Δημοφιλείς αναρτήσεις

! # Ola via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader

Δευτέρα, 26 Δεκεμβρίου 2016

Development and validation of a fast ionic liquid-based dispersive liquid-liquid microextraction procedure combined with LC-MS/MS analysis for the quantification of benzodiazepines and benzodiazepine-like hypnotics in whole blood

In toxicology, the analysis of complex biological samples remains a challenging task. The introduction of a thorough sample clean-up step has become inevitable. Matrix components other than the analyte need to be eliminated in order to avoid possible interferences during quantification and to minimize the chance of polluting the analytical instrument. Moreover, a good sample preparation step can result in analyte enrichment and thus a final analytical method with improved sensitivity. [1–3] To date, the solid phase extraction (SPE) technique is one of the most frequently used sample preparation techniques in the biomedical field.

from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2icm2kp
via IFTTT

3-MeO-PCP intoxication in two young men: first in vivo detection in Italy

Novel Psychoactive Substances (NPS), also known as “legal highs”, “designer drugs” or “bath salt”, are rapidly changing the worldwide drug scene [1]. These compounds are synthetic drugs sold as “legal alternative” to the classic ones. National and Supranational Institutions have implemented many activities to identify these substances in order to schedule them as law controlled substances. NPS spread is mainly due to their relative inexpensiveness, easiness of purchasing (for example on the Internet market) and undetectability with routine drugs screening tests.

from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2im4vmW
via IFTTT

Stability of endogenous GHB in vitreous humour vs peripheral blood in dead bodies

For the first time, the stability of GHB was tested in post-mortem peripheral blood and vitreous humor samples, collected from 22 dead bodies at two different times: at the external body examination at the place of death and then during autopsy.An ad hoc method for the detection and quantification of GHB in vitreous humor by gas chromatography coupled to mass spectrometry (GC-MS) was developed and validated, with a good linearity between 0.1 and 50μg/mL (r2=0.991) and a precision and accuracy always better than 10% and an analytical recovery higher than 90%.

from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2icpAmt
via IFTTT

Possible influences on bullet trajectory deflection in ballistic gelatine

In shooting incident reconstructions, assumptions must often be made about a bullet’s deflection from its original trajectory after perforation of a victim. An incorrect estimation of such a deflection will result in an inaccurate trajectory representation. Unfortunately, there are no published data from controlled experiments available to help guide these assumptions. One possible way to test the made assumptions would be to conduct deflection experiments with ballistic gelatine. Ballistic gelatine is a well-established medium for studying bullet behaviour in soft human tissue [1–12].

from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2im0hvM
via IFTTT

Response to Letter to the Editor

alertIcon.gif

Publication date: Available online 27 December 2016
Source:International Journal of Pediatric Otorhinolaryngology
Author(s): Elizabeth Cedars, Dylan Chan, Anna Meyer, Kristina Rosbe




from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2iymcmM
via IFTTT

Therapeutic Use of the HPV Vaccine in Recurrent Respiratory Papillomatosis: A Case Report

alertIcon.gif

Publication date: Available online 27 December 2016
Source:International Journal of Pediatric Otorhinolaryngology
Author(s): Christopher Sullivan, Stuart Curtis, Jason Mouzakes
Recurrent Respiratory Papillomatosis (RRP) is a condition characterized by recurring squamous papillomas in the aerodigestive tract due to HPV infection. Treatment includes surgical debridement of the lesions often with adjuvant therapy. A newer adjuvant agent being tested is the HPV vaccine. The case report includes a child with RRP who underwent 10 surgeries in a year with an average inter-surgical interval (ISI) of 46 days. The patient then received the scheduled regimen of 3 doses of 9 valent HPV vaccine. Since beginning the vaccination, her average ISI increased to 113 days and as of writing of this paper only 1 surgery in the last 340 days. It is theorized that the increase in humoral response to the virus can slow the course of the disease, lengthen the ISI, and decrease morbidity. The results of this case report lends evidence to the use of the HPV vaccine as a therapeutic adjuvant therapy for RRP.



from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2hiV45R
via IFTTT

Robert Schumanns høyre hånd

Robert Schumann regnes som en av de store romantiske komponistene, særlig anerkjent er hans klaver- og kammermusikk. Han startet på utdanning som pianist, men på grunn av dårlig funksjon i høyre hånd måtte han gi opp denne karrieren.

Fordi den høyre hånden fungerte dårlig, viet Robert Schumann (1810 – 56) seg til komposisjon og arbeid som redaktør av tidsskriftet Neue Zeitschrift für Musik. Hans kone Clara Wieck (1819 – 96) ble derimot en stor pianovirtuos på 1800-tallet. Historien om Robert og Claras liv og ekteskap utpeker seg i musikkhistorien, og leder tankene til hvorfor Schumann ble komponist fremfor pianist. I denne artikkelen beskriver vi hvordan hans høyre hånd ble rammet, og de ulike årsakshypotesene som har vært lansert.

Robert Schumann ble født i Zwickau i Sachsen. Han var sønn av en bokhandler og yngst av seks søsken. Hans mor var en habil hobbypianist, og som syvåring startet Schumann selv med pianoundervisning hos den lokale organisten. Schumann viste tidlig interesse for både poesi, litteratur og musikk, og fra han var 11 år gammel komponerte han småstykker for piano.

Som gymnasiast dannet og ledet Schumann sitt eget orkester fra klaveret. Han dro på flere dannelsesreiser til München, Bayreuth, Milano, Venezia og Brescia. Tidlig opplevde han perioder med nedstemthet, muligens på grunn av flere dødsfall i familien fra 1826 og utover. Schumann ble immatrikulert som jusstudent i Leipzig i 1828, samtidig som han startet med pianoundervisning hos Friedrich Wieck. Han fant seg ikke til rette med jusstudiene og begynte derfor med musikkstudier i 1830. Wieck var kjent som en av datidens fremste klaverpedagoger, og han hadde store ambisjoner for sin datter Clara Wieck . Wieck var eneforsørger for Clara etter skilsmissen fra hennes mor, og han drev henne hardt med flere timers øving hver dag. Clara hadde talent, og hun debuterte som pianist allerede som åtteåring. Schumann fattet tidlig interesse for Clara, men det var først etter at hans mor døde i 1836, at han for alvor gikk inn for å gifte seg med henne. Friedrich Wieck var stor motstander av dette, Clara var ennå ung, og Schumann hadde et skiftende sinn. Han nektet derfor datteren både å brevveksle og ha kontakt med Schumann, men på Claras myndighetsdag i 1840 giftet de seg i Berlin der Claras mor bodde (1).

Schumanns høyre hånd

Schumann anførte selv i dagboknotat 26.  januar 1830 at han hadde en «nummen finger» på høyre hånd (2). I løpet av 1830 fikk han undervisning hos Wieck der han klaget over hvordan Wieck vektla tekniske og mekaniske øvelser (3). Sommeren 1831 jobbet han intenst med tekniske øvelser og virtuose klaverstykker av Chopin og Hummel, men måtte akseptere at den ønskede fremgangen uteble – han mestret ikke disse stykkene, og i oktober 1831 beskrev han at han «overdrev tekniske øvelser» som medførte «lammelse» i høyre hånd.

Fra slutten av 1831 endret Schumann teknikk, der han spilte med mer fleksjon i håndleddet. I mai 1832 var det planlagt en konsert, men Schumann måtte avlyse fordi hånden ikke fungerte. 22. mai 1832 anførte han at «den tredje (fingeren) virket ødelagt..,» og 14. juni var den «komplett stiv» (2). Han søkte medisinsk råd første gang sommeren 1832 hos professor Kühl og gikk igjennom en rekke behandlingsforsøk som var populære på den tiden: hvile, bade hånden i brandy, dyrebad (stikke hånden inn i innvollene i et nyslaktet dyr), diett, elektrisitet og homøopati uten effekt (2, 4). I brev til sin mor 9. august gjorde han rede for disse remediene og at professor Kühl ga ham et håp om at han ville bli kurert innen seks måneder (3). Schumann selv var tvilende til at hånden kunne leges, og i brev til mor 6. november skrev han at «doktoren forsøker å trøste meg, men jeg har gitt opp håpet og tror ikke hånden kan kureres». Han ville derfor begynne å spille cello igjen siden han da kunne bruke venstre hånd, og høyre hånd ville få hvile «som er den medisinen som trengs» (3).

I 1833 skrev Schumann i dagboken at «sykdommen har spredt seg fra en ødelagt finger til hele hånden», og i brev til mor 28. juni omtalte han seg selv som «… stakkarslig nifingret skapning» (3). Et vendepunkt kom i 1834 – han konsentrerte seg mer om komposisjon og startet tidsskriftet Neue Zeitschrift für Musik som raskt ble toneangivende i Europa (1).

I årene 1829 – 33 komponerte han Toccata i C-dur, opus 7, som ble utgitt i 1836 (fig 2). Det er et teknisk krevende stykke der fingersetningen er slik at det kan spilles uten aktiv bruk av tredje finger på høyre hånd, men det fordrer evnen til å kunne slå lange intervaller, med stor bruk av oktaver. I brev til Clara 3. desember 1838 klaget han over sin «lamme hånd» og fortvilelsen over dette: «det blir verre … jeg kan knapt spille i det hele tatt, men fomler i vei med fingrene fullstendig i kaos … nå er du min høyre hånd» (3). I brev til vennen Simonin de Sire 15. mars 1839 beskrev han den «onde skjebnen» som rammet ham: Han kunne ikke spille sine komposisjoner slik han ønsket fordi «noen fingre er så svake, sannsynligvis på grunn av for mye skriving og spilling» (3).

Han syntes likevel å ha forsont seg med at han ikke ble den pianovirtuosen han hadde satt seg fore. Like fullt hadde Schumann enkelte fremførelser for mindre publikum og av mer privat karakter (fig 1). Komponist- og dirigentkollega Hieronymus Truhn (1811 – 1886), som bidro som skribent i Neue Zeitschrift für Musik, ble imponert av Schumanns prestasjoner under pianospill i 1837: «Han flyttet fingrene i et nesten fryktinngytende tempo, som om det var maur som krøp rundt på pianoet; …» (4).

/sites/http://ift.tt/2hOKO7D

Figur 1  Portrett av Robert Schumann som ung. Litografi av Josef Kriehuber fra 1839

/sites/http://ift.tt/2hOKVzT

Figur 2  Utsnitt av Schumanns Toccata i C-dur, opus 7 som kan spilles uten aktiv bruk av tredje finger på høyre hånd. Gjengitt med tillatelse fra G. Henle Verlag, München, Tyskland

Etter 1840 komponerte Schumann mye, og han opplevde en stor kunstnerisk utvikling. Det var urolige tider i Europa, og i 1841 ble han innkalt til militærtjeneste. Schumann klaget da over «vertigo og myopi, komplett lammelse i 3. finger høyre hånd, samt delvis lammelse i 2. finger». Schumanns legevenn, Moritz Reuter, skrev i sin erklæring at (Schumann) «… i lang tid brukte et apparat som forserte fingrene bakover mot håndbaken som resulterte i en tilstand med paralyse. Det startet med svak følelse, deretter dårlig styring under bevegelse. … Schumann gav opp som virtuos; fingrene har vært i samme paralytiske tilstand … til tross for mange behandlingsforsøk. … når han spiller klaver kan han ikke bruke midtre finger i det hele tatt, pekefingeren bare delvis, og kan overhodet ikke gripe noe og holde det fast».

En militærlege som undersøkte Schumann skrev at han ikke kunne bruke «2. og 3. finger på høyre hånd med styrke… Derfor kan han ikke utføre våpenøvelser…» (5).

Hvorvidt Schumann ikke var stridsdyktig, ble likevel betvilt. I 1842 skrev legen Brachmann: «… lammelsen hindrer ham åpenbart ikke i å spille klaver». Schumann selv skrev i brev til Johannes Verhulst 19. juni 1843 at han ikke kunne spille sine egne stykker offentlig, fordi han ikke var noen virtuous (3).

Psykisk lidelse

Schumann opplevde tidlig perioder som han selv beskrev som melankoli (3, 6), og det er kjent at han hadde store svingninger i temperamentet. Han kunne miste kontroll over egen oppførsel og skjelte blant annet ut Franz Liszt (1811 – 86) i et selskap. Schumann satte selv navn på to av sine sider: Florestan som den aktive, maskuline og ekstroverte, mens Eusebius var den drømmende, feminine og introverte siden (1, 3). Det er antatt at Schumann ble inspirert av karakterene «Walt» og «Vult» i den tyske forfatteren Jean Pauls (1763 – 1825) roman Flegeljahre. I noen av Schumanns kritikker i hans eget tidsskrift ble teksten skrevet som en imaginær konversasjon mellom Florestan og Eusebius (3).

Etter perioder med rik produksjon sank Schumann ned i en tung sinnstilstand der han drakk rikelig med vin. Når han komponerte, konsumerte han store mengder alkohol, røyk og kaffe, og han tålte ikke at Clara øvde hjemme. Økonomien var vanskelig, og Clara ble den som besørget familiens inntekt. Hun måtte innordne seg ektemannens skiftende luner, men klarte til tross for ti barnefødsler å opprettholde sin karriere som internasjonal konsertpianist (1). Schumann fikk stilling som dirigent i Düsseldorf i 1850, men fungerte dårlig i stillingen (7).

Høsten 1853 var Schumann i en aktiv og energisk fase, og sammen med Clara hadde han innledet samarbeid med Johannes Brahms (1833 – 97). Schumann ga Brahms berømmelse i tidsskriftet og så på ham som en kommende stor komponist som kunne føre hans egen arv videre. Både Clara og Robert hadde en god høst og ble hyllet i Nederland i november 1853, men i februar 1854 var han plaget av søvnløshet og ble forvirret og aggressiv med hørselshallusinasjoner. Han kom seg ut av hjemmet til tross for at to leger forsøkte å holde ham fysisk tilbake, og han kastet først gifteringen og deretter seg selv ut i Rhinen. Han ble reddet av en forbipasserende, og sammen med en lege reiste han til et asyl i Endenich utenfor Bonn, der han døde to år senere. Under oppholdet i Endenich fortsatte han med pianospill, men de siste årene ble ellers preget av at han hadde hørselshallusinasjoner, både musikalske og verbale, i tillegg til paranoide tanker og økende vrangforestillinger (8). Schumann ønsket ikke å se Clara før han reiste, og hun besøkte ham først da han lå på dødsleiet i 1856. De siste ukene utviklet Schumann en sterk angst for forgiftninger og sluttet å ta til seg næring. Han var sengeliggende og hadde ødem i beina (9).

Tidlig debut av det som omtales som melankolier, og perioder med stor produktivitet, kan være forenlig med det som vi i dag ville omtalt som bipolar lidelse, og økende aktivitetsnivå og søvnløshet i 1854 kan ha utløst en psykose.

Med en underliggende personlig og psykisk sårbarhet kan man spekulere i om Schumanns dårlig fungerende høyre hånd også hadde komponenter av psykogene eller funksjonelle trekk, noe som er blitt tillagt vekt i omtalen av den russiske komponisten Aleksandr Skrjabins (1872 – 1915) svikt i høyre hånd. Skrjabin var i likhet med Schumann en lovende pianist, men etter en periode med intense tekniske øvelser i 1891 utviklet han en smertetilstand i sin høyre hånd som han aldri kom over (10). I motsetning til Schumann hadde han imidlertid ikke tap av motorisk kontroll, og det er antatt at Skrjabin hadde en belastningsutløst muskelsmerte som ble kronisk, muligens på grunn av en personlig sårbarhet og disposisjon for psykosomatiske symptomer.

Nerve- eller seneskade?

Schumanns tilstand i høyre hånd ble jevnlig omtalt fra han var ca. 20 år gammel, og han skrev selv, i brev til Clara i 1838, at han mistet evnen til å spille i 1833 (3). Det begynte med en ødelagt finger, mens han senere skrev at flere fingre og hele hånden var påvirket. Dette kan tyde på en gradvis debut med progresjon som var knyttet til pianospillingen. Samtidig hadde han evne til pianospill også etter at han hadde gitt opp karrieren, jf. Truhns beskrivelse i 1837 (4). Det er mulig at noe av dette kan tilskrives endret teknikk – en biomekanisk analyse har vist at profesjonelle pianister bruker mindre kraft i fingrene og albuen mer aktivt enn hva amatører gjør (11).

Det er ikke kjent at Schumann hadde forutgående traume, bortsett fra at han ble eksponert for de nevnte apparaturene hos Wieck. Den første medisinske beskrivelsen fra Reuter beskrev at det først og fremst var tredje finger som var lam, mens annen finger delvis var rammet – og det skal ha vært slik fra ungdommen av (2). Denne ble senere betvilt av Brachmann, og man kan spekulere i om Schumann hadde ønske om å unngå militærtjeneste, siden annen finger oftest er fingeren som plasseres på avtrekkeren på skytevåpen.

Henson (5) hevdet i 1978 at Schumann kunne ha pådratt seg en skade av nervus interosseus posterior, som er en gren av nervus radialis. En slik skade ville medført manglende evne til ekstensjon i annen og tredje finger, men også redusert evnen til fleksjon i håndleddet. Kompresjon eller skade av nervus interosseus posterior er vanligst i albueregionen, oftest knyttet til traume eller cyster. Henson argumenter med at nerven kan ha blitt delvis affisert like ved inngangen til supinatormuskelen, sannsynligvis på grunn av en anatomisk variasjon (5). Vi kjenner ikke til at Schumann klaget over smerte eller skade i albuen, og som nevnt kommenterer han ikke svakhet i håndleddet. Ved en midlertidig kompresjon ville man også ha forventet restitusjon.

Monoton belastning av muskler kan lede til overbelastningssymptomer slik som muskelsmerter og tendinitter, noe som er hyppig forekommende blant utøvende musikere (12). For pianister er det ikke bare hånden, men gjerne også underarm og skuldre som rammes. Dette er tilstander som først og fremst karakteriseres av smerter. En slik tendinitt ville imidlertid vært svært smertefull, og de første beskrivelsene av Schumann selv gir ikke holdepunkter for det.

Det er også blitt hevdet at Schumann kunne ha ødelagt ekstensorsenene under bruk av Wiecks apparaturer (7), eller at en tendinitt ble kronisk og forverret med bruk av disse (7). Spontane rupturer av øvrige sener er rapportert (13), men svært sjeldne. En slik skade ville ha medført permanent droppfinger, og det er lite trolig at Schumann ville ha kunnet kompensere for det med å spille med mer fleksjon i håndleddet.

Syfilis?

Syfilis var utbredt i det 19. århundret, og kurative muligheter fantes ikke. Sykdommen var utbredt i alle samfunnslag, og det er blitt hevdet at blant annet Oscar Wilde (1854 – 1900), Friedrich Nietzsche (1844 – 1900), Franz Schubert (1797 – 1828) og Robert Schumann var smittet (14). Etiologien ble kjent i 1905 (15), og i 1906 kom muligheten for diagnostikk med serologisk testing (16).

Sykdommen ble tradisjonelt delt inn i tre stadier, der tredje stadium med «paralysis generalis» var en fryktet dødelig tilstand. Syfilis kan gi lammelser og massive nevropsykiatriske symptomer. Under Schumanns opphold på asylet i Endenich var den tentative diagnosen at han led av syfilis (17), men det er ikke fremkommet opplysninger om at han fikk behandling med arsenikk eller kvikksølv, som var datidens terapi, under oppholdet. Kvikksølvforgiftning kan gi nerveskade, men da en generell polynevropati (18), og ikke en fokal skade slik Schumann hadde.

Etter offentliggjøringen av Schumanns journal fra oppholdet i Endenich i 2006 ble det en debatt i Deutsches Ärzteblatt, der flere hevdet at Schumann døde av syfilis. Andre mente at forklaringen var alkoholutløst delir, depresjon, hypertensiv encefalopati eller schizofreni. Det ble endog hevdet at Schumann ikke hadde psykisk sykdom i det hele tatt, men ble et offer for en konspirasjon mellom Clara og Brahms (6, 8, 19). Det er ikke kommentert at Schumann hadde andre typiske nevrologiske tegn ved tertiær syfilis, slik som tabes dorsalis (progredierende myelopati med vesentlig affeksjon av bakstrengene), som ville medført økende gangvansker på grunn av koordinasjonssvikt.

Schumann led av svingende psykiatriske symptomer som kan passe med bipolar lidelse, men den dramatiske utviklingen i Endenich er også beskrevet å kunne passe med syfilis i siste stadium (8). Men om syfilis var årsak til svikten i høyre hånd, måtte Schumann ha utviklet nevrosyfilis allerede som 20-åring, noe som er lite sannsynlig. Det var heller ingen holdepunkter for at Clara var smittet. Schumann ble obdusert, og under obduksjonen fant man ingen annen organpatologi enn avmagring og lungebetennelse. Obdusentene påpekte riktignok at hjernen var mindre enn forventet hos en mann på Schumanns alder, og at hypofysen virket spesielt liten. De konkluderte derfor med at hjernen var atrofisk. De eksakte målene er likevel innenfor det som nå regnes som normalvariasjon, og retrospektivt kan man ikke si at makroskopiske obduksjonsfunn gir holdepunkter for en strukturell eller organisk hjernesykdom (9). Schumann var sterkt avmagret, og det er sannsynlig at han døde av underernæring sekundært til sin sinnstilstand og en terminal pneumoni (9, 20).

Oppgavespesifikk dystoni?

Schumann brukte selv betegnelsen «lam hånd», noe som ikke ville vært typisk for dystoni. Men ordet «lammelse» ble på 1800-tallet gjerne brukt om ulike plager slik som smerte og nummenhet, og ikke bare tap av muskelkraft slik vi forstår det i dag (10). Hans opplevelse med en dårlig fungerende finger under pianospilling, men ikke under skriving, taler for at den dårlige håndfunksjonen var svært oppgavespesifikk og knyttet til pianospilling.

Det er også naturlig å anta at han opplevde en forverring av symptomene under stress, siden han unngikk offentlige opptredener, men spilte privat. Symptomene ble verre mens han spilte, og han var selv inne på tanken om at hvile var det eneste som kunne lindre, og at hånden ble ødelagt på grunn av for mye spilling. Håndskriften ble mer utydelig senere i livet, men i perioder med mye komponering og skriving klaget han ikke over svikt i hånden på samme måte som når han spilte. Schumann var rammet i høyre hånd, den hånden som oftest blir affisert hos pianospillere (21).

Teorien om at Schumann hadde utviklet en dystoni ble lansert av Merriman i 1986 (22), og har fått støtte av flere (4, 20, 23). Begrunnelsen vektlegger sykehistorien: Schumann hadde monoton og massiv finmotorisk øvelse med sin høyre hånd flere timer om dagen, og symptomene kom gradvis uten ledsagende smerte eller deformitet, men med en opplevelse av svakhet og deretter dårlig motorisk kontroll. Symptomene var til stede når han spilte piano, men ikke under skriving. Oppgavespesifikk dystoni eller «musikerkrampe» kan oppstå hos disponerte individer som utfører repeterende bevegelser over lengre tid. Det starter med tap av finmotorisk kontroll som utvikler seg til dystoni, og deretter krampelignende bevegelser under utførelsen av den eksplisitte aktiviteten, selv om utvikling til mer generaliserte former kan forekomme (24). Eksakt nevrobiologisk grunnlag er ennå ikke kjent, men man antar at det skyldes en dysfunksjonell plastisitet i hjernen der områdene som representerer de ulike fingrene, utvides og kan overlappe hverandre i somatosensorisk cortex.

Ved utførelse av finmotorisk krevende aktiviteter er hjernen avhengig av et samspill mellom somatosensorisk «input» fra fingrene samtidig med aktivering av både aktiverende og hemmende nervebaner. Ved overlappende felt i cortex kan denne fine balansen forrykkes (25). Med nyere MR-metoder har man sett at det er økt volum av grå substans (i hovedsak cortex) og samtidig endringer i nervebanene gjennom den hvite substansen ved oppgavespesifikk dystoni, mens endring i grå substans ved generaliserte dystoniformer hovedsakelig var begrenset til cerebellum (26). Slike tilstander forverres betydelig under påvirkning av stresshormoner og følelser og kommer ofte til sterkest til uttrykk da. Oppgavespesifikk dystoni har vært knyttet til musikere med personlighetstrekk som innebærer høy grad av angst og perfeksjonisme (27), og er vanligst hos menn, gjerne gitarister eller pianister (21, 28).

I løpet av 1800-tallet ble det mulig for musikere å ha en karriere som solist og virtuos, og dermed hadde musikere slik som Schumann og Aleksandr Skrjabin en intens og monoton aktivitet til begrensede muskelgrupper, som kunne tenkes å disponere for utvikling av dystoni. Skrjabin hadde perfeksjonistiske trekk i sin personlighet som disponerer for dystoni, men i motsetning til Schumann hadde han en smertefull tilstand som gjør at dystoni er mindre sannsynlig for hans vedkommende (10).

Aktuelle behandlinger for dystoni i dag kan være trihexiphenidyl, som er en muskarinreseptorantagonist (antikolinerg effekt), botulinumtoksin, eller endret ergonomi, teknikk og pedagogisk tilnærming (28, 29).

Vi vil aldri få en eksakt viten om hva som lå til grunn for Schumanns lidelse i høyre hånd, men historien om Robert og Clara har fascinert mange og ledet til flere artikler med ulike hypoteser og teorier.

På mange måter representerte Robert og Clara Schumann en ny tid i musikklivet: Begge var eslet til å bli konsertpianister, men på grunn av Roberts sykdom ble Clara pianisten og forsørgeren. Schumanns endrede karrierevei fra pianist til komponist har uansett gitt musikalske bidrag til den romantiske perioden som vanskelig kan overvurderes.



from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2hOGJQP
via IFTTT

Biocompatibility and Biomechanical Effect of Single Wall Carbon Nanotubes Implanted in the Corneal Stroma: A Proof of Concept Investigation

Corneal ectatic disorders are characterized by a progressive weakening of the tissue due to biomechanical alterations of the corneal collagen fibers. Carbon nanostructures, mainly carbon nanotubes (CNTs) and graphene, are nanomaterials that offer extraordinary mechanical properties and are used to increase the rigidity of different materials and biomolecules such as collagen fibers. We conducted an experimental investigation where New Zealand rabbits were treated with a composition of CNTs suspended in balanced saline solution which was applied in the corneal tissue. Biocompatibility of the composition was assessed by means of histopathology analysis and mechanical properties by stress-strain measurements. Histopathology samples stained with blue Alcian showed that there were no fibrous scaring and no alterations in the mucopolysaccharides of the stroma. It also showed that there were no signs of active inflammation. These were confirmed when Masson trichrome staining was performed. Biomechanical evaluation assessed by means of tensile test showed that there is a trend to obtain higher levels of rigidity in those corneas implanted with CNTs, although these changes are not statistically significant (). Implanting CNTs is biocompatible and safe procedure for the corneal stroma which can lead to an increase in the rigidity of the collagen fibers.

from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2hJggD7
via IFTTT

META2: Intercellular DNA Methylation Pairwise Annotation and Integrative Analysis

Genome-wide deciphering intercellular differential DNA methylation as well as its roles in transcriptional regulation remains elusive in cancer epigenetics. Here we developed a toolkit META2 for DNA methylation annotation and analysis, which aims to perform integrative analysis on differentially methylated loci and regions through deep mining and statistical comparison methods. META2 contains multiple versatile functions for investigating and annotating DNA methylation profiles. Benchmarked with T-47D cell, we interrogated the association within differentially methylated CpG (DMC) and region (DMR) candidate count and region length and identified major transition zones as clues for inferring statistically significant DMRs; together we validated those DMRs with the functional annotation. Thus META2 can provide a comprehensive analysis approach for epigenetic research and clinical study.

from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2hsQOWr
via IFTTT

Certain Geometric Properties of Normalized Wright Functions

In this article, we find some geometric properties like starlikeness, convexity of order , close-to-convexity of order , and close-to-convexity of normalized Wright functions with respect to the certain functions. The sufficient conditions for the normalized Wright functions belonging to the classes and are the part of our investigations. We also obtain the conditions on normalized Wright function to belong to the Hardy space .

from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2hJdDkE
via IFTTT

Worst-Case Investment and Reinsurance Optimization for an Insurer under Model Uncertainty

In this paper, we study optimal investment-reinsurance strategies for an insurer who faces model uncertainty. The insurer is allowed to acquire new business and invest into a financial market which consists of one risk-free asset and one risky asset whose price process is modeled by a Geometric Brownian motion. Minimizing the expected quadratic distance of the terminal wealth to a given benchmark under the “worst-case” scenario, we obtain the closed-form expressions of optimal strategies and the corresponding value function by solving the Hamilton-Jacobi-Bellman (HJB) equation. Numerical examples are presented to show the impact of model parameters on the optimal strategies.

from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2hsE6an
via IFTTT

Flight Loads Prediction of High Aspect Ratio Wing Aircraft Using Multibody Dynamics

A framework based on multibody dynamics has been developed for the static and dynamic aeroelastic analyses of flexible high aspect ratio wing aircraft subject to structural geometric nonlinearities. Multibody dynamics allows kinematic nonlinearities and nonlinear relationships in the forces definition and is an efficient and promising methodology to model high aspect ratio wings, which are known to be prone to structural nonlinear effects because of the high deflections in flight. The multibody dynamics framework developed employs quasi-steady aerodynamics strip theory and discretizes the wing as a series of rigid bodies interconnected by beam elements, representative of the stiffness distribution, which can undergo arbitrarily large displacements and rotations. The method is applied to a flexible high aspect ratio wing commercial aircraft and both trim and gust response analyses are performed in order to calculate flight loads. These results are then compared to those obtained with the standard linear aeroelastic approach provided by the Finite Element Solver Nastran. Nonlinear effects come into play mainly because of the need of taking into account the large deflections of the wing for flight loads computation and of considering the aerodynamic forces as follower forces.

from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2hJg5rL
via IFTTT

The European Vulnerable Option Pricing with Jumps Based on a Mixed Model

In this paper, we combine the reduced-form model with the structural model to discuss the European vulnerable option pricing. We define that the default occurs when the default process jumps or the corporate goes bankrupt. Assuming that the underlying asset follows the jump-diffusion process and the default follows the Vasicek model, we can have the expression of European vulnerable option. Then we use the measure transformation and martingale method to derive the explicit solution of it.

from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2hsNavS
via IFTTT

Corrigendum to “Development of a Doxycycline Hydrochloride-Loaded Electrospun Nanofibrous Membrane for GTR/GBR Applications”



from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2hJjqqq
via IFTTT

Development and validation of a fast ionic liquid-based dispersive liquid-liquid microextraction procedure combined with LC-MS/MS analysis for the quantification of benzodiazepines and benzodiazepine-like hypnotics in whole blood

In toxicology, the analysis of complex biological samples remains a challenging task. The introduction of a thorough sample clean-up step has become inevitable. Matrix components other than the analyte need to be eliminated in order to avoid possible interferences during quantification and to minimize the chance of polluting the analytical instrument. Moreover, a good sample preparation step can result in analyte enrichment and thus a final analytical method with improved sensitivity. [1–3] To date, the solid phase extraction (SPE) technique is one of the most frequently used sample preparation techniques in the biomedical field.

from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2icm2kp
via IFTTT

3-MeO-PCP intoxication in two young men: first detection in Italy

Novel Psychoactive Substances (NPS), also known as “legal highs”, “designer drugs” or “bath salt”, are rapidly changing the worldwide drug scene [1]. These compounds are synthetic drugs sold as “legal alternative” to the classic ones. National and Supranational Institutions have implemented many activities to identify these substances in order to schedule them as law controlled substances. NPS spread is mainly due to their relative inexpensiveness, easiness of purchasing (for example on the Internet market) and undetectability with routine drugs screening tests.

from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2im4vmW
via IFTTT

Stability of endogenous GHB in vitreous humour peripheral blood in dead bodies

For the first time, the stability of GHB was tested in post-mortem peripheral blood and vitreous humor samples, collected from 22 dead bodies at two different times: at the external body examination at the place of death and then during autopsy.An ad hoc method for the detection and quantification of GHB in vitreous humor by gas chromatography coupled to mass spectrometry (GC-MS) was developed and validated, with a good linearity between 0.1 and 50μg/mL (r2=0.991) and a precision and accuracy always better than 10% and an analytical recovery higher than 90%.

from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2icpAmt
via IFTTT

Possible influences on bullet trajectory deflection in ballistic gelatine

In shooting incident reconstructions, assumptions must often be made about a bullet’s deflection from its original trajectory after perforation of a victim. An incorrect estimation of such a deflection will result in an inaccurate trajectory representation. Unfortunately, there are no published data from controlled experiments available to help guide these assumptions. One possible way to test the made assumptions would be to conduct deflection experiments with ballistic gelatine. Ballistic gelatine is a well-established medium for studying bullet behaviour in soft human tissue [1–12].

from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2im0hvM
via IFTTT

Whole body clonality analysis in an aggressive STLV-1 associated leukemia (ATLL) reveals an unexpected clonal complexity

HTLV-1 causes Adult T cell Leukemia/Lymphoma (ATLL) in humans. We describe an ATL-like disease in a 9 year-old female baboon naturally infected with STLV-1 (the simian counterpart of HTLV-1), with a lymphocyte count over 1010/L, lymphocytes with abnormal nuclear morphology, and pulmonary and skin lesions. The animal was treated with a combination of AZT and alpha interferon. Proviral load (PVL) was measured every week. Because the disease continued to progress, the animal was euthanized. Abnormal infiltrates of CD3+CD25+ lymphocytes and Tax-positive cells were found by histological analyses in both lymphoid and non-lymphoid organs.

from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2icgtT2
via IFTTT

CD133 confers cancer stem-like cell properties by stabilizing EGFR-AKT signaling in hepatocellular carcinoma

Hepatocellular carcinoma (HCC) is the seventh most common malignant tumor and the third leading cause of cancer-related death in the world. Cancer stem cells (CSCs) are a small subpopulation of cells within tumors that drive chemoresistance and tumor recurrence in various cancers. We characterized CSCs in primary HCC and identified CD133 as a CSC surface marker. CD133+ HCC cells displayed more stem cell-like properties, tumor spheroid-forming ability, chemoresistance, migration ability, and tumorigenic capacity than CD133- HCC cells.

from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2i9wlTD
via IFTTT

Patient-performed Pinnaplasty using Industrial Nail Glue

Malformations of the pinna occur in around 2-5% of all newborns. Prominent ears in childhood can be a source of psychological distress and lead to bullying and social exclusion. We present the case of a 14-year-old girl who inflicted chronic, non-healing wounds in the post auricular area bilaterally after attempting to glue back her ears with industrial strength glue. To our knowledge, this is the first case of its kind to be published.

from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2iz0V8t
via IFTTT

Validation of the LittlEARS Auditory Questionnaire in cochlear implanted infants and toddlers

The LittlEARS Auditory Questionnaire (LEAQ) has so far been validated to assess auditory development in groups of normal-hearing children in over 20 different languages. Considering the huge variability in auditory development of CI children, especially since candidacy criteria have been relaxed, additional evidence to validate the use of LEAQ scores in this particular population is needed. The aim of this study is to provide evidence for the reliability and validity of LEAQ scores for assessing the auditory development of CI infants and toddlers based on an evaluation of LEAQ's internal structure and its relation to other variables.

from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2i27q6F
via IFTTT

Therapeutic Use of the HPV Vaccine in Recurrent Respiratory Papillomatosis: A Case Report

Recurrent Respiratory Papillomatosis (RRP) is a condition characterized by recurring squamous papillomas in the aerodigestive tract due to HPV infection. Treatment includes surgical debridement of the lesions often with adjuvant therapy. A newer adjuvant agent being tested is the HPV vaccine. The case report includes a child with RRP who underwent 10 surgeries in a year with an average inter-surgical interval (ISI) of 46 days. The patient then received the scheduled regimen of 3 doses of 9 valent HPV vaccine.

from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2iz7lEp
via IFTTT

Impact of environmental volatile organic compounds on otitis media in children: Correlation between exposure and urinary metabolites

Volatile organic compounds (VOCs) induce inflammatory responses. Tobacco smoke contains numerous VOCs and is a risk factor for otitis media effusion (OME); however, no previous studies have investigated the association between VOCs and OME.

from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2i27anU
via IFTTT

Response to Letter to the Editor

We very much appreciate the thoughtful comments by Dr. Snik. While we are in complete agreement that the hearing amplification gained through the use of the attract is subject to significant soft tissue attenuation, we do feel that the children transitioned to the Attract device derive more benefit after conversion. The primary basis for this is the improved ability to wear the processor. While the percutaneous device inarguably provides improved hearing thresholds, the medical complications associated with it can prevent children from being able to wear it consistently or even at all, as three of our four patients had complete skin overgrowth of their implant preventing device use.

from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2iz5L5q
via IFTTT

Chondrodysplasia punctata presenting with tracheal obstruction

Chondrodysplasia punctata is a group of congenital bone and cartilage disorders characterized by erratic calcification during development. Laryngeal and tracheal calcification and subsequent stenosis, while being reported in several cases of chondrodysplasia punctata, are not frequent findings and there are no proposed management techniques. We describe here a case of an infant with chondrodysplasia punctata associated to tracheal stenosis that was successfully treated with balloon dilation, and with long term follow-up.

from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2i22DSt
via IFTTT

Unresolved drooling in a previously healthy child caused by a brainstem malignancy

Drooling occurs commonly in children below the age of two. In a small group of children this persists and an otorhinolaryngology consultation is sought. In children with no neurological abnormality or comorbidity, reassurance and behavioural management is often suggested. We present a case where drooling was the presenting feature of brain stem malignancy. Diagnosis was suggested following a sleep study demonstrating central apnoeas. Magnetic resonance imaging (MRI) showed an intra-axial brainstem tumour.

from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2iySg5E
via IFTTT

Consideration for routine outpatient pediatric cochlear implantation: A retrospective chart review of immediate post-operative complications

Cochlear implantation is well accepted as the treatment of choice for prelingual deafness in children [1]. However, the safety of routinely performing this procedure on an outpatient basis is debated. We aim to assess immediate postoperative complications that would affect a surgeon's decision to perform pediatric cochlear implantation on an outpatient basis.

from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2i27a7o
via IFTTT

Is routine audiometric testing necessary for children with isolated preauricular lesions?

Preauricular lesions, including tags, pits, sinuses, and cysts are commonly seen. Some studies have shown increased incidence of hearing loss in these patients but other studies have failed to corroborate this finding. The purpose of this study is to evaluate the incidence of hearing loss in patients with isolated preauricular lesions.

from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2iz3YNG
via IFTTT

Surgery of the head and neck in patient with Kniest dysplasia: Is wound healing an issue?

Kniest dysplasia is a type II collagen disorder that arises from a genetic mutation of the COL2A1 gene that results in short stature, midface anomalies, tracheomalacia, and hearing loss. Disruption of the normal collagen pathway can lead to many changes given its critical role in the body, and can cause complications with respect to wound healing. We present a case in which a patient with Kniest dysplasia successfully underwent multiple procedures in the head and neck region including cochlear implantation, mandibular distraction, palatoplasty, and laryngotracheal reconstruction.

from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2i2abEY
via IFTTT

Hearing sensitivity in adults with a unilateral cleft lip and palate after two-stage palatoplasty.

To evaluate long-term hearing and middle ear status in patients treated for a unilateral complete cleft lip and palate (UCLP) by two-stage palatoplasty.

from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2iz40Fi
via IFTTT

Amplified music exposure carries risks to hearing?

To investigate the association between changes in the outer hair cells and exposure to amplified music in a group of high-school students.

from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2i2bGCX
via IFTTT

Prevalence and Independent Risk Factors for Hearing Impairment Among Very Low Birth Weight Infants

Although we’ve made big strides in perinatal and neonatal care, auditory handicap remains a serious complication in those who were born very premature.

from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2iyZTcw
via IFTTT

Bilateral cochlear nerve absence in a 3 year old child with VACTERL association

We report a case of a 3 year old boy with bilateral profound sensorineural hearing loss diagnosed from New Born Hearing Screening, with severe form of VACTERL association. He was referred to our Cochlear Implant Unit for assessment with regard to the possibility of cochlear implantation. MRI findings have showed bilateral vestibulocochlear cystic abnormalities. Only single nerve noted within the IAM on the right and likely single nerve within the IAM on the left. Hence, decision was made not to offer cochlear implantation.

from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2i24c2M
via IFTTT

E-cigarettes: An update on considerations for the otolaryngologist

We provide an update in the literature and national regulations regarding electronic cigarettes with special attention to the pediatric population.

from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2iz2mUn
via IFTTT

Risk Factors for Cerebrospinal Fluid Leak in Pediatric Patients Undergoing Endoscopic Endonasal Skull Base Surgery

To determine the risk factors associated with cerebrospinal fluid (CSF) leak following endoscopic endonasal surgery (EES) for pediatric skull base lesions.

from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2i1ZClp
via IFTTT

Mutational analysis of GSC, HOXA2 and PRKRA in 106 Chinese patients with microtia

Microtia is defined as a developmental malformation characterized by a small, abnormal shaped auricle, with atresia or stenosis of the auditory canal. Genes responsible for nonsyndromic microtia have remained elusive. We therefore report a mutational analysis of GSC, HOXA2 and PRKRA in 106 congenital microtia patients without any combined malformation to explore the relationship between GSC, HOXA2, PRKRA and nonsyndromic microtia.

from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2iyT9es
via IFTTT

A 15-gene signature for prediction of colon cancer recurrence and prognosis based on SVM

S03781119.gif

Publication date: 10 March 2017
Source:Gene, Volume 604
Author(s): Guangru Xu, Minghui Zhang, Hongxing Zhu, Jinhua Xu
ObjectiveTo screen the gene signature for distinguishing patients with high risks from those with low-risks for colon cancer recurrence and predicting their prognosis.MethodsFive microarray datasets of colon cancer samples were collected from Gene Expression Omnibus database and one was obtained from The Cancer Genome Atlas (TCGA). After preprocessing, data in GSE17537 were analyzed using the Linear Models for Microarray data (LIMMA) method to identify the differentially expressed genes (DEGs). The DEGs further underwent PPI network-based neighborhood scoring and support vector machine (SVM) analyses to screen the feature genes associated with recurrence and prognosis, which were then validated by four datasets GSE38832, GSE17538, GSE28814 and TCGA using SVM and Cox regression analyses.ResultsA total of 1207 genes were identified as DEGs between recurrence and no-recurrence samples, including 726 downregulated and 481 upregulated genes. Using SVM analysis and five gene expression profile data confirmation, a 15-gene signature (HES5, ZNF417, GLRA2, OR8D2, HOXA7, FABP6, MUSK, HTR6, GRIP2, KLRK1, VEGFA, AKAP12, RHEB, NCRNA00152 and PMEPA1) were identified as a predictor of recurrence risk and prognosis for colon cancer patients.ConclusionOur identified 15-gene signature may be useful to classify colon cancer patients with different prognosis and some genes in this signature may represent new therapeutic targets.



from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2hJeh1C
via IFTTT

Downregulation of DNA methyltransferase 3 alpha promotes cell proliferation and invasion of ectopic endometrial stromal cells in adenomyosis

S03781119.gif

Publication date: 10 March 2017
Source:Gene, Volume 604
Author(s): Yang Zou, Fa-Ying Liu, Li-Qun Wang, Jiu-Bai Guo, Bi-Cheng Yang, Xi-Di Wan, Feng Wang, Ming He, Ou-Ping Huang
Adenomyosis is a common benign gynecological condition in female reproductive tract and the detailed molecular etiology remains largely elusive. Previous studies implicated that deregulated expression of DNA (cytosine-5)-methyltransferase 3A (DNMT3A), a de novo DNA methyltransferase, might be involved in the pathogenesis of adenomyosis. Meanwhile, ectopic endometrial stromal cells (EESCs) were suggested to play crucial roles in adenomyosis. Herein, we evaluated the expression of DNMT3A protein in 36 ectopic endometriums with adenomyosis and 37 eutopic endometriums in controls with Western blotting (WB) or immunohistochemistry (IHC), we found that the expression of DNMT3A was significantly decreased in the ectopic endometriums and EESCs in adenomyosis relative to that of eutopic endometriums and EESCs in control samples, respectively. In addition, our functional assays revealed that overexpression of DNMT3A suppressed cell proliferation and invasion, while knockdown of DNMT3A enhanced cell proliferation and invasion in EESCs. Taken together, our results suggested that DNMT3A expression was decreased in ectopic endometriums and EESCs in adenomyosis, and we provided the first evidence that decreased DNMT3A expression in EESCs facilitated the development of adenomyosis via enhanced cell growth and invasion.



from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2hsMLcH
via IFTTT

Elephantiasis

Elephantiasis: Lymphatic filariasis, a mosquito-borne parasitic disease caused by tiny thread-like worms that live in the human lymph system. Best known from dramatic photos of people with grossly enlarged or swollen arms and legs.

The parasitic worms responsible for the disease include Wuchereria bancrofti, Brugia malayi, and B. timori. The disease currently affects 120 million people worldwide, and 40 million of these people have serious disease.

When an infected female mosquito bites a person, she may inject the worm larvae, called microfilariae, into the blood. The microfilariae reproduce and spread throughout the bloodstream, where they can live for many years. Often disease symptoms do not appear until years after infection. As the parasites accumulate in the blood vessels, they can restrict the circulation and cause fluid to build up in surrounding tissues. The most common, visible signs of infection are excessively enlarged arms, legs, genitalia, and breasts.

Medicines to treat lymphatic filariasis are most effective when used soon after infection. The disease is difficult to detect early. Improved treatment and laboratory tests are needed. A vaccine is not yet available.

Also see Lymphatic filariasis.



MedTerms (TM) is the Medical Dictionary of MedicineNet.com.
We Bring Doctors' Knowledge To You

from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2i9kEN2
via IFTTT

Health behavioral theories used to explain dietary behaviors in adolescents: a systematic review

Background: Health behavior theories are useful to interpret adolescents’ dietary behaviors. Evidences show that theories are influenced by social and psychological determinants. So, the purpose of this study is to systematically review studies that tested social cognitive theories (non-integrated) that predict adolescents’ dietary behaviors. Methods: A structured electronic search of all publication years (through April 2016) was conducted to identify studies in MEDLINE, SciELO, PsycINFO, Scopus, and LILACS with full text. Included publications were cross-sectional and longitudinal (non-intervention) studies involving adolescents (10 to 18 years) that examined the associations between constructs of social-cognitive theories and dietary behaviors. Related strings in titles, abstracts, and indexing fields were searched. Results: Theories used to explain dietary intake were the planned behavior and the social cognitive. It was observed evidences of positive associations between the social cognitive constructs and the fruits, the vegetables, the milk groups, and the whole-wheat foods (e.g., bread rich in fiber) and negative associations with sugar-sweetened beverages, soft drinks, snacks high in fat, sugar, and/or sodium, and sweet treats. Theories explained greater proportion of variance for intention to dietary intake. The variance for intention ranged from 3% for pizzas, candy bars, candies, and sugar-sweetened beverages to 68% for whole-wheat food (i.e., bread rich in fiber). Conclusion: Longitudinal designs are necessary to comprehend the theories and evaluate the behavioral changes. Finally, the use of food groups should be employed in the studies to help the comparisons and present higher reproducibility. Studies always based on objective, systematic, and rigorous evidences.

from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2ilKRHV
via IFTTT

Health behavioral theories used to explain dietary behaviors in adolescents: a systematic review

Background: Health behavior theories are useful to interpret adolescents’ dietary behaviors. Evidences show that theories are influenced by social and psychological determinants. So, the purpose of this study is to systematically review studies that tested social cognitive theories (non-integrated) that predict adolescents’ dietary behaviors. Methods: A structured electronic search of all publication years (through April 2016) was conducted to identify studies in MEDLINE, SciELO, PsycINFO, Scopus, and LILACS with full text. Included publications were cross-sectional and longitudinal (non-intervention) studies involving adolescents (10 to 18 years) that examined the associations between constructs of social-cognitive theories and dietary behaviors. Related strings in titles, abstracts, and indexing fields were searched. Results: Theories used to explain dietary intake were the planned behavior and the social cognitive. It was observed evidences of positive associations between the social cognitive constructs and the fruits, the vegetables, the milk groups, and the whole-wheat foods (e.g., bread rich in fiber) and negative associations with sugar-sweetened beverages, soft drinks, snacks high in fat, sugar, and/or sodium, and sweet treats. Theories explained greater proportion of variance for intention to dietary intake. The variance for intention ranged from 3% for pizzas, candy bars, candies, and sugar-sweetened beverages to 68% for whole-wheat food (i.e., bread rich in fiber). Conclusion: Longitudinal designs are necessary to comprehend the theories and evaluate the behavioral changes. Finally, the use of food groups should be employed in the studies to help the comparisons and present higher reproducibility. Studies always based on objective, systematic, and rigorous evidences.

from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2ilKRHV
via IFTTT

Robert Schumanns høyre hånd

Robert Schumann regnes som en av de store romantiske komponistene, særlig anerkjent er hans klaver- og kammermusikk. Han startet på utdanning som pianist, men på grunn av dårlig funksjon i høyre hånd måtte han gi opp denne karrieren.

Fordi den høyre hånden fungerte dårlig, viet Robert Schumann (1810 – 56) seg til komposisjon og arbeid som redaktør av tidsskriftet Neue Zeitschrift für Musik. Hans kone Clara Wieck (1819 – 96) ble derimot en stor pianovirtuos på 1800-tallet. Historien om Robert og Claras liv og ekteskap utpeker seg i musikkhistorien, og leder tankene til hvorfor Schumann ble komponist fremfor pianist. I denne artikkelen beskriver vi hvordan hans høyre hånd ble rammet, og de ulike årsakshypotesene som har vært lansert.

Robert Schumann ble født i Zwickau i Sachsen. Han var sønn av en bokhandler og yngst av seks søsken. Hans mor var en habil hobbypianist, og som syvåring startet Schumann selv med pianoundervisning hos den lokale organisten. Schumann viste tidlig interesse for både poesi, litteratur og musikk, og fra han var 11 år gammel komponerte han småstykker for piano.

Som gymnasiast dannet og ledet Schumann sitt eget orkester fra klaveret. Han dro på flere dannelsesreiser til München, Bayreuth, Milano, Venezia og Brescia. Tidlig opplevde han perioder med nedstemthet, muligens på grunn av flere dødsfall i familien fra 1826 og utover. Schumann ble immatrikulert som jusstudent i Leipzig i 1828, samtidig som han startet med pianoundervisning hos Friedrich Wieck. Han fant seg ikke til rette med jusstudiene og begynte derfor med musikkstudier i 1830. Wieck var kjent som en av datidens fremste klaverpedagoger, og han hadde store ambisjoner for sin datter Clara Wieck . Wieck var eneforsørger for Clara etter skilsmissen fra hennes mor, og han drev henne hardt med flere timers øving hver dag. Clara hadde talent, og hun debuterte som pianist allerede som åtteåring. Schumann fattet tidlig interesse for Clara, men det var først etter at hans mor døde i 1836, at han for alvor gikk inn for å gifte seg med henne. Friedrich Wieck var stor motstander av dette, Clara var ennå ung, og Schumann hadde et skiftende sinn. Han nektet derfor datteren både å brevveksle og ha kontakt med Schumann, men på Claras myndighetsdag i 1840 giftet de seg i Berlin der Claras mor bodde (1).

Schumanns høyre hånd

Schumann anførte selv i dagboknotat 26.  januar 1830 at han hadde en «nummen finger» på høyre hånd (2). I løpet av 1830 fikk han undervisning hos Wieck der han klaget over hvordan Wieck vektla tekniske og mekaniske øvelser (3). Sommeren 1831 jobbet han intenst med tekniske øvelser og virtuose klaverstykker av Chopin og Hummel, men måtte akseptere at den ønskede fremgangen uteble – han mestret ikke disse stykkene, og i oktober 1831 beskrev han at han «overdrev tekniske øvelser» som medførte «lammelse» i høyre hånd.

Fra slutten av 1831 endret Schumann teknikk, der han spilte med mer fleksjon i håndleddet. I mai 1832 var det planlagt en konsert, men Schumann måtte avlyse fordi hånden ikke fungerte. 22. mai 1832 anførte han at «den tredje (fingeren) virket ødelagt..,» og 14. juni var den «komplett stiv» (2). Han søkte medisinsk råd første gang sommeren 1832 hos professor Kühl og gikk igjennom en rekke behandlingsforsøk som var populære på den tiden: hvile, bade hånden i brandy, dyrebad (stikke hånden inn i innvollene i et nyslaktet dyr), diett, elektrisitet og homøopati uten effekt (2, 4). I brev til sin mor 9. august gjorde han rede for disse remediene og at professor Kühl ga ham et håp om at han ville bli kurert innen seks måneder (3). Schumann selv var tvilende til at hånden kunne leges, og i brev til mor 6. november skrev han at «doktoren forsøker å trøste meg, men jeg har gitt opp håpet og tror ikke hånden kan kureres». Han ville derfor begynne å spille cello igjen siden han da kunne bruke venstre hånd, og høyre hånd ville få hvile «som er den medisinen som trengs» (3).

I 1833 skrev Schumann i dagboken at «sykdommen har spredt seg fra en ødelagt finger til hele hånden», og i brev til mor 28. juni omtalte han seg selv som «… stakkarslig nifingret skapning» (3). Et vendepunkt kom i 1834 – han konsentrerte seg mer om komposisjon og startet tidsskriftet Neue Zeitschrift für Musik som raskt ble toneangivende i Europa (1).

I årene 1829 – 33 komponerte han Toccata i C-dur, opus 7, som ble utgitt i 1836 (fig 2). Det er et teknisk krevende stykke der fingersetningen er slik at det kan spilles uten aktiv bruk av tredje finger på høyre hånd, men det fordrer evnen til å kunne slå lange intervaller, med stor bruk av oktaver. I brev til Clara 3. desember 1838 klaget han over sin «lamme hånd» og fortvilelsen over dette: «det blir verre … jeg kan knapt spille i det hele tatt, men fomler i vei med fingrene fullstendig i kaos … nå er du min høyre hånd» (3). I brev til vennen Simonin de Sire 15. mars 1839 beskrev han den «onde skjebnen» som rammet ham: Han kunne ikke spille sine komposisjoner slik han ønsket fordi «noen fingre er så svake, sannsynligvis på grunn av for mye skriving og spilling» (3).

Han syntes likevel å ha forsont seg med at han ikke ble den pianovirtuosen han hadde satt seg fore. Like fullt hadde Schumann enkelte fremførelser for mindre publikum og av mer privat karakter (fig 1). Komponist- og dirigentkollega Hieronymus Truhn (1811 – 1886), som bidro som skribent i Neue Zeitschrift für Musik, ble imponert av Schumanns prestasjoner under pianospill i 1837: «Han flyttet fingrene i et nesten fryktinngytende tempo, som om det var maur som krøp rundt på pianoet; …» (4).

/sites/http://ift.tt/2hOKO7D

Figur 1  Portrett av Robert Schumann som ung. Litografi av Josef Kriehuber fra 1839

/sites/http://ift.tt/2hOKVzT

Figur 2  Utsnitt av Schumanns Toccata i C-dur, opus 7 som kan spilles uten aktiv bruk av tredje finger på høyre hånd. Gjengitt med tillatelse fra G. Henle Verlag, München, Tyskland

Etter 1840 komponerte Schumann mye, og han opplevde en stor kunstnerisk utvikling. Det var urolige tider i Europa, og i 1841 ble han innkalt til militærtjeneste. Schumann klaget da over «vertigo og myopi, komplett lammelse i 3. finger høyre hånd, samt delvis lammelse i 2. finger». Schumanns legevenn, Moritz Reuter, skrev i sin erklæring at (Schumann) «… i lang tid brukte et apparat som forserte fingrene bakover mot håndbaken som resulterte i en tilstand med paralyse. Det startet med svak følelse, deretter dårlig styring under bevegelse. … Schumann gav opp som virtuos; fingrene har vært i samme paralytiske tilstand … til tross for mange behandlingsforsøk. … når han spiller klaver kan han ikke bruke midtre finger i det hele tatt, pekefingeren bare delvis, og kan overhodet ikke gripe noe og holde det fast».

En militærlege som undersøkte Schumann skrev at han ikke kunne bruke «2. og 3. finger på høyre hånd med styrke… Derfor kan han ikke utføre våpenøvelser…» (5).

Hvorvidt Schumann ikke var stridsdyktig, ble likevel betvilt. I 1842 skrev legen Brachmann: «… lammelsen hindrer ham åpenbart ikke i å spille klaver». Schumann selv skrev i brev til Johannes Verhulst 19. juni 1843 at han ikke kunne spille sine egne stykker offentlig, fordi han ikke var noen virtuous (3).

Psykisk lidelse

Schumann opplevde tidlig perioder som han selv beskrev som melankoli (3, 6), og det er kjent at han hadde store svingninger i temperamentet. Han kunne miste kontroll over egen oppførsel og skjelte blant annet ut Franz Liszt (1811 – 86) i et selskap. Schumann satte selv navn på to av sine sider: Florestan som den aktive, maskuline og ekstroverte, mens Eusebius var den drømmende, feminine og introverte siden (1, 3). Det er antatt at Schumann ble inspirert av karakterene «Walt» og «Vult» i den tyske forfatteren Jean Pauls (1763 – 1825) roman Flegeljahre. I noen av Schumanns kritikker i hans eget tidsskrift ble teksten skrevet som en imaginær konversasjon mellom Florestan og Eusebius (3).

Etter perioder med rik produksjon sank Schumann ned i en tung sinnstilstand der han drakk rikelig med vin. Når han komponerte, konsumerte han store mengder alkohol, røyk og kaffe, og han tålte ikke at Clara øvde hjemme. Økonomien var vanskelig, og Clara ble den som besørget familiens inntekt. Hun måtte innordne seg ektemannens skiftende luner, men klarte til tross for ti barnefødsler å opprettholde sin karriere som internasjonal konsertpianist (1). Schumann fikk stilling som dirigent i Düsseldorf i 1850, men fungerte dårlig i stillingen (7).

Høsten 1853 var Schumann i en aktiv og energisk fase, og sammen med Clara hadde han innledet samarbeid med Johannes Brahms (1833 – 97). Schumann ga Brahms berømmelse i tidsskriftet og så på ham som en kommende stor komponist som kunne føre hans egen arv videre. Både Clara og Robert hadde en god høst og ble hyllet i Nederland i november 1853, men i februar 1854 var han plaget av søvnløshet og ble forvirret og aggressiv med hørselshallusinasjoner. Han kom seg ut av hjemmet til tross for at to leger forsøkte å holde ham fysisk tilbake, og han kastet først gifteringen og deretter seg selv ut i Rhinen. Han ble reddet av en forbipasserende, og sammen med en lege reiste han til et asyl i Endenich utenfor Bonn, der han døde to år senere. Under oppholdet i Endenich fortsatte han med pianospill, men de siste årene ble ellers preget av at han hadde hørselshallusinasjoner, både musikalske og verbale, i tillegg til paranoide tanker og økende vrangforestillinger (8). Schumann ønsket ikke å se Clara før han reiste, og hun besøkte ham først da han lå på dødsleiet i 1856. De siste ukene utviklet Schumann en sterk angst for forgiftninger og sluttet å ta til seg næring. Han var sengeliggende og hadde ødem i beina (9).

Tidlig debut av det som omtales som melankolier, og perioder med stor produktivitet, kan være forenlig med det som vi i dag ville omtalt som bipolar lidelse, og økende aktivitetsnivå og søvnløshet i 1854 kan ha utløst en psykose.

Med en underliggende personlig og psykisk sårbarhet kan man spekulere i om Schumanns dårlig fungerende høyre hånd også hadde komponenter av psykogene eller funksjonelle trekk, noe som er blitt tillagt vekt i omtalen av den russiske komponisten Aleksandr Skrjabins (1872 – 1915) svikt i høyre hånd. Skrjabin var i likhet med Schumann en lovende pianist, men etter en periode med intense tekniske øvelser i 1891 utviklet han en smertetilstand i sin høyre hånd som han aldri kom over (10). I motsetning til Schumann hadde han imidlertid ikke tap av motorisk kontroll, og det er antatt at Skrjabin hadde en belastningsutløst muskelsmerte som ble kronisk, muligens på grunn av en personlig sårbarhet og disposisjon for psykosomatiske symptomer.

Nerve- eller seneskade?

Schumanns tilstand i høyre hånd ble jevnlig omtalt fra han var ca. 20 år gammel, og han skrev selv, i brev til Clara i 1838, at han mistet evnen til å spille i 1833 (3). Det begynte med en ødelagt finger, mens han senere skrev at flere fingre og hele hånden var påvirket. Dette kan tyde på en gradvis debut med progresjon som var knyttet til pianospillingen. Samtidig hadde han evne til pianospill også etter at han hadde gitt opp karrieren, jf. Truhns beskrivelse i 1837 (4). Det er mulig at noe av dette kan tilskrives endret teknikk – en biomekanisk analyse har vist at profesjonelle pianister bruker mindre kraft i fingrene og albuen mer aktivt enn hva amatører gjør (11).

Det er ikke kjent at Schumann hadde forutgående traume, bortsett fra at han ble eksponert for de nevnte apparaturene hos Wieck. Den første medisinske beskrivelsen fra Reuter beskrev at det først og fremst var tredje finger som var lam, mens annen finger delvis var rammet – og det skal ha vært slik fra ungdommen av (2). Denne ble senere betvilt av Brachmann, og man kan spekulere i om Schumann hadde ønske om å unngå militærtjeneste, siden annen finger oftest er fingeren som plasseres på avtrekkeren på skytevåpen.

Henson (5) hevdet i 1978 at Schumann kunne ha pådratt seg en skade av nervus interosseus posterior, som er en gren av nervus radialis. En slik skade ville medført manglende evne til ekstensjon i annen og tredje finger, men også redusert evnen til fleksjon i håndleddet. Kompresjon eller skade av nervus interosseus posterior er vanligst i albueregionen, oftest knyttet til traume eller cyster. Henson argumenter med at nerven kan ha blitt delvis affisert like ved inngangen til supinatormuskelen, sannsynligvis på grunn av en anatomisk variasjon (5). Vi kjenner ikke til at Schumann klaget over smerte eller skade i albuen, og som nevnt kommenterer han ikke svakhet i håndleddet. Ved en midlertidig kompresjon ville man også ha forventet restitusjon.

Monoton belastning av muskler kan lede til overbelastningssymptomer slik som muskelsmerter og tendinitter, noe som er hyppig forekommende blant utøvende musikere (12). For pianister er det ikke bare hånden, men gjerne også underarm og skuldre som rammes. Dette er tilstander som først og fremst karakteriseres av smerter. En slik tendinitt ville imidlertid vært svært smertefull, og de første beskrivelsene av Schumann selv gir ikke holdepunkter for det.

Det er også blitt hevdet at Schumann kunne ha ødelagt ekstensorsenene under bruk av Wiecks apparaturer (7), eller at en tendinitt ble kronisk og forverret med bruk av disse (7). Spontane rupturer av øvrige sener er rapportert (13), men svært sjeldne. En slik skade ville ha medført permanent droppfinger, og det er lite trolig at Schumann ville ha kunnet kompensere for det med å spille med mer fleksjon i håndleddet.

Syfilis?

Syfilis var utbredt i det 19. århundret, og kurative muligheter fantes ikke. Sykdommen var utbredt i alle samfunnslag, og det er blitt hevdet at blant annet Oscar Wilde (1854 – 1900), Friedrich Nietzsche (1844 – 1900), Franz Schubert (1797 – 1828) og Robert Schumann var smittet (14). Etiologien ble kjent i 1905 (15), og i 1906 kom muligheten for diagnostikk med serologisk testing (16).

Sykdommen ble tradisjonelt delt inn i tre stadier, der tredje stadium med «paralysis generalis» var en fryktet dødelig tilstand. Syfilis kan gi lammelser og massive nevropsykiatriske symptomer. Under Schumanns opphold på asylet i Endenich var den tentative diagnosen at han led av syfilis (17), men det er ikke fremkommet opplysninger om at han fikk behandling med arsenikk eller kvikksølv, som var datidens terapi, under oppholdet. Kvikksølvforgiftning kan gi nerveskade, men da en generell polynevropati (18), og ikke en fokal skade slik Schumann hadde.

Etter offentliggjøringen av Schumanns journal fra oppholdet i Endenich i 2006 ble det en debatt i Deutsches Ärzteblatt, der flere hevdet at Schumann døde av syfilis. Andre mente at forklaringen var alkoholutløst delir, depresjon, hypertensiv encefalopati eller schizofreni. Det ble endog hevdet at Schumann ikke hadde psykisk sykdom i det hele tatt, men ble et offer for en konspirasjon mellom Clara og Brahms (6, 8, 19). Det er ikke kommentert at Schumann hadde andre typiske nevrologiske tegn ved tertiær syfilis, slik som tabes dorsalis (progredierende myelopati med vesentlig affeksjon av bakstrengene), som ville medført økende gangvansker på grunn av koordinasjonssvikt.

Schumann led av svingende psykiatriske symptomer som kan passe med bipolar lidelse, men den dramatiske utviklingen i Endenich er også beskrevet å kunne passe med syfilis i siste stadium (8). Men om syfilis var årsak til svikten i høyre hånd, måtte Schumann ha utviklet nevrosyfilis allerede som 20-åring, noe som er lite sannsynlig. Det var heller ingen holdepunkter for at Clara var smittet. Schumann ble obdusert, og under obduksjonen fant man ingen annen organpatologi enn avmagring og lungebetennelse. Obdusentene påpekte riktignok at hjernen var mindre enn forventet hos en mann på Schumanns alder, og at hypofysen virket spesielt liten. De konkluderte derfor med at hjernen var atrofisk. De eksakte målene er likevel innenfor det som nå regnes som normalvariasjon, og retrospektivt kan man ikke si at makroskopiske obduksjonsfunn gir holdepunkter for en strukturell eller organisk hjernesykdom (9). Schumann var sterkt avmagret, og det er sannsynlig at han døde av underernæring sekundært til sin sinnstilstand og en terminal pneumoni (9, 20).

Oppgavespesifikk dystoni?

Schumann brukte selv betegnelsen «lam hånd», noe som ikke ville vært typisk for dystoni. Men ordet «lammelse» ble på 1800-tallet gjerne brukt om ulike plager slik som smerte og nummenhet, og ikke bare tap av muskelkraft slik vi forstår det i dag (10). Hans opplevelse med en dårlig fungerende finger under pianospilling, men ikke under skriving, taler for at den dårlige håndfunksjonen var svært oppgavespesifikk og knyttet til pianospilling.

Det er også naturlig å anta at han opplevde en forverring av symptomene under stress, siden han unngikk offentlige opptredener, men spilte privat. Symptomene ble verre mens han spilte, og han var selv inne på tanken om at hvile var det eneste som kunne lindre, og at hånden ble ødelagt på grunn av for mye spilling. Håndskriften ble mer utydelig senere i livet, men i perioder med mye komponering og skriving klaget han ikke over svikt i hånden på samme måte som når han spilte. Schumann var rammet i høyre hånd, den hånden som oftest blir affisert hos pianospillere (21).

Teorien om at Schumann hadde utviklet en dystoni ble lansert av Merriman i 1986 (22), og har fått støtte av flere (4, 20, 23). Begrunnelsen vektlegger sykehistorien: Schumann hadde monoton og massiv finmotorisk øvelse med sin høyre hånd flere timer om dagen, og symptomene kom gradvis uten ledsagende smerte eller deformitet, men med en opplevelse av svakhet og deretter dårlig motorisk kontroll. Symptomene var til stede når han spilte piano, men ikke under skriving. Oppgavespesifikk dystoni eller «musikerkrampe» kan oppstå hos disponerte individer som utfører repeterende bevegelser over lengre tid. Det starter med tap av finmotorisk kontroll som utvikler seg til dystoni, og deretter krampelignende bevegelser under utførelsen av den eksplisitte aktiviteten, selv om utvikling til mer generaliserte former kan forekomme (24). Eksakt nevrobiologisk grunnlag er ennå ikke kjent, men man antar at det skyldes en dysfunksjonell plastisitet i hjernen der områdene som representerer de ulike fingrene, utvides og kan overlappe hverandre i somatosensorisk cortex.

Ved utførelse av finmotorisk krevende aktiviteter er hjernen avhengig av et samspill mellom somatosensorisk «input» fra fingrene samtidig med aktivering av både aktiverende og hemmende nervebaner. Ved overlappende felt i cortex kan denne fine balansen forrykkes (25). Med nyere MR-metoder har man sett at det er økt volum av grå substans (i hovedsak cortex) og samtidig endringer i nervebanene gjennom den hvite substansen ved oppgavespesifikk dystoni, mens endring i grå substans ved generaliserte dystoniformer hovedsakelig var begrenset til cerebellum (26). Slike tilstander forverres betydelig under påvirkning av stresshormoner og følelser og kommer ofte til sterkest til uttrykk da. Oppgavespesifikk dystoni har vært knyttet til musikere med personlighetstrekk som innebærer høy grad av angst og perfeksjonisme (27), og er vanligst hos menn, gjerne gitarister eller pianister (21, 28).

I løpet av 1800-tallet ble det mulig for musikere å ha en karriere som solist og virtuos, og dermed hadde musikere slik som Schumann og Aleksandr Skrjabin en intens og monoton aktivitet til begrensede muskelgrupper, som kunne tenkes å disponere for utvikling av dystoni. Skrjabin hadde perfeksjonistiske trekk i sin personlighet som disponerer for dystoni, men i motsetning til Schumann hadde han en smertefull tilstand som gjør at dystoni er mindre sannsynlig for hans vedkommende (10).

Aktuelle behandlinger for dystoni i dag kan være trihexiphenidyl, som er en muskarinreseptorantagonist (antikolinerg effekt), botulinumtoksin, eller endret ergonomi, teknikk og pedagogisk tilnærming (28, 29).

Vi vil aldri få en eksakt viten om hva som lå til grunn for Schumanns lidelse i høyre hånd, men historien om Robert og Clara har fascinert mange og ledet til flere artikler med ulike hypoteser og teorier.

På mange måter representerte Robert og Clara Schumann en ny tid i musikklivet: Begge var eslet til å bli konsertpianister, men på grunn av Roberts sykdom ble Clara pianisten og forsørgeren. Schumanns endrede karrierevei fra pianist til komponist har uansett gitt musikalske bidrag til den romantiske perioden som vanskelig kan overvurderes.



from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2hOGJQP
via IFTTT

Health behavioral theories used to explain dietary behaviors in adolescents: a systematic review

Background: Health behavior theories are useful to interpret adolescents’ dietary behaviors. Evidences show that theories are influenced by social and psychological determinants. So, the purpose of this study is to systematically review studies that tested social cognitive theories (non-integrated) that predict adolescents’ dietary behaviors. Methods: A structured electronic search of all publication years (through April 2016) was conducted to identify studies in MEDLINE, SciELO, PsycINFO, Scopus, and LILACS with full text. Included publications were cross-sectional and longitudinal (non-intervention) studies involving adolescents (10 to 18 years) that examined the associations between constructs of social-cognitive theories and dietary behaviors. Related strings in titles, abstracts, and indexing fields were searched. Results: Theories used to explain dietary intake were the planned behavior and the social cognitive. It was observed evidences of positive associations between the social cognitive constructs and the fruits, the vegetables, the milk groups, and the whole-wheat foods (e.g., bread rich in fiber) and negative associations with sugar-sweetened beverages, soft drinks, snacks high in fat, sugar, and/or sodium, and sweet treats. Theories explained greater proportion of variance for intention to dietary intake. The variance for intention ranged from 3% for pizzas, candy bars, candies, and sugar-sweetened beverages to 68% for whole-wheat food (i.e., bread rich in fiber). Conclusion: Longitudinal designs are necessary to comprehend the theories and evaluate the behavioral changes. Finally, the use of food groups should be employed in the studies to help the comparisons and present higher reproducibility. Studies always based on objective, systematic, and rigorous evidences.

from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2ilKRHV
via IFTTT

Dichotomous Effects of Isomeric Secondary Amines Containing an Aromatic Nitrile and Nitro Group on Human Aortic Smooth Muscle Cells via Inhibition of Cystathionine-γ-lyase

Publication date: Available online 26 December 2016
Source:Biochimie
Author(s): Yajing Ji, Austin Bowersock, Alec R. Badour, Neeraj Vij, Stephen J. Juris, David E. Ash, Dillip K. Mohanty
Excessive proliferation of vascular smooth muscle cells (SMC) is an important contributor to the progression of atherosclerosis. Inhibition of proliferation can be achieved by endogenously produced and exogenously supplied nitrogen monoxide, commonly known as nitric oxide (NO). We report herein the dichotomous effects of two isomeric families of secondary amines, precursors to the N-nitrosated NO-donors, on HASMC proliferation. The syntheses of these two families were carried out using two equivalents of homologous, aliphatic monoamines and 2,6-difluoro-3-nitrobenzonitrile (2,6-DFNBN, O family) or 2,4-difluoro-5-nitrobenzonitrile (2,4-DFNBN, P family). The secondary amines belonging to the P family inhibited HASMC proliferation at all concentrations, whereas the O family induced HASMC proliferation at low concentrations, and exhibited inhibitory properties at high concentrations. A probable explanation of these behaviors is proposed herein. L-homocysteine (HCY) is known to induce HASMC proliferation at low concentrations (<1mM) and inhibit HASMC proliferation at higher concentrations (>2.5 mM). Our findings suggest that these two families of amines inhibit cystathionine-γ-lyase (CSE) to varying extents, which directly results in altered levels of intracellular HCY and consequent changes in HASMC proliferation.

Graphical abstract

image


from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2icaz41
via IFTTT

Health behavioral theories used to explain dietary behaviors in adolescents: a systematic review

Background: Health behavior theories are useful to interpret adolescents’ dietary behaviors. Evidences show that theories are influenced by social and psychological determinants. So, the purpose of this study is to systematically review studies that tested social cognitive theories (non-integrated) that predict adolescents’ dietary behaviors. Methods: A structured electronic search of all publication years (through April 2016) was conducted to identify studies in MEDLINE, SciELO, PsycINFO, Scopus, and LILACS with full text. Included publications were cross-sectional and longitudinal (non-intervention) studies involving adolescents (10 to 18 years) that examined the associations between constructs of social-cognitive theories and dietary behaviors. Related strings in titles, abstracts, and indexing fields were searched. Results: Theories used to explain dietary intake were the planned behavior and the social cognitive. It was observed evidences of positive associations between the social cognitive constructs and the fruits, the vegetables, the milk groups, and the whole-wheat foods (e.g., bread rich in fiber) and negative associations with sugar-sweetened beverages, soft drinks, snacks high in fat, sugar, and/or sodium, and sweet treats. Theories explained greater proportion of variance for intention to dietary intake. The variance for intention ranged from 3% for pizzas, candy bars, candies, and sugar-sweetened beverages to 68% for whole-wheat food (i.e., bread rich in fiber). Conclusion: Longitudinal designs are necessary to comprehend the theories and evaluate the behavioral changes. Finally, the use of food groups should be employed in the studies to help the comparisons and present higher reproducibility. Studies always based on objective, systematic, and rigorous evidences.

from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2ilKRHV
via IFTTT

Health behavioral theories used to explain dietary behaviors in adolescents: a systematic review

Background: Health behavior theories are useful to interpret adolescents’ dietary behaviors. Evidences show that theories are influenced by social and psychological determinants. So, the purpose of this study is to systematically review studies that tested social cognitive theories (non-integrated) that predict adolescents’ dietary behaviors. Methods: A structured electronic search of all publication years (through April 2016) was conducted to identify studies in MEDLINE, SciELO, PsycINFO, Scopus, and LILACS with full text. Included publications were cross-sectional and longitudinal (non-intervention) studies involving adolescents (10 to 18 years) that examined the associations between constructs of social-cognitive theories and dietary behaviors. Related strings in titles, abstracts, and indexing fields were searched. Results: Theories used to explain dietary intake were the planned behavior and the social cognitive. It was observed evidences of positive associations between the social cognitive constructs and the fruits, the vegetables, the milk groups, and the whole-wheat foods (e.g., bread rich in fiber) and negative associations with sugar-sweetened beverages, soft drinks, snacks high in fat, sugar, and/or sodium, and sweet treats. Theories explained greater proportion of variance for intention to dietary intake. The variance for intention ranged from 3% for pizzas, candy bars, candies, and sugar-sweetened beverages to 68% for whole-wheat food (i.e., bread rich in fiber). Conclusion: Longitudinal designs are necessary to comprehend the theories and evaluate the behavioral changes. Finally, the use of food groups should be employed in the studies to help the comparisons and present higher reproducibility. Studies always based on objective, systematic, and rigorous evidences.

from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2ilKRHV
via IFTTT

Robert Schumanns høyre hånd

Robert Schumann regnes som en av de store romantiske komponistene, særlig anerkjent er hans klaver- og kammermusikk. Han startet på utdanning som pianist, men på grunn av dårlig funksjon i høyre hånd måtte han gi opp denne karrieren.

Fordi den høyre hånden fungerte dårlig, viet Robert Schumann (1810 – 56) seg til komposisjon og arbeid som redaktør av tidsskriftet Neue Zeitschrift für Musik. Hans kone Clara Wieck (1819 – 96) ble derimot en stor pianovirtuos på 1800-tallet. Historien om Robert og Claras liv og ekteskap utpeker seg i musikkhistorien, og leder tankene til hvorfor Schumann ble komponist fremfor pianist. I denne artikkelen beskriver vi hvordan hans høyre hånd ble rammet, og de ulike årsakshypotesene som har vært lansert.

Robert Schumann ble født i Zwickau i Sachsen. Han var sønn av en bokhandler og yngst av seks søsken. Hans mor var en habil hobbypianist, og som syvåring startet Schumann selv med pianoundervisning hos den lokale organisten. Schumann viste tidlig interesse for både poesi, litteratur og musikk, og fra han var 11 år gammel komponerte han småstykker for piano.

Som gymnasiast dannet og ledet Schumann sitt eget orkester fra klaveret. Han dro på flere dannelsesreiser til München, Bayreuth, Milano, Venezia og Brescia. Tidlig opplevde han perioder med nedstemthet, muligens på grunn av flere dødsfall i familien fra 1826 og utover. Schumann ble immatrikulert som jusstudent i Leipzig i 1828, samtidig som han startet med pianoundervisning hos Friedrich Wieck. Han fant seg ikke til rette med jusstudiene og begynte derfor med musikkstudier i 1830. Wieck var kjent som en av datidens fremste klaverpedagoger, og han hadde store ambisjoner for sin datter Clara Wieck . Wieck var eneforsørger for Clara etter skilsmissen fra hennes mor, og han drev henne hardt med flere timers øving hver dag. Clara hadde talent, og hun debuterte som pianist allerede som åtteåring. Schumann fattet tidlig interesse for Clara, men det var først etter at hans mor døde i 1836, at han for alvor gikk inn for å gifte seg med henne. Friedrich Wieck var stor motstander av dette, Clara var ennå ung, og Schumann hadde et skiftende sinn. Han nektet derfor datteren både å brevveksle og ha kontakt med Schumann, men på Claras myndighetsdag i 1840 giftet de seg i Berlin der Claras mor bodde (1).

Schumanns høyre hånd

Schumann anførte selv i dagboknotat 26.  januar 1830 at han hadde en «nummen finger» på høyre hånd (2). I løpet av 1830 fikk han undervisning hos Wieck der han klaget over hvordan Wieck vektla tekniske og mekaniske øvelser (3). Sommeren 1831 jobbet han intenst med tekniske øvelser og virtuose klaverstykker av Chopin og Hummel, men måtte akseptere at den ønskede fremgangen uteble – han mestret ikke disse stykkene, og i oktober 1831 beskrev han at han «overdrev tekniske øvelser» som medførte «lammelse» i høyre hånd.

Fra slutten av 1831 endret Schumann teknikk, der han spilte med mer fleksjon i håndleddet. I mai 1832 var det planlagt en konsert, men Schumann måtte avlyse fordi hånden ikke fungerte. 22. mai 1832 anførte han at «den tredje (fingeren) virket ødelagt..,» og 14. juni var den «komplett stiv» (2). Han søkte medisinsk råd første gang sommeren 1832 hos professor Kühl og gikk igjennom en rekke behandlingsforsøk som var populære på den tiden: hvile, bade hånden i brandy, dyrebad (stikke hånden inn i innvollene i et nyslaktet dyr), diett, elektrisitet og homøopati uten effekt (2, 4). I brev til sin mor 9. august gjorde han rede for disse remediene og at professor Kühl ga ham et håp om at han ville bli kurert innen seks måneder (3). Schumann selv var tvilende til at hånden kunne leges, og i brev til mor 6. november skrev han at «doktoren forsøker å trøste meg, men jeg har gitt opp håpet og tror ikke hånden kan kureres». Han ville derfor begynne å spille cello igjen siden han da kunne bruke venstre hånd, og høyre hånd ville få hvile «som er den medisinen som trengs» (3).

I 1833 skrev Schumann i dagboken at «sykdommen har spredt seg fra en ødelagt finger til hele hånden», og i brev til mor 28. juni omtalte han seg selv som «… stakkarslig nifingret skapning» (3). Et vendepunkt kom i 1834 – han konsentrerte seg mer om komposisjon og startet tidsskriftet Neue Zeitschrift für Musik som raskt ble toneangivende i Europa (1).

I årene 1829 – 33 komponerte han Toccata i C-dur, opus 7, som ble utgitt i 1836 (fig 2). Det er et teknisk krevende stykke der fingersetningen er slik at det kan spilles uten aktiv bruk av tredje finger på høyre hånd, men det fordrer evnen til å kunne slå lange intervaller, med stor bruk av oktaver. I brev til Clara 3. desember 1838 klaget han over sin «lamme hånd» og fortvilelsen over dette: «det blir verre … jeg kan knapt spille i det hele tatt, men fomler i vei med fingrene fullstendig i kaos … nå er du min høyre hånd» (3). I brev til vennen Simonin de Sire 15. mars 1839 beskrev han den «onde skjebnen» som rammet ham: Han kunne ikke spille sine komposisjoner slik han ønsket fordi «noen fingre er så svake, sannsynligvis på grunn av for mye skriving og spilling» (3).

Han syntes likevel å ha forsont seg med at han ikke ble den pianovirtuosen han hadde satt seg fore. Like fullt hadde Schumann enkelte fremførelser for mindre publikum og av mer privat karakter (fig 1). Komponist- og dirigentkollega Hieronymus Truhn (1811 – 1886), som bidro som skribent i Neue Zeitschrift für Musik, ble imponert av Schumanns prestasjoner under pianospill i 1837: «Han flyttet fingrene i et nesten fryktinngytende tempo, som om det var maur som krøp rundt på pianoet; …» (4).

/sites/http://ift.tt/2hOKO7D

Figur 1  Portrett av Robert Schumann som ung. Litografi av Josef Kriehuber fra 1839

/sites/http://ift.tt/2hOKVzT

Figur 2  Utsnitt av Schumanns Toccata i C-dur, opus 7 som kan spilles uten aktiv bruk av tredje finger på høyre hånd. Gjengitt med tillatelse fra G. Henle Verlag, München, Tyskland

Etter 1840 komponerte Schumann mye, og han opplevde en stor kunstnerisk utvikling. Det var urolige tider i Europa, og i 1841 ble han innkalt til militærtjeneste. Schumann klaget da over «vertigo og myopi, komplett lammelse i 3. finger høyre hånd, samt delvis lammelse i 2. finger». Schumanns legevenn, Moritz Reuter, skrev i sin erklæring at (Schumann) «… i lang tid brukte et apparat som forserte fingrene bakover mot håndbaken som resulterte i en tilstand med paralyse. Det startet med svak følelse, deretter dårlig styring under bevegelse. … Schumann gav opp som virtuos; fingrene har vært i samme paralytiske tilstand … til tross for mange behandlingsforsøk. … når han spiller klaver kan han ikke bruke midtre finger i det hele tatt, pekefingeren bare delvis, og kan overhodet ikke gripe noe og holde det fast».

En militærlege som undersøkte Schumann skrev at han ikke kunne bruke «2. og 3. finger på høyre hånd med styrke… Derfor kan han ikke utføre våpenøvelser…» (5).

Hvorvidt Schumann ikke var stridsdyktig, ble likevel betvilt. I 1842 skrev legen Brachmann: «… lammelsen hindrer ham åpenbart ikke i å spille klaver». Schumann selv skrev i brev til Johannes Verhulst 19. juni 1843 at han ikke kunne spille sine egne stykker offentlig, fordi han ikke var noen virtuous (3).

Psykisk lidelse

Schumann opplevde tidlig perioder som han selv beskrev som melankoli (3, 6), og det er kjent at han hadde store svingninger i temperamentet. Han kunne miste kontroll over egen oppførsel og skjelte blant annet ut Franz Liszt (1811 – 86) i et selskap. Schumann satte selv navn på to av sine sider: Florestan som den aktive, maskuline og ekstroverte, mens Eusebius var den drømmende, feminine og introverte siden (1, 3). Det er antatt at Schumann ble inspirert av karakterene «Walt» og «Vult» i den tyske forfatteren Jean Pauls (1763 – 1825) roman Flegeljahre. I noen av Schumanns kritikker i hans eget tidsskrift ble teksten skrevet som en imaginær konversasjon mellom Florestan og Eusebius (3).

Etter perioder med rik produksjon sank Schumann ned i en tung sinnstilstand der han drakk rikelig med vin. Når han komponerte, konsumerte han store mengder alkohol, røyk og kaffe, og han tålte ikke at Clara øvde hjemme. Økonomien var vanskelig, og Clara ble den som besørget familiens inntekt. Hun måtte innordne seg ektemannens skiftende luner, men klarte til tross for ti barnefødsler å opprettholde sin karriere som internasjonal konsertpianist (1). Schumann fikk stilling som dirigent i Düsseldorf i 1850, men fungerte dårlig i stillingen (7).

Høsten 1853 var Schumann i en aktiv og energisk fase, og sammen med Clara hadde han innledet samarbeid med Johannes Brahms (1833 – 97). Schumann ga Brahms berømmelse i tidsskriftet og så på ham som en kommende stor komponist som kunne føre hans egen arv videre. Både Clara og Robert hadde en god høst og ble hyllet i Nederland i november 1853, men i februar 1854 var han plaget av søvnløshet og ble forvirret og aggressiv med hørselshallusinasjoner. Han kom seg ut av hjemmet til tross for at to leger forsøkte å holde ham fysisk tilbake, og han kastet først gifteringen og deretter seg selv ut i Rhinen. Han ble reddet av en forbipasserende, og sammen med en lege reiste han til et asyl i Endenich utenfor Bonn, der han døde to år senere. Under oppholdet i Endenich fortsatte han med pianospill, men de siste årene ble ellers preget av at han hadde hørselshallusinasjoner, både musikalske og verbale, i tillegg til paranoide tanker og økende vrangforestillinger (8). Schumann ønsket ikke å se Clara før han reiste, og hun besøkte ham først da han lå på dødsleiet i 1856. De siste ukene utviklet Schumann en sterk angst for forgiftninger og sluttet å ta til seg næring. Han var sengeliggende og hadde ødem i beina (9).

Tidlig debut av det som omtales som melankolier, og perioder med stor produktivitet, kan være forenlig med det som vi i dag ville omtalt som bipolar lidelse, og økende aktivitetsnivå og søvnløshet i 1854 kan ha utløst en psykose.

Med en underliggende personlig og psykisk sårbarhet kan man spekulere i om Schumanns dårlig fungerende høyre hånd også hadde komponenter av psykogene eller funksjonelle trekk, noe som er blitt tillagt vekt i omtalen av den russiske komponisten Aleksandr Skrjabins (1872 – 1915) svikt i høyre hånd. Skrjabin var i likhet med Schumann en lovende pianist, men etter en periode med intense tekniske øvelser i 1891 utviklet han en smertetilstand i sin høyre hånd som han aldri kom over (10). I motsetning til Schumann hadde han imidlertid ikke tap av motorisk kontroll, og det er antatt at Skrjabin hadde en belastningsutløst muskelsmerte som ble kronisk, muligens på grunn av en personlig sårbarhet og disposisjon for psykosomatiske symptomer.

Nerve- eller seneskade?

Schumanns tilstand i høyre hånd ble jevnlig omtalt fra han var ca. 20 år gammel, og han skrev selv, i brev til Clara i 1838, at han mistet evnen til å spille i 1833 (3). Det begynte med en ødelagt finger, mens han senere skrev at flere fingre og hele hånden var påvirket. Dette kan tyde på en gradvis debut med progresjon som var knyttet til pianospillingen. Samtidig hadde han evne til pianospill også etter at han hadde gitt opp karrieren, jf. Truhns beskrivelse i 1837 (4). Det er mulig at noe av dette kan tilskrives endret teknikk – en biomekanisk analyse har vist at profesjonelle pianister bruker mindre kraft i fingrene og albuen mer aktivt enn hva amatører gjør (11).

Det er ikke kjent at Schumann hadde forutgående traume, bortsett fra at han ble eksponert for de nevnte apparaturene hos Wieck. Den første medisinske beskrivelsen fra Reuter beskrev at det først og fremst var tredje finger som var lam, mens annen finger delvis var rammet – og det skal ha vært slik fra ungdommen av (2). Denne ble senere betvilt av Brachmann, og man kan spekulere i om Schumann hadde ønske om å unngå militærtjeneste, siden annen finger oftest er fingeren som plasseres på avtrekkeren på skytevåpen.

Henson (5) hevdet i 1978 at Schumann kunne ha pådratt seg en skade av nervus interosseus posterior, som er en gren av nervus radialis. En slik skade ville medført manglende evne til ekstensjon i annen og tredje finger, men også redusert evnen til fleksjon i håndleddet. Kompresjon eller skade av nervus interosseus posterior er vanligst i albueregionen, oftest knyttet til traume eller cyster. Henson argumenter med at nerven kan ha blitt delvis affisert like ved inngangen til supinatormuskelen, sannsynligvis på grunn av en anatomisk variasjon (5). Vi kjenner ikke til at Schumann klaget over smerte eller skade i albuen, og som nevnt kommenterer han ikke svakhet i håndleddet. Ved en midlertidig kompresjon ville man også ha forventet restitusjon.

Monoton belastning av muskler kan lede til overbelastningssymptomer slik som muskelsmerter og tendinitter, noe som er hyppig forekommende blant utøvende musikere (12). For pianister er det ikke bare hånden, men gjerne også underarm og skuldre som rammes. Dette er tilstander som først og fremst karakteriseres av smerter. En slik tendinitt ville imidlertid vært svært smertefull, og de første beskrivelsene av Schumann selv gir ikke holdepunkter for det.

Det er også blitt hevdet at Schumann kunne ha ødelagt ekstensorsenene under bruk av Wiecks apparaturer (7), eller at en tendinitt ble kronisk og forverret med bruk av disse (7). Spontane rupturer av øvrige sener er rapportert (13), men svært sjeldne. En slik skade ville ha medført permanent droppfinger, og det er lite trolig at Schumann ville ha kunnet kompensere for det med å spille med mer fleksjon i håndleddet.

Syfilis?

Syfilis var utbredt i det 19. århundret, og kurative muligheter fantes ikke. Sykdommen var utbredt i alle samfunnslag, og det er blitt hevdet at blant annet Oscar Wilde (1854 – 1900), Friedrich Nietzsche (1844 – 1900), Franz Schubert (1797 – 1828) og Robert Schumann var smittet (14). Etiologien ble kjent i 1905 (15), og i 1906 kom muligheten for diagnostikk med serologisk testing (16).

Sykdommen ble tradisjonelt delt inn i tre stadier, der tredje stadium med «paralysis generalis» var en fryktet dødelig tilstand. Syfilis kan gi lammelser og massive nevropsykiatriske symptomer. Under Schumanns opphold på asylet i Endenich var den tentative diagnosen at han led av syfilis (17), men det er ikke fremkommet opplysninger om at han fikk behandling med arsenikk eller kvikksølv, som var datidens terapi, under oppholdet. Kvikksølvforgiftning kan gi nerveskade, men da en generell polynevropati (18), og ikke en fokal skade slik Schumann hadde.

Etter offentliggjøringen av Schumanns journal fra oppholdet i Endenich i 2006 ble det en debatt i Deutsches Ärzteblatt, der flere hevdet at Schumann døde av syfilis. Andre mente at forklaringen var alkoholutløst delir, depresjon, hypertensiv encefalopati eller schizofreni. Det ble endog hevdet at Schumann ikke hadde psykisk sykdom i det hele tatt, men ble et offer for en konspirasjon mellom Clara og Brahms (6, 8, 19). Det er ikke kommentert at Schumann hadde andre typiske nevrologiske tegn ved tertiær syfilis, slik som tabes dorsalis (progredierende myelopati med vesentlig affeksjon av bakstrengene), som ville medført økende gangvansker på grunn av koordinasjonssvikt.

Schumann led av svingende psykiatriske symptomer som kan passe med bipolar lidelse, men den dramatiske utviklingen i Endenich er også beskrevet å kunne passe med syfilis i siste stadium (8). Men om syfilis var årsak til svikten i høyre hånd, måtte Schumann ha utviklet nevrosyfilis allerede som 20-åring, noe som er lite sannsynlig. Det var heller ingen holdepunkter for at Clara var smittet. Schumann ble obdusert, og under obduksjonen fant man ingen annen organpatologi enn avmagring og lungebetennelse. Obdusentene påpekte riktignok at hjernen var mindre enn forventet hos en mann på Schumanns alder, og at hypofysen virket spesielt liten. De konkluderte derfor med at hjernen var atrofisk. De eksakte målene er likevel innenfor det som nå regnes som normalvariasjon, og retrospektivt kan man ikke si at makroskopiske obduksjonsfunn gir holdepunkter for en strukturell eller organisk hjernesykdom (9). Schumann var sterkt avmagret, og det er sannsynlig at han døde av underernæring sekundært til sin sinnstilstand og en terminal pneumoni (9, 20).

Oppgavespesifikk dystoni?

Schumann brukte selv betegnelsen «lam hånd», noe som ikke ville vært typisk for dystoni. Men ordet «lammelse» ble på 1800-tallet gjerne brukt om ulike plager slik som smerte og nummenhet, og ikke bare tap av muskelkraft slik vi forstår det i dag (10). Hans opplevelse med en dårlig fungerende finger under pianospilling, men ikke under skriving, taler for at den dårlige håndfunksjonen var svært oppgavespesifikk og knyttet til pianospilling.

Det er også naturlig å anta at han opplevde en forverring av symptomene under stress, siden han unngikk offentlige opptredener, men spilte privat. Symptomene ble verre mens han spilte, og han var selv inne på tanken om at hvile var det eneste som kunne lindre, og at hånden ble ødelagt på grunn av for mye spilling. Håndskriften ble mer utydelig senere i livet, men i perioder med mye komponering og skriving klaget han ikke over svikt i hånden på samme måte som når han spilte. Schumann var rammet i høyre hånd, den hånden som oftest blir affisert hos pianospillere (21).

Teorien om at Schumann hadde utviklet en dystoni ble lansert av Merriman i 1986 (22), og har fått støtte av flere (4, 20, 23). Begrunnelsen vektlegger sykehistorien: Schumann hadde monoton og massiv finmotorisk øvelse med sin høyre hånd flere timer om dagen, og symptomene kom gradvis uten ledsagende smerte eller deformitet, men med en opplevelse av svakhet og deretter dårlig motorisk kontroll. Symptomene var til stede når han spilte piano, men ikke under skriving. Oppgavespesifikk dystoni eller «musikerkrampe» kan oppstå hos disponerte individer som utfører repeterende bevegelser over lengre tid. Det starter med tap av finmotorisk kontroll som utvikler seg til dystoni, og deretter krampelignende bevegelser under utførelsen av den eksplisitte aktiviteten, selv om utvikling til mer generaliserte former kan forekomme (24). Eksakt nevrobiologisk grunnlag er ennå ikke kjent, men man antar at det skyldes en dysfunksjonell plastisitet i hjernen der områdene som representerer de ulike fingrene, utvides og kan overlappe hverandre i somatosensorisk cortex.

Ved utførelse av finmotorisk krevende aktiviteter er hjernen avhengig av et samspill mellom somatosensorisk «input» fra fingrene samtidig med aktivering av både aktiverende og hemmende nervebaner. Ved overlappende felt i cortex kan denne fine balansen forrykkes (25). Med nyere MR-metoder har man sett at det er økt volum av grå substans (i hovedsak cortex) og samtidig endringer i nervebanene gjennom den hvite substansen ved oppgavespesifikk dystoni, mens endring i grå substans ved generaliserte dystoniformer hovedsakelig var begrenset til cerebellum (26). Slike tilstander forverres betydelig under påvirkning av stresshormoner og følelser og kommer ofte til sterkest til uttrykk da. Oppgavespesifikk dystoni har vært knyttet til musikere med personlighetstrekk som innebærer høy grad av angst og perfeksjonisme (27), og er vanligst hos menn, gjerne gitarister eller pianister (21, 28).

I løpet av 1800-tallet ble det mulig for musikere å ha en karriere som solist og virtuos, og dermed hadde musikere slik som Schumann og Aleksandr Skrjabin en intens og monoton aktivitet til begrensede muskelgrupper, som kunne tenkes å disponere for utvikling av dystoni. Skrjabin hadde perfeksjonistiske trekk i sin personlighet som disponerer for dystoni, men i motsetning til Schumann hadde han en smertefull tilstand som gjør at dystoni er mindre sannsynlig for hans vedkommende (10).

Aktuelle behandlinger for dystoni i dag kan være trihexiphenidyl, som er en muskarinreseptorantagonist (antikolinerg effekt), botulinumtoksin, eller endret ergonomi, teknikk og pedagogisk tilnærming (28, 29).

Vi vil aldri få en eksakt viten om hva som lå til grunn for Schumanns lidelse i høyre hånd, men historien om Robert og Clara har fascinert mange og ledet til flere artikler med ulike hypoteser og teorier.

På mange måter representerte Robert og Clara Schumann en ny tid i musikklivet: Begge var eslet til å bli konsertpianister, men på grunn av Roberts sykdom ble Clara pianisten og forsørgeren. Schumanns endrede karrierevei fra pianist til komponist har uansett gitt musikalske bidrag til den romantiske perioden som vanskelig kan overvurderes.



from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2hOGJQP
via IFTTT