendrag fra saksbehandlingen hos Norsk pasientskadeerstatning på avidentifiserte tilfeller (2). Materialet gir en god indikasjon på hvilke feil som blir særlig alvorlige innenfor patologien, selv om det kan være vanskelig å si noe om den relative hyppigheten av de forskjellige typer feil. Feil knyttet til falskt positive diagnoser eller overdiagnostikk vil sjelden bli meldt, fordi disse oftest ikke gir skade, selv om de kan medføre ekstra ulemper og bekymring.

Menneskelige feil må i første rekke bekjempes på systemnivå, ved bedre rutiner, ny teknologi og eventuelt mer dobbeltkontrollering. Alfsen og medarbeidere peker på at hver sak der klager fikk medhold i gjennomsnitt kostet samfunnet omkring 1 million kroner (2). Noen av disse pengene kunne vært brukt til å ansette flere patologer ved våre laboratorier – ikke bare for å få ned antall saker og utbetalingsbeløp, men først og fremst for å redusere påfølgende sykdom og lidelse.

Når det gjelder nerveskade etter spinal- og epiduralanestesi eller perifer nerveblokade behandlet av Norsk pasientskadeerstatning (3), må vi også regne med feilkilder. Knapp dokumentasjon kan føre til at man ikke kan avgjøre om det har vært gjort feil. Plager knyttet til muskel-, nerve- og skjelettsmerter og mindre utfall kan være ukarakteristiske og ledd i normale og varierende plager hos normalbefolkningen. Nerveskader kan være resultat av selve kirurgien – instrumenter og vevsødem i feltet kan gi trykkskader, og noe skade på små og av og til store nervefibre kan finne sted. Bare det å ligge stille på et operajonsbord i timevis kan gi nervetrykksskader, til tross for at man har omfattende rutiner for profylakse.

Selv om det er begrensinger i Norsk pasientskadeerstatnings data når det gjelder fortolkning av hyppighet, alvorlighetsgrad og tendenser, vil nesten hver eneste sak representere en historie man kan lære av. Forenklede rutiner og regler for personvern vil kunne bedre muligheten til å forske mer i dybden på enkelte alvorlige saker. Strenge krav til samtykke er en klar hemsko i så henseende og bidrar til at også Norsk pasientskadeerstatning sannsynligvis er en av mange underutnyttede datakilder for norsk forskning (5). De epidemiologiske aspektene må imidlertid settes i kritisk perspektiv, gjerne ved å trekke inn data fra andre kilder: vitenskapelig litteratur, avviksrapportering, statistikk fra Kunnskapssenteret og Helsetilsynet, Norsk pasientregister med flere.

Det er all grunn til å oppmuntre flere til å få belyst sikkerhet og kvalitet ved behandling og diagnostikk ved å gå i Norsk pasientskadeerstatnings rikholdige arkiv. De to rapportene i dette nummer av Tidsskriftet bør kunne inspirere til dette.



from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2h7cEhY
via IFTTT

Hva kan vi lære når staten betaler for våre feil?

I dette nummer av Tidsskriftet presenteres to artikler med data fra Norsk pasientskadeerstatning – en ressurs for læring som bør utnyttes bedre.

Norsk pasientskadeerstatning (NPE) er en statlig etat som sikrer at pasienter kan få erstatning etter feil i helsevesenet. Feilen må ha ført til pasientskade, som igjen må ha resultert i økonomisk tap. Pasienter kan også i enkelte tilfeller få erstatning uten at det er begått feil hvis skaden er spesielt uventet eller stor (1).

I dette nummer av Tidsskriftet presenteres to artikler som reiser spørsmålet om hvordan data fra Norsk pasientskadeerstatning også kan gi kunnskap om medisinsk praksis. Alfsen og medarbeideres artikkel omhandler diagnostiske feil innenfor fagområdet patologi (2), Kongsgaard og medarbeidere ser på nerveskader innen anestesiologi (3).

Begge viser lave tall for innvilgede søknader i forhold til totalt antall patologiske prøver og blokader. Imidlertid er det grunn til å tro at det er betydelige mørketall. Data fra Norsk pasientskadeerstatning gir begrenset grunnlag for å si noe om den reelle hyppigheten av feil som fører til pasientskader. Effektiv diagnostikk og behandling av alvorlige tilstander kan først i ettertid vise seg å være utført på ufullstendig grunnlag eller ha gitt uforutsigbar skade – uten at det er begått feil. De fleste av disse sakene vil ikke være aktuelle for Norsk pasientskadeerstatning. Når det er begått feil, vil søknad dessuten bare være nyttig hvis man har lidd et økonomisk tap utover kr 10 000 (kr 5 000 før 1.1. 2016). Dette kan slå ulikt ut når det gjelder hvilke skader som blir meldt og størrelsen på erstatningen.

Norsk pasientskadeerstatning er et gratis lavterskeltilbud. Behandlers informasjonsplikt om ordningen ble innskjerpet i 2014 – man må informere alle som har fått en skade eller en uvanlig, alvorlig bivirkning om ordningen (4). Likevel vil det forekomme tilfeller der pasienten ikke er klar over at det foreligger en skade etter en feil, det kan være at skaden først merkes etter at man har avsluttet behandlingen eller at pasienten ikke ønsker å søke.

Alfsen og medarbeidere har gransket sammendrag fra saksbehandlingen hos Norsk pasientskadeerstatning på avidentifiserte tilfeller (2). Materialet gir en god indikasjon på hvilke feil som blir særlig alvorlige innenfor patologien, selv om det kan være vanskelig å si noe om den relative hyppigheten av de forskjellige typer feil. Feil knyttet til falskt positive diagnoser eller overdiagnostikk vil sjelden bli meldt, fordi disse oftest ikke gir skade, selv om de kan medføre ekstra ulemper og bekymring.

Menneskelige feil må i første rekke bekjempes på systemnivå, ved bedre rutiner, ny teknologi og eventuelt mer dobbeltkontrollering. Alfsen og medarbeidere peker på at hver sak der klager fikk medhold i gjennomsnitt kostet samfunnet omkring 1 million kroner (2). Noen av disse pengene kunne vært brukt til å ansette flere patologer ved våre laboratorier – ikke bare for å få ned antall saker og utbetalingsbeløp, men først og fremst for å redusere påfølgende sykdom og lidelse.

Når det gjelder nerveskade etter spinal- og epiduralanestesi eller perifer nerveblokade behandlet av Norsk pasientskadeerstatning (3), må vi også regne med feilkilder. Knapp dokumentasjon kan føre til at man ikke kan avgjøre om det har vært gjort feil. Plager knyttet til muskel-, nerve- og skjelettsmerter og mindre utfall kan være ukarakteristiske og ledd i normale og varierende plager hos normalbefolkningen. Nerveskader kan være resultat av selve kirurgien – instrumenter og vevsødem i feltet kan gi trykkskader, og noe skade på små og av og til store nervefibre kan finne sted. Bare det å ligge stille på et operajonsbord i timevis kan gi nervetrykksskader, til tross for at man har omfattende rutiner for profylakse.

Selv om det er begrensinger i Norsk pasientskadeerstatnings data når det gjelder fortolkning av hyppighet, alvorlighetsgrad og tendenser, vil nesten hver eneste sak representere en historie man kan lære av. Forenklede rutiner og regler for personvern vil kunne bedre muligheten til å forske mer i dybden på enkelte alvorlige saker. Strenge krav til samtykke er en klar hemsko i så henseende og bidrar til at også Norsk pasientskadeerstatning sannsynligvis er en av mange underutnyttede datakilder for norsk forskning (5). De epidemiologiske aspektene må imidlertid settes i kritisk perspektiv, gjerne ved å trekke inn data fra andre kilder: vitenskapelig litteratur, avviksrapportering, statistikk fra Kunnskapssenteret og Helsetilsynet, Norsk pasientregister med flere.

Det er all grunn til å oppmuntre flere til å få belyst sikkerhet og kvalitet ved behandling og diagnostikk ved å gå i Norsk pasientskadeerstatnings rikholdige arkiv. De to rapportene i dette nummer av Tidsskriftet bør kunne inspirere til dette.



from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2h7cEhY
via IFTTT

Hva kan vi lære når staten betaler for våre feil?

I dette nummer av Tidsskriftet presenteres to artikler med data fra Norsk pasientskadeerstatning – en ressurs for læring som bør utnyttes bedre.

Norsk pasientskadeerstatning (NPE) er en statlig etat som sikrer at pasienter kan få erstatning etter feil i helsevesenet. Feilen må ha ført til pasientskade, som igjen må ha resultert i økonomisk tap. Pasienter kan også i enkelte tilfeller få erstatning uten at det er begått feil hvis skaden er spesielt uventet eller stor (1).

I dette nummer av Tidsskriftet presenteres to artikler som reiser spørsmålet om hvordan data fra Norsk pasientskadeerstatning også kan gi kunnskap om medisinsk praksis. Alfsen og medarbeideres artikkel omhandler diagnostiske feil innenfor fagområdet patologi (2), Kongsgaard og medarbeidere ser på nerveskader innen anestesiologi (3).

Begge viser lave tall for innvilgede søknader i forhold til totalt antall patologiske prøver og blokader. Imidlertid er det grunn til å tro at det er betydelige mørketall. Data fra Norsk pasientskadeerstatning gir begrenset grunnlag for å si noe om den reelle hyppigheten av feil som fører til pasientskader. Effektiv diagnostikk og behandling av alvorlige tilstander kan først i ettertid vise seg å være utført på ufullstendig grunnlag eller ha gitt uforutsigbar skade – uten at det er begått feil. De fleste av disse sakene vil ikke være aktuelle for Norsk pasientskadeerstatning. Når det er begått feil, vil søknad dessuten bare være nyttig hvis man har lidd et økonomisk tap utover kr 10 000 (kr 5 000 før 1.1. 2016). Dette kan slå ulikt ut når det gjelder hvilke skader som blir meldt og størrelsen på erstatningen.

Norsk pasientskadeerstatning er et gratis lavterskeltilbud. Behandlers informasjonsplikt om ordningen ble innskjerpet i 2014 – man må informere alle som har fått en skade eller en uvanlig, alvorlig bivirkning om ordningen (4). Likevel vil det forekomme tilfeller der pasienten ikke er klar over at det foreligger en skade etter en feil, det kan være at skaden først merkes etter at man har avsluttet behandlingen eller at pasienten ikke ønsker å søke.

Alfsen og medarbeidere har gransket sammendrag fra saksbehandlingen hos Norsk pasientskadeerstatning på avidentifiserte tilfeller (2). Materialet gir en god indikasjon på hvilke feil som blir særlig alvorlige innenfor patologien, selv om det kan være vanskelig å si noe om den relative hyppigheten av de forskjellige typer feil. Feil knyttet til falskt positive diagnoser eller overdiagnostikk vil sjelden bli meldt, fordi disse oftest ikke gir skade, selv om de kan medføre ekstra ulemper og bekymring.

Menneskelige feil må i første rekke bekjempes på systemnivå, ved bedre rutiner, ny teknologi og eventuelt mer dobbeltkontrollering. Alfsen og medarbeidere peker på at hver sak der klager fikk medhold i gjennomsnitt kostet samfunnet omkring 1 million kroner (2). Noen av disse pengene kunne vært brukt til å ansette flere patologer ved våre laboratorier – ikke bare for å få ned antall saker og utbetalingsbeløp, men først og fremst for å redusere påfølgende sykdom og lidelse.

Når det gjelder nerveskade etter spinal- og epiduralanestesi eller perifer nerveblokade behandlet av Norsk pasientskadeerstatning (3), må vi også regne med feilkilder. Knapp dokumentasjon kan føre til at man ikke kan avgjøre om det har vært gjort feil. Plager knyttet til muskel-, nerve- og skjelettsmerter og mindre utfall kan være ukarakteristiske og ledd i normale og varierende plager hos normalbefolkningen. Nerveskader kan være resultat av selve kirurgien – instrumenter og vevsødem i feltet kan gi trykkskader, og noe skade på små og av og til store nervefibre kan finne sted. Bare det å ligge stille på et operajonsbord i timevis kan gi nervetrykksskader, til tross for at man har omfattende rutiner for profylakse.

Selv om det er begrensinger i Norsk pasientskadeerstatnings data når det gjelder fortolkning av hyppighet, alvorlighetsgrad og tendenser, vil nesten hver eneste sak representere en historie man kan lære av. Forenklede rutiner og regler for personvern vil kunne bedre muligheten til å forske mer i dybden på enkelte alvorlige saker. Strenge krav til samtykke er en klar hemsko i så henseende og bidrar til at også Norsk pasientskadeerstatning sannsynligvis er en av mange underutnyttede datakilder for norsk forskning (5). De epidemiologiske aspektene må imidlertid settes i kritisk perspektiv, gjerne ved å trekke inn data fra andre kilder: vitenskapelig litteratur, avviksrapportering, statistikk fra Kunnskapssenteret og Helsetilsynet, Norsk pasientregister med flere.

Det er all grunn til å oppmuntre flere til å få belyst sikkerhet og kvalitet ved behandling og diagnostikk ved å gå i Norsk pasientskadeerstatnings rikholdige arkiv. De to rapportene i dette nummer av Tidsskriftet bør kunne inspirere til dette.



from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2h7cEhY
via IFTTT

Psykogene ikke-epileptiske anfall hos barn

Psykogene ikke-epileptiske anfall er anfall av epilepsilignende karakter som ikke har et hjerneorganisk korrelat. Som navnet indikerer, antar man at psykologiske prosesser spiller en rolle. Vårt inntrykk ved Spesialsykehuset for epilepsi er at forekomsten av slike anfall blant barn og unge har økt de siste årene.

Psykogene ikke-epileptiske anfall, i internasjonal litteratur gjerne forkortet PNES (psychogenic non-epileptic seizures), er som den viktigste differensialdiagnosen til epilepsi godt kjent i voksennevrologien og er tidligere omtalt i Tidsskriftet (1, 2). Vårt inntrykk er at slike anfall er mindre kjent blant pediatere, skoleleger og fastleger.

Man antar at psykogene ikke-epileptiske anfall hovedsakelig er et symptom på en konversjonslidelse (3, 4). I diagnoseklassifikasjonssystemene DSM-5 og ICD-10 blir tilstanden kategorisert som henholdsvis en konversjons- og dissosiasjonstilstand. I motsetning til i ICD-10 kreves det ikke at man har holdepunkter for en psykisk årsak for å sette diagnosen i det nylig reviderte amerikanske DSM-5. Klinisk kan det, særlig i den første utredningsfasen, være vanskelig å oppdage bakenforliggende psykiske belastninger.

Anfallene ses noe sjeldnere hos barn enn hos voksne (5). De er imidlertid en stor belastning ikke bare for den det gjelder, men også for familie, skole og samfunn. Barna er ofte gjenstand for gjentatte akuttinnleggelser og mange unødvendige undersøkelser. Mange får dessuten etter hvert et stort forbruk av lite virksomme legemidler (4).

Psykogene ikke-epileptiske anfall hos barn skiller seg fra slike anfall hos voksne på flere måter, blant annet er de bakenforliggende årsakene (3, 6 – 8), anfallsutformingen (9, 10) og prognosen noe forskjellig (11).

Hensikten med denne artikkelen er å gi en kort oversikt over forekomst, risikofaktorer, ytringsformer, diagnostikk og behandling av slike anfall hos barn. Artikkelen er basert på søk i PubMed med søkeordet «psychogenic non-epileptic seizures» og forfatternes kliniske erfaring.

Forekomst

Den eksakte prevalensen av psykogene ikke-epileptiske anfall blant barn er ikke kjent (5). Første anfall opptrer som oftest i 8 – 15-årsalderen (10, 12, 13), men diagnostiseringen er gjerne forsinket (10, 14). Tilstanden er sett hos barn helt ned til 4 – 5-årsalderen.

Hos barn hvor man mistenker epilepsi, er prevalensen av psykogene ikke-epileptiske anfall funnet å være 5 – 13 % (5, 15). I materialer bestående av barn henvist til video-EEG for en diagnostisk utredning av forskjellige typer anfall, har man funnet tilstanden hos 3,5 – 20 % (12, 16, 17). Blant barn henvist til pediatriske epilepsisentra for intraktabel epilepsi er det funnet en forekomst av barn med slike anfall på 10 – 23 % (8, 18).

Blant ungdom og voksne med tilstanden er 70 – 80 % kvinner (4, 19, 20). Kjønnsforskjellen er ikke så uttalt blant barn (18).

Som hos voksne er det ikke helt uvanlig at psykogene ikke-epileptiske anfall koeksisterer med epilepsi (18). Men hvor ofte en blanding av begge anfallsformer forekommer, er usikkert og angis svært forskjellig (21).

Risikofaktorer

Psykogene ikke-epileptiske anfall ses på som et symptom på underliggende kroniske konflikter eller stressorer (22). Oppvekst i en dysfunksjonell familie, faglige vansker på skolen, mobbing eller andre problemer i kameratflokken er hyppig assosiert med tilstanden hos barn (4, 22). Fysisk eller seksuelt misbruk er ikke like vanlig blant barn med slike anfall som hos voksne (23), selv om en studie viste at 21 % og 6 % hadde opplevd henholdsvis seksuelt eller fysisk misbruk (3).

I en kontrollert studie ble 55 barn med psykogene ikke-epileptiske anfall sammenlignet med sine søsken (4). Gjennomsnittsalderen var 14,3 år, og 71 % var jenter. Man fant at alle barna hadde en konversjonslidelse. Sammenlignet med kontrollgruppene hadde de en signifikant økt nevrologisk (inkludert epilepsi), medisinsk og psykiatrisk morbiditet, økt medisinbruk, hyppigere intensivbehandling, en innadvendt mestringsstrategi, flere skolevansker, mer skolefravær, de var mer utsatt for mobbing, og de hadde større interpersonlige problemer (4).

I en spørreundersøkelse blant danske barnenevrologer var det en alminnelig oppfatning at slike anfall var assosiert med stress, fysiske og/eller psykiske traumer og seksuelt misbruk (24).

Personlighetstester har vist at mange barn med slike anfall har et høyt spenningsnivå med mye angst, depresjon og mistilpassede personlighetstrekk (24). Opptil en tredel av barna har en forsinket psykomotorisk utvikling (21).

Anfallsutforming

Det er funnet interessante forskjeller i anfallssemiologien, dvs. hvordan anfallene ytrer seg klinisk, mellom barn og voksne (8 – 10, 12, 19, 24). Anfallene hos barna er gjerne «fredeligere» og mer stereotype enn hos voksne. Hos voksne ses ofte lukkede øyne, voldsomme bevegelser, vokalisering og opistotonus. Anfallene hos barn er ofte av dialektisk art, dvs. at de ytrer seg ved langvarig kontaktløshet. Er det motoriske symptomer, dreier det seg oftest om tremor eller grove, asynkrone bevegelser av ekstremitetene samt et fluktuerende forløp (22). Når barna kommer i puberteten, blir anfallsutformingen mer lik den som man ser hos voksne. Anfallene starter og slutter gjerne abrupt (21).

Som hos voksne varer anfallene lenger enn de epileptiske anfallene. En pediatrisk studie viste en gjennomsnittlig varighet av psykogene ikke-epileptiske anfall på 269 sekunder mot 83 sekunder for epileptiske anfall (12).

Ifølge danske barnenevrologer er typiske trekk hos barn med slike anfall lukkede øyne, motstand mot å åpne øynene, sjelden anfallsrelaterte skader, anfallene kommer som oftest i sosiale settinger, fravær av postiktale symptomer og manglende effekt av antiepileptiske legemidler (24).

I tabell 1 kan man se noen forskjeller mellom psykogene ikke-epileptiske anfall hos barn, psykogene ikke-epileptiske anfall hos voksne og epileptiske anfall.

Tabell 1  Noen forskjeller mellom psykogene ikke-epileptiske anfall hos barn og hos voksne og genuine epileptiske anfall. Tabellen er dels basert på egne erfaringer og dels på sentrale artikler fra området, bl.a. Alessi og medarbeidere (9)

 

Psykogene ikke-epileptiske anfall hos barn

Psykogene ikke-epileptiske anfall hos voksne

Genuine epileptiske anfall

Anfallsutforming

Ofte «stille» anfall, manglende kontakt

Ofte dramatiske anfall med motorisk uro, asynkrone rykninger, eventuelt opistotonus

Mange typer anfall – fra absenser til tonisk-kloniske anfall

Varierende intensitet av anfallet underveis

Vanlig

Vanlig

Sjelden

Hodebevegelser fra side til side

Vanlig

Vanlig

Sjelden

Motstand mot passive bevegelser, inkludert øyelokk

Vanlig

Vanlig

Sjelden

Lukkede øyne under anfallet

Vanlig

Vanlig

Sjelden

Gråt under anfallet

Forekommer

Forekommer

Sjelden

Rask oppvåkning etter anfallet

Vanlig

Vanlig

Sjelden

Nattlige anfall

Svært sjelden

Svært sjelden

Forekommer, avhengig av epilepsiformen

Anfallsvarighet

Som oftest mer enn to minutter

Som oftest mer enn to minutter

Som oftest mindre enn to minutter

Effekt av antiepileptika

Ingen

Ingen

Som oftest god

Iktale EEG-funn

Ingen epileptiform aktivitet

Ingen epileptiform aktivitet

Som regel epileptiform aktivitet

Anfallsprognose

Som regel god

Varierende, men dårligere enn hos barn

Avhengig av epilepsiform

Diagnostikk

Alle barn med hyppige epilepsilignende anfall til tross for behandling, anfall som for epilepsi er atypiske når det gjelder ytringsform og varighet, samt flere normale EEG, bør vekke mistanke om psykogene ikke-epileptiske anfall (21).

Det finnes ingen internasjonale retningslinjer for diagnostikk og behandling av slike anfall hos barn (24). Mange av barna får epilepsidiagnose og årelang behandling med antiepileptika. I en studie fra India var det tilfelle hos 33 av 56 barn med slike anfall (10). De som først får epilepsidiagnose, har gjerne lært at anfallene resulterer i økt oppmerksomhet, noe som kan vedlikeholde anfallstendensen.

En spørreundersøkelse blant danske barnenevrologer viste ingen enighet verken når det gjaldt terminologi eller kodebruk. Kun 49 % av barnenevrologene anga at de brukte video-EEG i diagnostikken (25).

Etter vårt skjønn bør diagnostikken av slike anfall hovedsakelig bygge på en grundig sykehistorie, inkludert komparentopplysninger, med nøyaktig kartlegging av omstendighetene rundt anfallsopptredenen, selve anfallsutformingen og registrering av typiske anfall på video-EEG. Det bør være holdepunkter for at pasienten har emosjonelle belastninger som kan forklare utviklingen av anfallene, selv om dette altså ikke er obligatorisk ifølge DSM-5.

Spesialsykehuset for epilepsi har landsfunksjon for diagnostisering og initial oppfølging av barn og voksne med psykogene ikke-epileptiske anfall. Alle pasienter med epilepsilignende anfall av uklar natur kan henvises til et kartleggingsopphold ved sykehuset.

I det første oppholdet inngår en grundig anamnese med særlig oppmerksomhet rettet mot barnets psykososiale miljø, omstendighetene rundt anfallene og selve anfallsutformingen. I tillegg foretas langtids video-EEG med målsetting om å registrere anfallene. Dersom anfallene ikke har EEG-korrelat, og sykehistorie og anfallssemiologi gir mistanke om psykogene ikke-epileptiske anfall, er vi rimelig sikre på anfallenes natur.

Det er imidlertid viktig å understreke at man ikke kan bygge diagnosen på manglende iktalt EEG-korrelat alene. Det finnes nemlig flere typer epileptiske anfall, særlig utgående fra frontallappen, der man ikke finner slikt korrelat (26).

Behandling

Generelt bør behandlingen være rettet mot det man i hvert tilfelle antar ligger til grunn for anfallene. Både hos voksne og barn har psykoedukasjon, stressreduserende tiltak samt læring av avspenningsteknikker og fysioterapi vist seg effektivt (27). Mange har nytte av å lære bedre og mer adekvate mestringsstrategier. I noen tilfeller kan familieterapi, kognitiv terapi og støttebehandling være indisert (27).

Dersom barnet bruker antiepileptiske legemidler bør disse trappes gradvis ned til full seponering. I tilfeller der det foreligger en blanding av epileptiske og psykogene ikke-epileptiske anfall kan det være aktuelt å forenkle medikasjonen fordi mange av disse etter hvert får en omfattende multifarmasi.

Under det andre oppholdet ved Spesialsykehuset for epilepsi bearbeides barnets og pårørendes reaksjon på diagnosen av et spesialtrenet team. Det blir foretatt en tverrfaglig kartlegging av barnets psykisk helse, trivsel i hjem og skole og skoleprestasjoner. Den psykiske helsen kartlegges ved hjelp av spørreskjemaer, og de kognitive evnene måles av spesialpedagog i samarbeid med nevropsykolog. Mot slutten av oppholdet arrangeres det en videokonferanse med barnets lokale hjelpeapparat med tanke på informasjonsoverføring og råd om videre behandling samt takling av eventuelle fremtidige anfall. Avdekker man symptomer på psykisk sykdom, henvises pasienten til lokal barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk.

Dersom det har vært mye dramatikk på barnets skole i forbindelse med anfallene og mange akuttinnleggelser på sykehus, besøker deler av teamet skolen for å trygge lærere og eventuelt medelever. Dersom barnet har et høyt stressnivå på grunn av faglig tilkortkomming, kan det være aktuelt med spesielt tilrettelagt undervisning.

Barn og unge med slike anfall føler seg ofte stigmatisert og mistrodd (28). Noen opplever dette så vanskelig at de trekker seg tilbake sosialt, eller de blir overbeskyttet av foreldrene. Dersom ungdommene selv har en god sykdomsforståelse, er det lettere å håndtere reaksjonene fra omgivelsene. Det er derfor viktig å bruke god tid på formidling av diagnosen. Dette bør gjøres på en empatisk og ikke-konfronterende måte. Diskusjoner om de mulige underliggende mekanismene ved slike anfall er helt essensielt for barnas mestring (28). Vi benytter en biopsykososial forklaringsmodell som bygger på en forståelse av at både psykososiale og biologiske forhold kan være predisponerende, utløsende og vedlikeholdende faktorer. En slik forklaring kan gjøre det enklere for barna selv å forstå hvorfor de har utviklet anfall og å identifisere seg med diagnosen (29).

For noen barn og pårørende oppleves det som en lettelse å høre at anfallene ikke er ledd i en hjerneorganisk sykdom som krever årelang medisinering, og at anfallene opptrer ubevisst, dvs. at de ikke er viljestyrte.

De sammensatte problemene som ofte ligger bak slike anfall, fordrer en multidisiplinær tilnærming (13). Vi søker å oppnå en terapeutisk allianse og en felles forståelse med pasient og pårørende om hva som forårsaker og vedlikeholder anfallene.

I noen særlig terapiresistente tilfeller kan det være behov for langvarig behandling. Slik behandling må foregå lokalt.

Prognose

Sammenlignet med voksne med psykogene ikke-epileptiske anfall er utsiktene til anfallsfrihet bedre blant barn og unge med slike anfall, kanskje fordi det hos disse er lettere å identifisere en ytre årsak (6). Rundt 70 – 80 % av barna blir kvitt anfallene (11, 13).



from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2hozaSh
via IFTTT