Ιατρικά Άρθρα Αλέξανδρος Γ. Σφακιανάκης: 01/05/17

Πέμπτη 5 Ιανουαρίου 2017

Tiny nanoelectrodes record brain’s activity without damaging it

Electrodes help treat epilepsy and Parkinson's disease, but can damage the brain and slowly stop working. Nanotube electrodes are safer and should last longer

from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2hZ5Odk
via IFTTT

Hva kan vi lære når staten betaler for våre feil?

I dette nummer av Tidsskriftet presenteres to artikler med data fra Norsk pasientskadeerstatning – en ressurs for læring som bør utnyttes bedre.

Norsk pasientskadeerstatning (NPE) er en statlig etat som sikrer at pasienter kan få erstatning etter feil i helsevesenet. Feilen må ha ført til pasientskade, som igjen må ha resultert i økonomisk tap. Pasienter kan også i enkelte tilfeller få erstatning uten at det er begått feil hvis skaden er spesielt uventet eller stor (1).

I dette nummer av Tidsskriftet presenteres to artikler som reiser spørsmålet om hvordan data fra Norsk pasientskadeerstatning også kan gi kunnskap om medisinsk praksis. Alfsen og medarbeideres artikkel omhandler diagnostiske feil innenfor fagområdet patologi (2), Kongsgaard og medarbeidere ser på nerveskader innen anestesiologi (3).

Begge viser lave tall for innvilgede søknader i forhold til totalt antall patologiske prøver og blokader. Imidlertid er det grunn til å tro at det er betydelige mørketall. Data fra Norsk pasientskadeerstatning gir begrenset grunnlag for å si noe om den reelle hyppigheten av feil som fører til pasientskader. Effektiv diagnostikk og behandling av alvorlige tilstander kan først i ettertid vise seg å være utført på ufullstendig grunnlag eller ha gitt uforutsigbar skade – uten at det er begått feil. De fleste av disse sakene vil ikke være aktuelle for Norsk pasientskadeerstatning. Når det er begått feil, vil søknad dessuten bare være nyttig hvis man har lidd et økonomisk tap utover kr 10 000 (kr 5 000 før 1.1. 2016). Dette kan slå ulikt ut når det gjelder hvilke skader som blir meldt og størrelsen på erstatningen.

Norsk pasientskadeerstatning er et gratis lavterskeltilbud. Behandlers informasjonsplikt om ordningen ble innskjerpet i 2014 – man må informere alle som har fått en skade eller en uvanlig, alvorlig bivirkning om ordningen (4). Likevel vil det forekomme tilfeller der pasienten ikke er klar over at det foreligger en skade etter en feil, det kan være at skaden først merkes etter at man har avsluttet behandlingen eller at pasienten ikke ønsker å søke.

Alfsen og medarbeidere har gransket sammendrag fra saksbehandlingen hos Norsk pasientskadeerstatning på avidentifiserte tilfeller (2). Materialet gir en god indikasjon på hvilke feil som blir særlig alvorlige innenfor patologien, selv om det kan være vanskelig å si noe om den relative hyppigheten av de forskjellige typer feil. Feil knyttet til falskt positive diagnoser eller overdiagnostikk vil sjelden bli meldt, fordi disse oftest ikke gir skade, selv om de kan medføre ekstra ulemper og bekymring.

Menneskelige feil må i første rekke bekjempes på systemnivå, ved bedre rutiner, ny teknologi og eventuelt mer dobbeltkontrollering. Alfsen og medarbeidere peker på at hver sak der klager fikk medhold i gjennomsnitt kostet samfunnet omkring 1 million kroner (2). Noen av disse pengene kunne vært brukt til å ansette flere patologer ved våre laboratorier – ikke bare for å få ned antall saker og utbetalingsbeløp, men først og fremst for å redusere påfølgende sykdom og lidelse.

Når det gjelder nerveskade etter spinal- og epiduralanestesi eller perifer nerveblokade behandlet av Norsk pasientskadeerstatning (3), må vi også regne med feilkilder. Knapp dokumentasjon kan føre til at man ikke kan avgjøre om det har vært gjort feil. Plager knyttet til muskel-, nerve- og skjelettsmerter og mindre utfall kan være ukarakteristiske og ledd i normale og varierende plager hos normalbefolkningen. Nerveskader kan være resultat av selve kirurgien – instrumenter og vevsødem i feltet kan gi trykkskader, og noe skade på små og av og til store nervefibre kan finne sted. Bare det å ligge stille på et operajonsbord i timevis kan gi nervetrykksskader, til tross for at man har omfattende rutiner for profylakse.

Selv om det er begrensinger i Norsk pasientskadeerstatnings data når det gjelder fortolkning av hyppighet, alvorlighetsgrad og tendenser, vil nesten hver eneste sak representere en historie man kan lære av. Forenklede rutiner og regler for personvern vil kunne bedre muligheten til å forske mer i dybden på enkelte alvorlige saker. Strenge krav til samtykke er en klar hemsko i så henseende og bidrar til at også Norsk pasientskadeerstatning sannsynligvis er en av mange underutnyttede datakilder for norsk forskning (5). De epidemiologiske aspektene må imidlertid settes i kritisk perspektiv, gjerne ved å trekke inn data fra andre kilder: vitenskapelig litteratur, avviksrapportering, statistikk fra Kunnskapssenteret og Helsetilsynet, Norsk pasientregister med flere.

Det er all grunn til å oppmuntre flere til å få belyst sikkerhet og kvalitet ved behandling og diagnostikk ved å gå i Norsk pasientskadeerstatnings rikholdige arkiv. De to rapportene i dette nummer av Tidsskriftet bør kunne inspirere til dette.

from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2h7cEhY
via IFTTT

Mutations in two large pedigrees highlight the role of ZNF711 in X-linked intellectual disability

Publication date: 20 March 2017
Source:Gene, Volume 605
Author(s): Ilse M. van der Werf, Anke Van Dijck, Edwin Reyniers, Céline Helsmoortel, Ajay Anand Kumar, Vera M. Kalscheuer, Arjan PM de Brouwer, Tjitske Kleefstra, Hans van Bokhoven, Geert Mortier, Sandra Janssens, Geert Vandeweyer, R. Frank Kooy
Intellectual disability (ID) affects approximately 1–2% of the general population and is characterized by impaired cognitive abilities. ID is both clinically as well as genetically heterogeneous, up to 2000 genes are estimated to be involved in the emergence of the disease with various clinical presentations. For many genes, only a few patients have been reported and causality of some genes has been questioned upon the discovery of apparent loss-of-function mutations in healthy controls. Description of additional patients strengthens the evidence for the involvement of a gene in the disease and can clarify the clinical phenotype associated with mutations in a particular gene.Here, we present two large four-generation families with a total of 11 males affected with ID caused by mutations in ZNF711, thereby expanding the total number of families with ID and a ZNF711 mutation to four. Patients with mutations in ZNF711 all present with mild to moderate ID and poor speech accompanied by additional features in some patients, including autistic features and mild facial dysmorphisms, suggesting that ZNF711 mutations cause non-syndromic ID.

from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2jhEDfz
via IFTTT

Identification of an IRF-1 splicing transcript in APL cells sharing similar transactivation activity of the full length one

Publication date: 20 March 2017
Source:Gene, Volume 605
Author(s): Yejiang Lou, Di Xia, Mengxia Yu, Jianhua Tong, Jie Jin
Interferon regulatory factor-1 (IRF-1) is a member of the interferon regulatory factor family. It acts as a transcriptional activator and plays a critical role in antiviral defense, immune response, cell growth regulation, apoptosis and cell differentiation. Deletions, mutations or aberrant splicing of IRF-1 would result in its functional inactivation, and closely related to the tumorigenesis. In this work, we identified an IRF-1 splicing transcript (IRF-1-s) in all-trans retinoic acid (ATRA)-treated acute promyelocytic leukemia (APL) cell line NB4 cells. It lost the exon 8 and 9 of the full length IRF-1, expressed in numerous cell types and could be induced to expression by ATRA in NB4 cells. It turned out similar biological activity as full length IRF-1 to enhance the transcription of interferon stimulated response element (ISRE)-containing target genes. Identification of IRF-1-s in NB4 cells would be benefit for our further exploring the signaling pathway of ATRA and interferons, as well as the mechanisms of differentiation of APL cells.

from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2iicgtz
via IFTTT

Cathepsin K cleavage of SDF-1α inhibits its chemotactic activity towards glioblastoma stem-like cells

Publication date: March 2017
Source:Biochimica et Biophysica Acta (BBA) - Molecular Cell Research, Volume 1864, Issue 3
Author(s): Vashendriya V.V. Hira, Urška Verbovšek, Barbara Breznik, Matic Srdič, Marko Novinec, Hala Kakar, Jill Wormer, Britt Van der Swaan, Brigita Lenarčič, Luiz Juliano, Shwetal Mehta, Cornelis J.F. Van Noorden, Tamara T. Lah
Glioblastoma (GBM) is the most aggressive primary brain tumor with poor patient survival that is at least partly caused by malignant and therapy-resistant glioma stem-like cells (GSLCs) that are protected in GSLC niches. Previously, we have shown that the chemo-attractant stromal-derived factor-1α (SDF-1α), its C-X-C receptor type 4 (CXCR4) and the cysteine protease cathepsin K (CatK) are localized in GSLC niches in glioblastoma. Here, we investigated whether SDF-1α is a niche factor that through its interactions with CXCR4 and/or its second receptor CXCR7 on GSLCs facilitates their homing to niches. Furthermore, we aimed to prove that SDF-1α cleavage by CatK inactivates SDF-1α and inhibits the invasion of GSLCs. We performed mass spectrometric analysis of cleavage products of SDF-1α after proteolysis by CatK. We demonstrated that CatK cleaves SDF-1α at 3 sites in the N-terminus, which is the region of SDF-1α that binds to its receptors. Confocal imaging of human GBM tissue sections confirmed co-localization of SDF-1α and CatK in GSLC niches. In accordance, 2D and 3D invasion experiments using CXCR4/CXCR7-expressing GSLCs and GBM cells showed that SDF-1α had chemotactic activity whereas CatK cleavage products of SDF-1α did not. Besides, CXCR4 inhibitor plerixafor inhibited invasion of CXCR4/CXCR7-expressing GSLCs.In conclusion, CatK can cleave and inactivate SDF-1α. This implies that CatK activity facilitates migration of GSLCs out of niches. We propose that activation of CatK may be a promising strategy to prevent homing of GSLCs in niches and thus render these cells sensitive to chemotherapy and radiation.

from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2ii28kC
via IFTTT

En mann med feber og leddsmerter

Leddsmerter kan ha mange årsaker. Traumatiske, immunologiske og infeksiøse lidelser må vurderes. En god anamnese kan sette oss på rett spor tidlig.

En norsk mann i 60-årene ble innlagt i medisinsk avdeling på grunn av sterke smerter i høyre ankel. Smertene var ledsaget av intermitterende feber over 39 °C. Han var tidligere stort sett frisk, bortsett fra at han var innlagt med malaria i 2011. Pasienten brukte Albyl-E 75 mg 1 · 1 som fast medikasjon som primærprofylakse mot hjertesykdom. Han kom hjem til Norge fra et utenlandsopphold fem dager i forveien. Under reisen og to uker før innleggelsen hadde han merket forbigående nesetetthet og ubehag i svelg. Ved innleggelsen hadde han tiltagende smerter fra høyre ankel. Han hadde tråkket over og forstuet ankelen en måned i forveien, men det var ingen større traumer i historien. Han oppga også generelle smerter i skuldre, rygg og venstre hofte. Pasienten var ved ankomst til sykehuset høyfebril med temperatur 39 °C, normalt blodtrykk (119/65), og puls var 86, regelmessig. Det var normale auskultasjonsfunn over hjerte og lunger. Han hadde diffus rubor både på medialsiden og lateralsiden av høyre ankel, samt varmeøkning og petekkialt utslett over ankelleddet (fig 1).

Blodprøver ved innkomst viste CRP 248 (9/l) med 19,4 nøytrofile granulocytter (1,7 – 8,2 · 10**⁹/l), trombocytter 186 (145 – 348 · 10**⁹/l), INR 1,3 (

Det ble rekvirert tilsyn fra ortoped i akuttmottak. Blodprøvesvar forelå da, og det ble funnet indikasjon for diagnostisk punksjon av ankelleddet. Det ble ikke funnet indikasjon for røntgenundersøkelse av ankelen. Det ble tappet 2 – 3 ml blakket leddvæske fra høyre ankel rundt midnatt innkomstdagen. På grunn av smerter fikk vi ikke tappet ut all leddvæske. Leddvæsken ble sendt til dyrking og mikroskopi, men ikke til celletelling.

Figur 1 Høyre ankel ved innkomst. Foto: Astrid Rykkje Heien

På dette tidspunktet valgte vi på empirisk grunnlag å dekke septisk artritt med kloksacillin og gentamicin intravenøst. Vi trodde initialt mest på reaktiv artritt, men en høy CRP-verdi og leukocytose med nøytrofili, i tillegg til høy feber, gjorde at vi i tillegg dekket med antibiotika.

Morgenen etter var pasienten fremdeles febril, og CRP-nivået hadde steget til 317. Omtrent samtidig kom det preliminært svar fra Mikrobiologisk avdeling om at mikroskopi av leddvæsken viste gramnegative kokker i par og rikelig med leukocytter. Mikrobene kunne ses intracellulært (fig 2).

Figur 2 Mikroskopifunn. Grampreparat som viser gramnegative diplokokker funnet ved punksjon av høyre ankel

Dette gjorde de klart hyppigste årsakene til septisk artritt – Staphylococcus aureus og Streptococcus species – mindre sannsynlig. Vi mistenkte nå ut fra mikroskopifunnet gonokokkinfeksjon og endret antibiotika til ceftriaxon 2 g intravenøst 1 · 1.

På bakgrunn av dette ble pasienten henvist poliklinikk for seksuelt overførbare sykdommer. Dette ble gjort første innleggelsesdag. Han var nå subfebril og hadde mindre smerter i ankelen.

Det ble tatt prøver fra urethra og tonsilleregionen med tanke på gonokokker og klamydia, i tillegg til serologi med tanke på syfilis, hiv og hepatittvirus. Anamnestisk kom det etter hvert frem at pasienten hadde hatt sex uten kondom i land utenfor Europa ved et par tilfeller det siste året.

Ankelen var hoven og rød, men med god bevegelighet to dager etter innleggelse. Vi punkterte ankelen på nytt, og det kom ut 1 ml blank væske. To dager etter gjentok vi punksjon av ankel og tappet 3 ml pussbefengt væske. I høyre kne ble pasienten på grunn av økende hevelse tappet for 5 ml strågul væske. På dette tidspunktet forelå også endelig mikrobiologisk svar med oppvekst av Neisseria gonorrhoeae, fra leddvæsken fra høyre ankel tappet ved innleggelsen, både på blodagar og sjokoladeagar. Mikroben var katalasepositiv og agglutinerte i serogruppe WI. Bekreftende identifikasjon av bakteriene ble gjort med både systemet Vitek II og massespekterbasert teknologi med systemet MaldiTof (bioMérieux). Mikroben var resistent for penicillin G, ampicillin og ciprofloxacin, men sensitiv for ceftriaxon, azitromycin og spectinomycin.

Vi vurderte fortløpende behovet for artroskopisk skylling. Imidlertid tilkom det biokjemisk og lokal bedring, så dette ble ikke gjort.

Etter ti dager med antibiotikabehandling hadde pasienten fremdeles feber og smerter. CRP-nivået var fortsatt forhøyet til 145. Vi valgte da å gi en prednisolonkur, initialt 40 mg 1 · 1 i fire dager, deretter gradvis nedtrapping over tre uker. To dager etter oppstart av prednisolon ble pasienten afebril, og CRP-nivået falt raskt. Syv dager etter dette kunne pasienten skrives ut med peroral azitromycin, og prednisolon i nedtrappende dosering. CRP-nivået var da 6. Han fikk belaste ankelen til smertegrensen og fikk instruks om øvelser av fysioterapeut.

Det ble ikke påvist gonokokker i sekret fra urethra og hals, og blodkulturer var negative. Chlamydia trachomatis DNA ble ikke påvist i urinprøve, og serologiske tester for syfilis (Treponema pallidum spesifikke antistoff) og hiv-antigen/antistoff var negative. Pasienten ble kontrollert ukentlig på poliklinikken. Hevelsen bedret seg gradvis, CRP-nivået forble normalt, og pasienten hadde mindre smerter. Prednisolon og antibiotika ble seponert etter henholdsvis 3 og 4,5 ukers behandling (18 dager intravenøst ceftriaxon, azitromycin · 3/uke i 2,5 uker).

Etter avsluttet behandling tilkom økende hydrops og smerter i høyre kne, ledsaget av CRP-stigning til 43. Han ble reinnlagt, og kneleddet ble tappet for 15 ml gulaktig væske. Denne ble analysert med celletelling (leukocytter 5,7 · 10⁹/l), men var mikroskopi- og dyrkingsnegativ. Revmatolog satte inn 2 ml Lederspan (et kortikosteroidpreparat) da vi antok at han nå hadde en postinfeksiøs reaktiv artritt. CRP-nivået falt da til 1 ved kontroll én uke senere. Senere fikk han på ny lett CRP-stigning til 17, og han ble behandlet med diklofenak 50 mg 1 · 3 i én uke. Ved avsluttende kontroll var CRP-verdien

Diskusjon

Ved feber og monoartritt overveies i første omgang septisk artritt, reaktiv artritt eller krystallartritt. Med polyartralgi i tillegg vil også systemsykdom som adult Stills sykdom eller virusinfeksjon med leddaffinitet være aktuelt. Hvis symptomene har oppstått ved reise til et tropisk område, øker de differensialdiagnostiske mulighetene. Det er avgjørende å punktere leddet for leddvæskeanalyser og ta blodkulturer.

Gonokokkartritt er en kjent, men forholdsvis sjelden årsak til septisk artritt. I Norge påvises årlig 1 – 2 tilfeller med gonokokker i leddvæske (Øyvind Nilsen, MSIS, Folkehelseinstituttet, personlig meddelelse). Gonokokker forårsaker vanligvis uretritt og cervisitt, men fra litteraturen er det kjent at mellom 0,5 – 3 % av personer med mukosal gonokokkinfeksjon utvikler disseminert gonokokkinfeksjon (1 – 3). Flertallet av disseminerte gonokokkinfeksjoner, 42 – 85 %, vil presentere seg med artritt (2). I Norge har det de siste ti årene vært påvist 12 tilfeller av gonokokker i leddvæske, av totalt 3 682 tilfeller av gonokokkinfeksjon, tilsvarende 0,3 % (Øyvind Nilsen, personlig meddelelse).

Ved disseminert gonokokksykdom foreligger hovedsakelig purulent artritt eller et syndrom med tenosynovitt, dermatitt og polyartralgi, eventuelt en kombinasjon av dette (4, 5).

Denne pasienten hadde åpenbart septisk artritt, med purulent leddvæske og oppvekst av bakterier. I tillegg hadde han klinisk tenosynovitt, dermatitt og polyartralgi. Hovedsymptomene var sterke smerter i høyre ankel, ledsaget av høy feber og generelle smerter i kroppen. I tillegg fant vi ved undersøkelse erytem på høyre legg, petekkialt utslett på høyre fot og hydrops i høyre kne. Han hadde også generelle smerter i skuldre, rygg og venstre hofte.

Invasiv gonokokksykdom er assosiert med komplementmangel og systemisk lupus erythematosus (SLE). Pasienten hadde ikke hatt dette. Prøve på antinukleære antistoffer (ANA) var negativ, og komplementtest var normal.

Diagnostikk, resistens og behandlingslengde

Direkte mikroskopi av leddvæske har en høy forekomst av falskt negative funn ved septiske artritter, og sensitivitetstall fra under 50 % til 78 % er oppgitt (6, 7).

Metoden brukes likevel ved alvorlige infeksjoner der funn ved mikroskopi vil kunne ha konsekvens for valg av behandling. For vår pasient sikret metoden at det raskt ble skiftet behandling til korrekt antibiotika. Flere mikrobiologiske laboratorier i Norge kan nå også hurtig påvise gonokokker med nukleinsyreamplifiseringstester (PCR).

Isolatet var resistent for ampicillin og ciprofloksacin. Av antibiotika som isolatet var følsomt for, var kun ceftriaxon og azitromycin registrert i Norge, mens spectinomycin måtte bestilles med en leveringstid på cirka tre uker.

I litteraturen er det angitt at 7 – 10 dager samlet behandlingstid vanligvis er nok for gonokokkartritt (8). Vi valgte å gi betydelig lengre behandling på grunn av vedvarende smerter, febrilia og høye inflammasjonsmarkører. Vi valgte derfor intravenøs ceftriaxon initialt mens vi dekket med peroral azitromycin så lenge han fikk adjuvant steroidbehandling.

Adjuvant steroidbehandling ble valgt da vi oppfattet vedvarende febrilia til å være immunologisk utløst og hans hydrops i høyre kne til å være reaktiv artritt (8).

Kirurgisk behandling: Tapping versus skylling

Generelt anbefales artroskopisk skylling ved septisk artritt. Ved gonokokkartritt er det anbefalt enten skylling eller gjentatte punksjoner. Vi valgte gjentatte punksjoner (8). Det forelå svært beskjeden mengde leddvæske, slik at risikoen for leddskade syntes lav.

Årlig antas det å forekomme minst 78 millioner nye gonorétilfeller globalt (9). Funn av Neisseria gonorrhoeae er i Norge meldepliktig til Meldingssystem for smittsomme sykdommer (MSIS). Folkehelsesinstituttet har i de senere årene rapportert om stadig økende forekomst (10) (fig 3).

Figur 3 Oversikt over antall meldte gonorétilfeller, forekomst etter påvisningsmetode (10). Illustrasjonen er basert på Folkehelseinstituttets figur og gjengitt med tillatelse fra Øivind Nilsen

Man har også lenge sett en bekymringsfull økning i ciprofloksacinresistente isolat både i Norge og internasjonalt, noe som førte til at ciprofloksacin ble forlatt som empirisk behandling i norske retningslinjer fra 2013 (11, 12). Også cefalosporinresistens er økende globalt, og sykdommen blir stadig vanskeligere å behandle (13).

Vår pasient presenterte seg med atypisk klinisk bilde. Sykdommen er økende, og det er viktig at både helsearbeidere og personer i risikogruppene er oppmerksomme på sykdommen, også ved atypiske symptomer.

from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2hOKzcC
via IFTTT

Alkane biosynthesis by Aspergillus carbonarius ITEM 5010 through heterologous expression of Synechococcus elongatus acyl-ACP/CoA reductase and aldehyde deformylating oxygenase genes

In this study we describe the heterologous expression of the recently identified cyanobacterial pathway for long chain alkane biosynthesis, involving the reduction of fatty acyl-ACP to fatty aldehyde and the s...

from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2hWLOJW
via IFTTT

Optimization of a PEGylated Glucuronide-Monomethylauristatin E Linker for Antibody-Drug Conjugates

The emergence of antibody–drug conjugates (ADC), such as brentuximab vedotin and ado-trastuzumab emtansine, has led to increased efforts to identify new payloads and develop improved drug-linker technologies. Most antibody payloads impart significant hydrophobicity to the ADC, resulting in accelerated plasma clearance and suboptimal in vivo activity, particularly for conjugates with high drug-to-antibody ratios (DAR). We recently reported on the incorporation of a discrete PEG₂₄ polymer as a side chain in a β-glucuronidase-cleavable monomethylauristatin E (MMAE) linker to provide homogeneous DAR 8 conjugates with decreased plasma clearance and increased antitumor activity in xenograft models relative to a non-PEGylated control. In this work, we optimized the drug-linker by minimizing the size of the PEG side chain and incorporating a self-stabilizing maleimide to prevent payload de-conjugation in vivo. Multiple PEG-glucuronide-MMAE linkers were prepared with PEG size up to 24 ethylene oxide units, and homogeneous DAR 8 ADCs were evaluated. A clear relationship was observed between PEG length and conjugate pharmacology when tested in vivo. Longer PEG chains resulted in slower clearance, with a threshold length of PEG₈ beyond which clearance was not impacted. Conjugates bearing PEG of sufficient length to minimize plasma clearance provided a wider therapeutic window relative to faster clearing conjugates bearing shorter PEGs. A lead PEGylated glucuronide-MMAE linker was identified incorporating a self-stabilizing maleimide and a PEG₁₂ side chain emerged from these efforts, enabling highly potent, homogeneous DAR 8 conjugates and is under consideration for future ADC programs. Mol Cancer Ther; 16(1); 116–23. ©2016 AACR.

from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2hYTs5b
via IFTTT

Establishment of the In Vivo Efficacy of Pretargeted Radioimmunotherapy Utilizing Inverse Electron Demand Diels-Alder Click Chemistry

The pretargeting system based on the inverse electron demand Diels-Alder reaction (IEDDA) between trans-cyclooctene (TCO) and tetrazine (Tz) combines the favorable pharmacokinetic properties of radiolabeled small molecules with the affinity and specificity of antibodies. This strategy has proven to be an efficient method for the molecularly targeted delivery of pharmaceuticals, including isotopes for radiological imaging. Despite encouraging results from in vivo PET imaging studies, this promising system has yet to be thoroughly evaluated for pretargeted radioimmunotherapy (PRIT). Toward that end, we synthesized two novel ¹⁷⁷Lu-labeled tetrazine-bearing radioligands. Next, we compared the usefulness of our ligands for PRIT when paired with TCO-modified 5B1—a human, anti-CA19.9 mAb—in preclinical murine models of pancreatic cancer. The exemplary ligand, ¹⁷⁷Lu-DOTA-PEG₇-Tz, showed rapid (4.6 ± 0.8% ID/g at 4 hours) and persistent (16.8 ± 3.9% ID/g at 120 hours) uptake in tumors while concurrently clearing from blood and nontarget tissues. Single-dose therapy studies using 5B1-TCO and varying amounts of ¹⁷⁷Lu-DOTA-PEG₇-Tz (400, 800, and 1,200 μCi) showed that our system elicits a dose-dependent therapeutic response in mice bearing human xenografts. Furthermore, dosimetry calculations suggest that our approach is amenable to clinical applications with its excellent dosimetric profile in organs of clearance (i.e., liver and kidneys) as well as in dose-limiting tissues, such as red marrow. This study established that a pretargeted methodology utilizing the IEDDA reaction can rapidly and specifically deliver a radiotherapeutic payload to tumor tissue, thus illustrating its excellent potential for clinical translation. Mol Cancer Ther; 16(1); 124–33. ©2016 AACR.

from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2ihUjLS
via IFTTT

Clinicopathological and Functional Significance of RECQL1 Helicase in Sporadic Breast Cancers

RECQL1, a key member of the RecQ family of DNA helicases, is required for DNA replication and DNA repair. Two recent studies have shown that germline RECQL1 mutations are associated with increased breast cancer susceptibility. Whether altered RECQL1 expression has clinicopathologic significance in sporadic breast cancers is unknown. We evaluated RECQL1 at the transcriptomic level (METABRIC cohort, n = 1,977) and at the protein level [cohort 1, n = 897; cohort 2, n = 252; cohort 3 (BRCA germline deficient), n = 74]. In RECQL1-depleted breast cancer cells, we investigated anthracycline sensitivity. High RECQL1 mRNA was associated with intClust.3 (P = 0.026), which is characterized by low genomic instability. On the other hand, low RECQL1 mRNA was linked to intClust.8 [luminal A estrogen receptor–positive (ER⁺) subgroup; P = 0.0455] and intClust.9 (luminal B ER⁺ subgroup; P = 0.0346) molecular phenotypes. Low RECQL1 expression was associated with shorter breast cancer–specific survival (P = 0.001). At the protein level, low nuclear RECQL1 level was associated with larger tumor size, lymph node positivity, high tumor grade, high mitotic index, pleomorphism, dedifferentiation, ER negativity, and HER-2 overexpression (P < 0.05). In ER⁺ tumors that received endocrine therapy, low RECQL1 was associated with poor survival (P = 0.008). However, in ER^– tumors that received anthracycline-based chemotherapy, high RECQL1 was associated with poor survival (P = 0.048). In RECQL1-depleted breast cancer cell lines, we confirmed doxorubicin sensitivity, which was associated with DNA double-strand breaks accumulation, S-phase cell-cycle arrest, and apoptosis. We conclude that RECQL1 has prognostic and predictive significance in breast cancers. Mol Cancer Ther; 16(1); 239–50. ©2016 AACR.

from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2jhuMGI
via IFTTT

HER2 Status in Advanced or Metastatic Gastric, Esophageal, or Gastroesophageal Adenocarcinoma for Entry to the TRIO-013/LOGiC Trial of Lapatinib

HER2/ERBB2 status is used to select patients for HER2-targeted therapy. HER2/ERBB2 amplification/overexpression of upper gastrointestinal (UGI) adenocarcinomas was determined locally or in two central laboratories to select patients for the TRIO-013/LOGiC trial of chemotherapy with or without lapatinib. Patients selected locally had central laboratory confirmation of HER2 amplification for inclusion in the primary efficacy population. HER2 was assessed with PathVysion or IQ PharmDx FISH and HercepTest immunohistochemistry assays. Associations with outcomes were retrospectively evaluated. Overall, HER2 status was determined in UGI cancers from 4,674 patients in a central laboratory for eligibility (1,995 cases) and for confirmation of local HER2 results (333 cases). Of 1,995 adenocarcinomas screened centrally, 322 (16.1%) had HER2-amplified disease with 29 (1.5%) showing HER2 genomic heterogeneity. Men and older patients had higher rates of amplification. Of 545 patients accrued to the trial (gastric, 87.3%; GEJ, 8.3% and esophageal cancer, 4.4%), 487 patients (89%) were centrally confirmed as having HER2-amplified disease. Concordance between central and local HER2 testing was 83%. Concordance between PathVysion and IQ PharmDx FISH assays was 99% and FISH in the two central laboratories was 95%. Lapatinib-treated Asian participants and those less than 60 years had significant improvement in progression-free survival (PFS), particularly among those whose cancers had 5.01–10.0 and >10.0-fold amplification of HER2. In conclusion, HER2 is commonly amplified in UGI adenocarcinomas with amplification highly correlated to overexpression, and HER2 amplification levels correlated with PFS. While HER2 genomic heterogeneity occurs, its prevalence is low. Mol Cancer Ther; 16(1); 228–38. ©2016 AACR.

from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2ii0yPJ
via IFTTT

The mTORC1/2 Inhibitor AZD8055 Strengthens the Efficiency of the MEK Inhibitor Trametinib to Reduce the Mcl-1/[Bim and Puma] ratio and to Sensitize Ovarian Carcinoma Cells to ABT-737

The identification of novel therapeutic strategies is an important urgent requirement for the clinical management of ovarian cancer, which remains the leading cause of death from gynecologic cancer. Several studies have shown that the antiapoptotic proteins Bcl-x_L and Mcl-1, as well as the proapoptotic protein Bim, are key elements to be modulated to kill ovarian cancer cells. Pharmacologic inhibition of Bcl-x_L is possible by using BH3-mimetic molecules like ABT-737. However, inhibition of Mcl-1 and/or promotion of its BH3-only partners (including Bim, Puma, and Noxa) remains a challenge that may be achieved by modulating the signaling pathways upstream. This study sought whether AZD8055-induced mTOR inhibition and/or trametinib-induced MEK inhibition could modulate Mcl-1 and its partners to decrease the Mcl-1/BH3-only ratio and thus sensitize various ovarian cancer cell lines to ABT-737. AZD8055 treatment inhibited Mcl-1 and increased Puma expression but did not induce massive apoptosis in combination with ABT-737. In contrast, trametinib, which decreased the Mcl-1/BH3-only protein ratio by upregulating Puma and dephosphorylated active Bim, sensitized IGROV1-R10 and OVCAR3 cells to ABT-737. Adding AZD8055 to trametinib further reduced the Mcl-1/BH3-only protein ratio and triggered apoptosis without ABT-737 in IGROV1-R10 cells. Moreover, the AZD8055/trametinib association highly sensitized all cell lines including SKOV3 to ABT-737, the induced dephosphorylated Bim being crucial in this sensitization. Finally, the three-drug combination was also very efficient when replacing AZD8055 by the pan-Akt inhibitor MK-2206. This study thus proposes original multitargeted strategies and may have important implications for the design of novel approaches for ovarian cancer treatment. Mol Cancer Ther; 16(1); 102–15. ©2016 AACR.

from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2jhqVJT
via IFTTT

Novel p21-Activated Kinase 4 (PAK4) Allosteric Modulators Overcome Drug Resistance and Stemness in Pancreatic Ductal Adenocarcinoma

The p21-activated kinase 4 (PAK4) is a key downstream effector of the Rho family GTPases and is found to be overexpressed in pancreatic ductal adenocarcinoma (PDAC) cells but not in normal human pancreatic ductal epithelia (HPDE). Gene copy number amplification studies in PDAC patient cohorts confirmed PAK4 amplification making it an attractive therapeutic target in PDAC. We investigated the antitumor activity of novel PAK4 allosteric modulators (PAM) on a panel of PDAC cell lines and chemotherapy-resistant flow-sorted PDAC cancer stem cells (CSC). The toxicity and efficacy of PAMs were evaluated in multiple subcutaneous mouse models of PDAC. PAMs (KPT-7523, KPT-7189, KPT-8752, KPT-9307, and KPT-9274) show antiproliferative activity in vitro against different PDAC cell lines while sparing normal HPDE. Cell growth inhibition was concurrent with apoptosis induction and suppression of colony formation in PDAC. PAMs inhibited proliferation and antiapoptotic signals downstream of PAK4. Co-immunoprecipitation experiments showed disruption of PAK4 complexes containing vimentin. PAMs disrupted CSC spheroid formation through suppression of PAK4. Moreover, PAMs synergize with gemcitabine and oxaliplatin in vitro. KPT-9274, currently in a phase I clinical trial (clinicaltrials.gov; NCT02702492), possesses desirable pharmacokinetic properties and is well tolerated in mice with the absence of any signs of toxicity when 200 mg/kg daily is administered either intravenously or orally. KPT-9274 as a single agent showed remarkable antitumor activity in subcutaneous xenograft models of PDAC cell lines and CSCs. These proof-of-concept studies demonstrated the antiproliferative effects of novel PAMs in PDAC and warrant further clinical investigations. Mol Cancer Ther; 16(1); 76–87. ©2016 AACR.

from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2ii0yzd
via IFTTT

Identification and Validation of Compounds Selectively Killing Resistant Cancer: Delineating Cell Line-Specific Effects from P-Glycoprotein-Induced Toxicity

Despite significant progress, resistance to chemotherapy is still the main reason why cancer remains a deadly disease. An attractive strategy is to target the collateral sensitivity of otherwise multidrug resistant (MDR) cancer. In this study, our aim was to catalog various compounds that were reported to elicit increased toxicity in P-glycoprotein (Pgp)–overexpressing MDR cells. We show that the activity of most of the serendipitously identified compounds reported to target MDR cells is in fact cell-line specific, and is not influenced significantly by the function of Pgp. In contrast, novel 8-hydroxyquinoline derivatives that we identify in the National Cancer Institute (NCI) drug repository possess a robust Pgp-dependent toxic activity across diverse cell lines. Pgp expression associated with the resistance of the doxorubicin-resistant Brca1^–/–;p53^–/– spontaneous mouse mammary carcinoma cells could be eliminated by a single treatment with NSC57969, suggesting that MDR-selective compounds can effectively revert the MDR phenotype of cells expressing Pgp at clinically relevant levels. The discovery of new MDR-selective compounds shows the potential of this emerging technology and highlights the 8-hydroxyquinoline scaffold as a promising starting point for the development of compounds targeting the Achilles heel of drug-resistant cancer. Mol Cancer Ther; 16(1); 45–56. ©2016 AACR.

from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2iWQixg
via IFTTT

ASP5878, a Novel Inhibitor of FGFR1, 2, 3, and 4, Inhibits the Growth of FGF19-Expressing Hepatocellular Carcinoma

Hepatocellular carcinoma is an aggressive cancer with poor prognosis. Fibroblast growth factor 19, a member of the fibroblast growth factor family, is a ligand for fibroblast growth factor receptor 4. Moreover, it plays a crucial role in the progression of hepatocellular carcinoma. ASP5878 is a novel inhibitor of fibroblast growth factor receptors 1, 2, 3, and 4 that is under development. It inhibits fibroblast growth factor receptor 4 kinase activity with an IC₅₀ of 3.5 nmol/L. ASP5878 potently suppressed the growth of the fibroblast growth factor 19–expressing hepatocellular carcinoma cell lines Hep3B2.1-7, HuH-7, and JHH-7. In the Hep3B2.1-7 cell line, ASP5878 inhibited the phosphorylation of fibroblast growth factor receptor 4 and its downstream signaling molecules as well as induced apoptosis. Oral administration of ASP5878 at 3 mg/kg induced sustained tumor regression in a subcutaneous xenograft mouse model using Hep3B2.1-7. In HuH-7, an orthotopic xenograft mouse model, ASP5878 induced complete tumor regression and dramatically extended the survival of the mice. These results suggest that ASP5878 is a potentially effective therapeutic agent for hepatocellular carcinoma patients with tumors expressing fibroblast growth factor 19. Mol Cancer Ther; 16(1); 68–75. ©2016 AACR.

from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2hYMoFA
via IFTTT

N-Arachidonoyl Dopamine Inhibits NRAS Neoplastic Transformation by Suppressing Its Plasma Membrane Translocation

RAS oncogenic mutations are common in human cancers, but RAS proteins have been difficult to target. We sought to identify pharmacological agents to block RAS oncogenic signaling by a distinct mechanism. Because the biological activity of RAS proteins relies upon lipid modifications and RAS regulates lipid metabolisms in cancer cells, we screened a bioactive lipid library using a RAS-specific cell viability assay. We report the discovery of a new class of inhibitors for RAS transformation. Compounds in the class represented by endocannabinoid N-arachidonoyl dopamine (NADA) can induce cell oncosis, independent of its ability to engage cannabinoid receptors. Further analyses show that NADA is more active in inhibiting the NRAS transformation and signaling than that of KRAS4B. Mechanistically, NADA blocks the plasma membrane translocation of NRAS, but not that of KRAS4B. In addition, NADA inhibits plasma membrane translocation and neoplastic transformation of oncogenic KRAS4A. Interestingly, NADA also redistributes the cytoplasmic NRAS to the Golgi apparatus in a palmitoylation-dependent manner. The results indicate that NADA inhibits NRAS and KRAS4A plasma membrane translocation by targeting a novel molecular process. The new findings would help to develop novel targeted therapies for a broad range of human cancers. Mol Cancer Ther; 16(1); 57–67. ©2016 AACR.

from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2iWPjwN
via IFTTT

Combinatorial Drug Screening Identifies Ewing Sarcoma-specific Sensitivities

Improvements in survival for Ewing sarcoma pediatric and adolescent patients have been modest over the past 20 years. Combinations of anticancer agents endure as an option to overcome resistance to single treatments caused by compensatory pathways. Moreover, combinations are thought to lessen any associated adverse side effects through reduced dosing, which is particularly important in childhood tumors. Using a parallel phenotypic combinatorial screening approach of cells derived from three pediatric tumor types, we identified Ewing sarcoma–specific interactions of a diverse set of targeted agents including approved drugs. We were able to retrieve highly synergistic drug combinations specific for Ewing sarcoma and identified signaling processes important for Ewing sarcoma cell proliferation determined by EWS-FLI1. We generated a molecular target profile of PKC412, a multikinase inhibitor with strong synergistic propensity in Ewing sarcoma, revealing its targets in critical Ewing sarcoma signaling routes. Using a multilevel experimental approach including quantitative phosphoproteomics, we analyzed the molecular rationale behind the disease-specific synergistic effect of simultaneous application of PKC412 and IGF1R inhibitors. The mechanism of the drug synergy between these inhibitors is different from the sum of the mechanisms of the single agents. The combination effectively inhibited pathway crosstalk and averted feedback loop repression, in EWS-FLI1–dependent manner. Mol Cancer Ther; 16(1); 88–101. ©2016 AACR.

from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2hYRCAU
via IFTTT

Enhanced Oncolytic Activities of the Telomerase-Specific Replication-Competent Adenovirus Expressing Short-Hairpin RNA against Dicer

Oncolytic viruses have been receiving much attention as potential agents for cancer treatment. Among the various types of oncolytic viruses, the telomerase-specific replication-competent adenovirus (TRAD), which carries the tumor-specific promoter-driven E1 gene expression cassette, exhibits efficient antitumor effects. The development of a novel TRAD that shows higher replication efficiency and antitumor activity would be highly beneficial for safer and more efficient cancer therapy. We recently demonstrated that the endoribonuclease Dicer significantly inhibits the replication of wild-type adenovirus (Ad) via the processing of viral-associated (VA)-RNAs, which are Ad-encoded small noncoding RNAs, and that the knockdown of Dicer leads to enhanced VA-RNA expression and Ad replication after infection with wild-type Ad. Based on these findings, we herein developed a novel TRAD expressing short-hairpin RNA against Dicer (shDicer; TRAD-shDicer). After infection, TRAD-shDicer efficiently induced the knockdown of Dicer. TRAD-shDicer showed significantly higher replication efficiency and tumor cell lysis activity compared with the conventional TRAD in tumor cells. The Dicer expression levels and viabilities of normal cells were not altered by infection with TRAD-shDicer. These results indicate that TRAD-shDicer is a potent antitumor reagent by virtue of its enhanced oncolytic activity. Mol Cancer Ther; 16(1); 251–9. ©2016 AACR.

from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2iWUWv0
via IFTTT

Interference with the HSF1/HSP70/BAG3 Pathway Primes Glioma Cells to Matrix Detachment and BH3 Mimetic-Induced Apoptosis

Malignant gliomas exhibit a high intrinsic resistance against stimuli triggering apoptotic cell death. HSF1 acts as transcription factor upstream of HSP70 and the HSP70 co-chaperone BAG3 that is overexpressed in glioblastoma. To specifically target this resistance mechanism, we applied the selective HSF1 inhibitor KRIBB11 and the HSP70/BAG3 interaction inhibitor YM-1 in combination with the pan-Bcl-2 inhibitor AT-101. Here, we demonstrate that lentiviral BAG3 silencing significantly enhances AT-101–induced cell death and reactivates effector caspase-mediated apoptosis in U251 glioma cells with high BAG3 expression, whereas these sensitizing effects were less pronounced in U343 cells expressing lower BAG3 levels. KRIBB11 decreased protein levels of HSP70, BAG3, and the antiapoptotic Bcl-2 protein Mcl-1, and both KRIBB11 and YM-1 elicited significantly increased mitochondrial dysfunction, effector caspase activity, and apoptotic cell death after combined treatment with AT-101 and ABT-737. Depletion of BAG3 also led to a pronounced loss of cell–matrix adhesion, FAK phosphorylation, and in vivo tumor growth in an orthotopic mouse glioma model. Furthermore, it reduced the plating efficiency of U251 cells in three-dimensional clonogenic assays and limited clonogenic survival after short-term treatment with AT-101. Collectively, our data suggest that the HSF1/HSP70/BAG3 pathway plays a pivotal role for overexpression of prosurvival Bcl-2 proteins and cell death resistance of glioma. They also support the hypothesis that interference with BAG3 function is an effective novel approach to prime glioma cells to anoikis. Mol Cancer Ther; 16(1); 156–68. ©2016 AACR.

from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2hX725w
via IFTTT

MENA Confers Resistance to Paclitaxel in Triple-Negative Breast Cancer

Taxane therapy remains the standard of care for triple-negative breast cancer. However, high frequencies of recurrence and progression in treated patients indicate that metastatic breast cancer cells can acquire resistance to this drug. The actin regulatory protein MENA and particularly its invasive isoform, MENA^INV, are established drivers of metastasis. MENA^INV expression is significantly correlated with metastasis and poor outcome in human patients with breast cancer. We investigated whether MENA isoforms might play a role in driving resistance to chemotherapeutics. We find that both MENA and MENA^INV confer resistance to the taxane paclitaxel, but not to the widely used DNA-damaging agents doxorubicin or cisplatin. Furthermore, paclitaxel treatment does not attenuate growth of MENA^INV-driven metastatic lesions. Mechanistically, MENA isoform expression alters the ratio of dynamic and stable microtubule populations in paclitaxel-treated cells. MENA expression also increases MAPK signaling in response to paclitaxel treatment. Decreasing ERK phosphorylation by co-treatment with MEK inhibitor restored paclitaxel sensitivity by driving microtubule stabilization in MENA isoform–expressing cells. Our results reveal a novel mechanism of taxane resistance in highly metastatic breast cancer cells and identify a combination therapy to overcome such resistance. Mol Cancer Ther; 16(1); 143–55. ©2016 AACR.

from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2hYMhtE
via IFTTT

Preclinical Efficacy of an Antibody-Drug Conjugate Targeting Mesothelin Correlates with Quantitative 89Zr-ImmunoPET

Antibody–drug conjugates (ADC) use monoclonal antibodies (mAb) as vehicles to deliver potent cytotoxic drugs selectively to tumor cells expressing the target. Molecular imaging with zirconium-89 (⁸⁹Zr)-labeled mAbs recapitulates similar targeting biology and might help predict the efficacy of these ADCs. An anti-mesothelin antibody (AMA, MMOT0530A) was used to make comparisons between its efficacy as an ADC and its tumor uptake as measured by ⁸⁹Zr immunoPET imaging. Mesothelin-targeted tumor growth inhibition by monomethyl auristatin E (MMAE), ADC AMA-MMAE (DMOT4039A), was measured in mice bearing xenografts of ovarian cancer OVCAR-3x2.1, pancreatic cancers Capan-2, HPAC, AsPC-1, and HPAF-II, or mesothelioma MSTO-211H. Ex vivo analysis of mesothelin expression was performed using immunohistochemistry. AMA-MMAE showed the greatest growth inhibition in OVCAR-3x2.1, Capan-2, and HPAC tumors, which showed target-specific tumor uptake of ⁸⁹Zr-AMA. The less responsive xenografts (AsPC-1, HPAF-II, and MSTO-211H) did not show ⁸⁹Zr-AMA uptake despite confirmed mesothelin expression. ImmunoPET can demonstrate the necessary delivery, binding, and internalization of an ADC antibody in vivo and this correlates with the efficacy of mesothelin-targeted ADC in tumors vulnerable to the cytotoxic drug delivered. Mol Cancer Ther; 16(1); 134–42. ©2016 AACR.

from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2iWOW5w
via IFTTT

Digitalis-like Compounds Facilitate Non-Medullary Thyroid Cancer Redifferentiation through Intracellular Ca2+, FOS, and Autophagy-Dependent Pathways

Up to 20%–30% of patients with metastatic non-medullary thyroid cancer have persistent or recurrent disease resulting from tumor dedifferentiation. Tumor redifferentiation to restore sensitivity to radioactive iodide (RAI) therapy is considered a promising strategy to overcome RAI resistance. Autophagy has emerged as an important mechanism in cancer dedifferentiation. Here, we demonstrate the therapeutic potential of autophagy activators for redifferentiation of thyroid cancer cell lines. Five autophagy-activating compounds, all known as digitalis-like compounds, restored hNIS expression and iodide uptake in thyroid cancer cell lines. Upregulation of hNIS was mediated by intracellular Ca²⁺ and FOS activation. Cell proliferation was inhibited by downregulating AKT1 and by induction of autophagy and p21-dependent cell-cycle arrest. Digitalis-like compounds, also designated as cardiac glycosides for their well-characterized beneficial effects in the treatment of heart disease, could therefore represent a promising repositioned treatment modality for patients with RAI-refractory thyroid carcinoma. Mol Cancer Ther; 16(1); 169–81. ©2016 AACR.

from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2hYT8Dv
via IFTTT

Simvastatin-Induced Apoptosis in Osteosarcoma Cells: A Key Role of RhoA-AMPK/p38 MAPK Signaling in Antitumor Activity

Osteosarcoma is the most common type of primary bone tumor, novel therapeutic agents for which are urgently needed. To identify such agents, we screened a panel of approved drugs with a mouse model of osteosarcoma. The screen identified simvastatin, which inhibited the proliferation and migration of osteosarcoma cells in vitro. Simvastatin also induced apoptosis in osteosarcoma cells in a manner dependent on inhibition of the mevalonate biosynthetic pathway. It also disrupted the function of the small GTPase RhoA and induced activation of AMP-activated protein kinase (AMPK) and p38 MAPK, with AMPK functioning upstream of p38 MAPK. Inhibitors of AMPK or p38 MAPK attenuated the induction of apoptosis by simvastatin, whereas metformin enhanced this effect of simvastatin by further activation of AMPK. Although treatment with simvastatin alone did not inhibit osteosarcoma tumor growth in vivo, its combination with a fat-free diet induced a significant antitumor effect that was enhanced further by metformin administration. Our findings suggest that simvastatin induces apoptosis in osteosarcoma cells via activation of AMPK and p38 MAPK, and that, in combination with other approaches, it holds therapeutic potential for osteosarcoma. Mol Cancer Ther; 16(1); 182–92. ©2016 AACR.

from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2iWSF2T
via IFTTT

Pharmacological Inhibition of Myocardin-related Transcription Factor Pathway Blocks Lung Metastases of RhoC-Overexpressing Melanoma

Melanoma is the most dangerous form of skin cancer with the majority of deaths arising from metastatic disease. Evidence implicates Rho-activated gene transcription in melanoma metastasis mediated by the nuclear localization of the transcriptional coactivator, myocardin-related transcription factor (MRTF). Here, we highlight a role for Rho and MRTF signaling and its reversal by pharmacologic inhibition using in vitro and in vivo models of human melanoma growth and metastasis. Using two cellular models of melanoma, we clearly show that one cell type, SK-Mel-147, is highly metastatic, has high RhoC expression, and MRTF nuclear localization and activity. Conversely, SK-Mel-19 melanoma cells have low RhoC expression, and decreased levels of MRTF-regulated genes. To probe the dependence of melanoma aggressiveness to MRTF transcription, we use a previously developed small-molecule inhibitor, CCG-203971, which at low micromolar concentrations blocks nuclear localization and activity of MRTF-A. In SK-Mel-147 cells, CCG-203971 inhibits cellular migration and invasion, and decreases MRTF target gene expression. In addition, CCG-203971–mediated inhibition of the Rho/MRTF pathway significantly reduces cell growth and clonogenicity and causes G₁ cell-cycle arrest. In an experimental model of melanoma lung metastasis, the RhoC-overexpressing melanoma cells (SK-Mel-147) exhibited pronounced lung colonization compared with the low RhoC–expressing SK-Mel-19. Furthermore, pharmacologic inhibition of the MRTF pathway reduced both the number and size of lung metastasis resulting in a marked reduction of total lung tumor burden. These data link Rho and MRTF-mediated signaling with aggressive phenotypes and support targeting the MRTF transcriptional pathway as a novel approach to melanoma therapeutics. Mol Cancer Ther; 16(1); 193–204. ©2016 AACR.

from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2hYT32F
via IFTTT

Penfluridol Represses Integrin Expression in Breast Cancer through Induction of Reactive Oxygen Species and Downregulation of Sp Transcription Factors

It was recently demonstrated the penfluridol inhibited breast tumor growth and metastasis and this was associated with downregulation of α6- and β4-integrins. In this study, we observed the penfluridol induced reactive oxygen species (ROS) and this was the primary mechanism of action. Penfluridol-mediated growth inhibition, induction of apoptosis, and inhibition of breast cancer cell migration was attenuated after cotreatment with glutathione. Penfluridol also downregulated Sp transcription factors Sp1, Sp3, and Sp4 through epigenetic downregulation of cMyc and cMyc-regulated miRNAs (miR27a and miR20a/miR17) and induction of the miR-regulated Sp transcriptional repressors ZBTB10 and ZBTB4. α6- and β4-integrins as well as α5- and β1-integrins are Sp-regulated genes that are also coregulated by the orphan nuclear receptor NR4A1 and these integrins can be targeted by agents such as penfluridol that suppress Sp1, Sp3, and Sp4 and also by NR4A1 antagonists. Mol Cancer Ther; 16(1); 205–16. ©2016 AACR.

from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2iWSDbh
via IFTTT

Trifluoperazine, a Well-Known Antipsychotic, Inhibits Glioblastoma Invasion by Binding to Calmodulin and Disinhibiting Calcium Release Channel IP3R

Calcium (Ca²⁺) signaling is an important signaling process, implicated in cancer cell proliferation and motility of the deadly glioblastomas that aggressively invade neighboring brain tissue. We have previously demonstrated that caffeine blocks glioblastoma invasion and extends survival by inhibiting Ca²⁺ release channel inositol 1,4,5-trisphosphate receptor (IP₃R) subtype 3. Trifluoperazine (TFP) is an FDA-approved antipsychotic drug for schizophrenia. Interestingly, TFP has been recently reported to show a strong anticancer effect on lung cancer, hepatocellular carcinoma, and T-cell lymphoma. However, the possible anticancer effect of TFP on glioblastoma has not been tested. Here, we report that TFP potently suppresses proliferation, motility, and invasion of glioblastoma cells in vitro, and tumor growth in in vivo xenograft mouse model. Unlike caffeine, TFP triggers massive and irreversible release of Ca²⁺ from intracellular stores by IP₃R subtype 1 and 2 by directly interacting at the TFP-binding site of a Ca²⁺-binding protein, calmodulin subtype 2 (CaM2). TFP binding to CaM2 causes a dissociation of CaM2 from IP₃R and subsequent opening of IP₃R. Compared with the control neural stem cells, various glioblastoma cell lines showed enhanced expression of CaM2 and thus enhanced sensitivity to TFP. On the basis of these findings, we propose TFP as a potential therapeutic drug for glioblastoma by aberrantly and irreversibly increasing Ca²⁺ in glioblastoma cells. Mol Cancer Ther; 16(1); 217–27. ©2016 AACR.

from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2hYURsp
via IFTTT

Radiosensitization by the ATR Inhibitor AZD6738 through Generation of Acentric Micronuclei

AZD6738 is an orally active ATR inhibitor (ATRi) currently in phase I clinical trials. We found in vitro growth inhibitory activity of this ATRi in a panel of human cancer cell lines. We demonstrated radiosensitization by AZD6738 to single radiation fractions in multiple cancer cell lines independent of both p53 and BRCA2 status by the clonogenic assay. Radiosensitization by AZD6738 to clinically relevant doses of fractionated radiation was demonstrated in vitro using a 3D tumor spheroid model and, in vivo, AZD6738 radiosensitized by abrogating the radiation-induced G₂ cell-cycle checkpoint and inhibiting homologous recombination. Mitosis with damaged DNA resulted in mitotic catastrophe as measured by micronucleus formation by live-cell fluorescent-ubiquitination cell-cycle imaging of cell-cycle progression and nuclear morphology. Induction of micronuclei was significantly more prominent for AZD6738 compared with inhibition of the downstream kinase CHK1 alone at isoeffective doses. Micronuclei were characterized as acentric chromosomal fragments, which displayed characteristics of increased DNA damage and cell-cycle dyssynchrony when compared with the primary nucleus. Mol Cancer Ther; 16(1); 25–34. ©2016 AACR.

from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2hYY9fb
via IFTTT

Arvelig hemokromatose gjennom 150 år

Arvelig hemokromatose er en medfødt feil i reguleringen av jernstoffskiftet som fører til økt absorbsjon av jern fra tarmen og gradvis økende patologisk avleiring av jern i lever og andre indre organer, leddkapsler og hud (1). Fra 40 – 50-årsalderen kan jernoverskuddet føre til alvorlig sykdom som i sluttstadiet kjennetegnes av levercirrhose, diabetes og brunfarget hud, også kjent som bronsediabetes. Forekomsten i den etnisk norske befolkningen for homozygot og heterozygot arv er på henholdsvis 0,8 % og 12 – 15 %, noe som gjør hemokromatose til en av de vanligste arvelige sykdommene i Norge (2).

I denne artikkelen beskriver jeg en utvikling som i løpet av 150 år har ført til at hemokromatose har gått fra å være en livstruende sykdom til å kunne oppdages i preklinisk stadium med rutineblodprøver, og hvor sykdom enkelt kan forebygges ved årelating, som sannsynligvis er den eneste behandlingen fra antikkens tid som fortsatt har en plass i moderne medisin (fig 1, fig 2) (3).

Figur 1 Årelating. Illustrasjon fra middelalderen. British Library, London

Figur 2 Leverbiopsi fra en mann i 50-årene med arvelig HFE-hemokromatose homozygot for C282Y-mutasjonen, a) før og b) etter 38 årelatinger i løpet av ett år. På diagnosetidspunktet var serum-ferritin 3780 μg/l og transferrinmetningen 98 %. Det ble tappet ca.18 l blod og fjernet 8 – 10 g jern. Etter behandling var serum-ferritin 72 μg/l og transferrinmetningen 40 %. Pasienten har gitt samtykke til at bildene blir publisert

Pionerene

Den første beskrivelsen av en pasient med hemokromatose er tilegnet den franske legen Armand Trousseau (1801 – 67), som i 1865 holdt en forelesning om glukosuri og et nytt syndrom med diabetes, levercirrhose med grågule granula og brunpigmentert hud hos en 36 år gammel mann (fig 3) (4).

Figur 3 a) Armand Trousseau. Litografi av J.B.A. Lafosse fra 1866 (CC BY 4.0). b) Førstesiden av artikkelen fra 1865 hvor Trousseau beskrev det første kjente tilfelle av hemokromatose. Clinique médicale de l’Hôtel-Dieu de Paris, digitalisert av University of Ottawa

Den andre pasientbeskrivelsen ble publisert i 1871 av en landsmann, professor Charles Troisier (1844 – 1919) (5). Man visste ikke da at pigmentet var jern, og sykdommen ble kalt «pigment-cirrhose» inntil professor Victor Hanot (1844 – 96) lanserte navnet bronsediabetes i 1886 (6).

Allerede i 1847 hadde Rudolf Virchow (1821 – 1902), i autopsi fra organer med indre blødning, beskrevet et gulbrunt pigment som ble kalt hematin (7). Pigmentet kunne farges berlinerblått og inneholdt derfor jern. Berlinerblått var en fargemetode som var kjent fra Berlin, hvor alkymister i 1704 hadde oppdaget at en blanding av blod, jernsulfat og kaliumkarbonat dannet et uløselig mørkeblått pigment (8). Pigmentet ble også kalt prøyssisk blått fordi det ble brukt til å farge uniformene i den prøyssiske hær. I 1867 forbedret den tyske patologen Max Perls (1843 – 81) fargemetoden ved å bruke kaliumferrocyanid som reagerte spesifikt med treverdig jernoksid (9). Perls fargereaksjon ble standardmetode for histologisk påvisning av jernholdig pigment, som fra 1888 ble kalt hemosiderin (10).

Den tyske legen Friedrich von Recklinghausen (1833 – 1910) var i 1889 den første som farget leverautopsi fra pasienter med bronsediabetes og viste at det gulbrune pigmentet skyldtes massiv avleiring av jern (11). Han mente at jernet stammet fra indre blødninger med hemolyse og nedbrytning av hemoglobin, og kalte derfor pigmentet for hemokromatose.

Årsaken til hemokromatose ble i de neste tiårene diskutert ut fra to hovedteorier (12). I den første hevdet man at hemokromatose var sekundær til diabetes, men teorien ble etter hvert forlatt da man så at de fleste pasienter med diabetes ikke hadde jernoverskudd. Pasienter med hemokromatose hadde imidlertid diabetes og hemosiderinavleiring i pancreas, og bronsediabetes ble derfor ensbetydende med langtkommet hemokromatose.

Den andre teorien, hvor man hevdet at portal levercirrhose var den primære årsaken, ble begrunnet med at cirrhose var et obligat post mortem-funn ved hemokromatose. Men i begynnelsen av 1930-årene ble det slått fast at levercirrhose sjelden var ledsaget av hemokromatose. En sammenheng ble likevel ikke utelukket, og enkelte bebudet det sanne svaret ved å hevde at jernavleiring i leveren kunne forårsake sklerose, og at jernet stammet fra maten.

På samme tid ble hemolyseteorien – som siden von Recklinghausens dager hadde vært enerådende i spørsmålet om jernets opprinnelse – forkastet, da man ikke kunne påvise indre blødning eller andre hematologiske forandringer som kunne forklare hemosiderinavleiring i leveren (12). Teorier om infeksjon, toksiner og kronisk bly- og kobberforgiftning kunne ikke bekreftes. Svaret på hvor jernet kom fra, forble ukjent, og «idiopatisk hemokromatose» ble betegnelsen på sykdommen.

Joseph Sheldon

I 1935 ga den engelske legen Joseph Sheldon (1894 – 1972) ut boken Haemochromatosis, som var en retrospektiv gjennomgang av alle pasienter i den medisinske litteraturen som inntil da hadde fått diagnosen hemokromatose (12). Av 311 pasienter var 295 menn og 16 kvinner. 63 % var eldre enn 45 år, og levetiden etter klinisk diagnose var rundt 18 måneder. Hos de fleste var diagnosen blitt bekreftet post mortem med histologisk undersøkelse av autopsi fra alle kroppens organer og vev. Med unntak av sentralnervesystemet ble det funnet jern i alle organer. Boken ble et standardverk som den dag i dag gir det mest komplette bildet av jernavleiring i kroppen ved langtkommet hemokromatose.

Sheldon lanserte en ny teori om at hemokromatose kunne være en medfødt stoffskiftesykdom med en molekylær defekt som hemmet transport av jern ut av cellene, og at retensjon av jern førte til sekundær celleskade og sykdom. At en medfødt sykdom ikke ble oppdaget før midt i livet, indikerte at jernoverskuddet måtte være meget stort for å gi organskade. Han mente at avleiring av en liten mengde på opptil 2 mg jern per dag kunne forklare det kliniske sluttstadiet med et jernoverskudd på 30 – 40 g i 45 – 50-årsalderen.

Teorien var klinisk sett logisk, men gal når det gjaldt forklaringen på opphopning av jern i cellene, og den sa intet om hvor det ekstra jernet kom fra. Sheldon utelukket alkohol som årsak til sykdommen, men alkoholteorien hadde betydelig støtte av andre, og så sent som i 1963 ble det fremholdt at hemokromatose var en ervervet lidelse forårsaket av høyt alkoholinntak (13).

Sheldon avsluttet sin bok med en spådom om at hemokromatose var nøkkelen til å forstå cellenes normale behandling av metaller som på det tidspunkt var «shrouded in mystery». Han fikk rett: Etter oppdagelsen av hemokromatosegenet i 1996 ble hovedtrekkene i den molekylære reguleringen av kroppens jernbalanse raskt beskrevet.

Oppdagelsen av ferritin og transferrin

Oppdagelsen av de jernbindende proteinene ferritin og transferrin var milepæler i utviklingen av moderne diagnostikk og behandling av hemokromatose og andre sykdommer i jernstoffskiftet.

Først ute var den tsjekkiske professoren Vilém Laufberger (1890 – 1986), som i 1937 lyktes med å krystallisere et stort, jernbindende protein fra hestemilt (14). Han kalte proteinet for ferritin til ære for den tyske farmakologen Oswald Schmiedeberg (1838 – 1921), som allerede i 1894 hadde isolert en jernholdig proteinblanding fra svinelever som han kalte ferratin (latin: ferratus, bundet til jern) (15). Det ble raskt vist at ferritin i lever, milt og beinmarg fungerte som et lager for jern (16, 17). Molekylære studier tok lengre tid, men i begynnelsen av 1970-årene var ferritinets struktur og funksjon som intracellulært jernlager kartlagt i detalj (18). Hemosiderin ble dannet ved nedbrytning av ferritin i lysosomene (19).

Til å begynne med var ferritin bare målbart i serum etter akutt leversykdom med cellenekrose (20), men etter utviklingen av en sensitiv immunologisk analysemetode i 1972, kunne man også måle ferritin i serum fra friske individer, og det ble vist at nivået var proporsjonalt med størrelsen på jernlageret i lever og beinmarg (21).

Analysen av serum-ferritin i klinisk arbeid var et stort fremskritt som forbedret diagnostikken av jernmangel og gjorde det mulig å oppdage jernoverskudd lenge før det var blitt stort nok til å forårsake organskade. For dem som var arvelig disponert for hemokromatose, ga muligheten for diagnostikk i preklinisk stadium med serum-ferritin en radikal forbedring av prognosen (22).

I 1947, ti år etter oppdagelsen av ferritin, ble transferrin isolert fra svineserum og karakterisert av den svenske legen Carl-Bertil Laurell (1919 – 2001) og medarbeidere (23). Oppdagelsen var klimakset i en langvarig søken etter et plasmaprotein som kunne transportere jern til cellene, etter at det i 1925 var blitt påvist ikke-hemoglobinbundet jern i plasma. Ved hemokromatose var det tidligere funnet høy konsentrasjon av jern i serum, og høy transferrinmetning mellom 50 og 100 % ble nå et kriterium for å stille diagnosen (24).

I begynnelsen av 1950-årene var essensen av dagens kunnskap om serum-jern og transferrinets biokjemi, fysiologi og kliniske betydning kjent fra mer enn 1 000 vitenskapelige artikler i litteraturen.

Fra 1970-årene ble et biokjemisk serummønster med stabilt forhøyet ferritin og høy transferrinmetning patognomonisk for hemokromatose, og rutinemessig jernfarging av leverbiopsi i diagnostikken opphørte.

Patofysiologi

Patofysiologien bak hemokromatose ble utledet fra balansestudier av opptak og utskilling av jern. Gjennomslaget kom etter at Robert McCance (1898 – 1993) og Elsie Widdowson (1906 – 2000) i 1937 påpekte at manglende bevis for utskilling av jern i tarm og nyrer indikerte at jernbalansen ble regulert av jernopptaket (25). Teorien ble bekreftet i mange senere studier som kulminerte i 1968 med en stor multisenterundersøkelse som viste at jerntapet hos menn var stabilt og svært lavt, kun ca. 1 mg per dag, og at det bare skjedde ved passivt tap av jern i celler som ble avstøtt fra tarmslimhinne, urinrør, galleganger og hud (26). Det samme gjaldt ved hemokromatose.

Sheldons postulat om en «inborn error of metabolism» måtte derfor finnes i enterocyttene, som tok opp mer jern enn nødvendig, slik at netto jernopptak oversteg det fysiologiske behovet. Innsatsen for å finne defekten økte, men resultatene uteble. Det nærmeste man kom, var å foreslå at den normale mekanismen for å hindre overflødig jernopptak – lansert i 1943 som en form for «mucosablokk» – manglet ved hemokromatose (27).

60 år senere, på begynnelsen av 2000-tallet, ble det klart at blokkteorien i og for seg var riktig, men forklaringen var vidt forskjellig fra tidligere spekulasjoner.

Genetikk og molekylær regulering

Vendepunktet som bekreftet teorien om arvelighet kom i 1976, da det ble funnet overvekt av vevsantigenene HLA-A3 og ‑B14 i familier med hemokromatose (28). Jakten på «hemokromatosegenet», som måtte ligge nær HLA-locus på kromosom 6, ble nå mer målrettet, og sykdommen ble omdøpt fra «idiopatisk» til «arvelig» hemokromatose.

Den revolusjonerende utviklingen innen genforskningen i 1990-årene, med tilgang til nye genteknologiske analysemetoder, var en forutsetning for de gjennombruddene som på denne tiden skjedde i kartleggingen av det molekylære jernstoffskiftet. Det begynte i 1996 med oppdagelsen av to nye punktmutasjoner i det mennesklige genomet, hvorav den viktigste C282Y, ble funnet hos 85 % av pasientene med hemokromatose, mens den andre – H63D – ga mindre klinisk utslag (29). Det nye genet (og proteinet) ble kalt HFE og begrepet «HFE-hemokromatose» ble vanlig. C282Y-mutasjonen antas å ha oppstått i Europa for over 4 000 år siden (30). Sammenfallet mellom spredning av mutasjonen og vikingenes reisemønster tyder på at mutasjonen ble spredd av vikinger og forklarer hvorfor hemokromatose på folkemunne ble døpt for «vikingsykdommen» (fig 4) (31).

Figur 4 Kart som viser utbredelsen av den viktigste hemokromatosemutasjonen C282Y i Europa. Den høyeste forekomsten ser man i landene rundt Nordsjøen hvor vikingene herjet for 1 000 år siden. For Norge er kartet noe misvisende ved at den oppgitte frekvensen sannsynligvis er noe lavere i Nord-Norge (31)

Funksjonen til det nyoppdagede HFE-proteinet ble kjent etter den banebrytende oppdagelsen i 2000 av hormonpeptidet hepcidin i plasma og cellemembranproteinet ferroportin. Ferroportin, som er det eneste kjente proteinet som kan transportere jern ut av en celle, reagerer med hepcidin som bremser jerntransporten (32). HFE, i samvirke med andre gener, regulerer syntesen av hepcidin i lever og dermed plasmakonsentrasjonen av hepcidin, slik at import av jern til plasma styres av fysiologiske behov. Ved jernoverskudd aktiveres HFE, plasmakonsentrasjonen av hepcidin øker, og jernopptaket fra tarmen blir redusert. Motsatt fører jernmangel til deaktivering av HFE, redusert hepcidinsyntese og økt opptak av jern fra tarmen. Ved arvelig hemokromatose med tap av HFE-funksjonen er syntesen av hepcidin varig nedsatt og jernabsorpsjonen forøket – tross et voksende jernoverskudd. Hepcidin er den viktigste regulatoren av jernbalansen, og nedsatt syntese og plasmakonsentrasjon er en fellesnevner for HFE-mutasjonen og sjeldne mutasjoner i andre medvirkende gener som forårsaker hemokromatose.

Årelating

Ideen om å behandle hemokromatose med intermitterende årelating for å stimulere bloddanningen med håp om at jernoverskuddet ville bli utnyttet til økt hemoglobinsyntese og dermed fjernet, ble prøvd første gang på en pasient i New York i 1941 (33). Behandlingen ble ikke fullført og vakte ingen oppmerksomhet. Noen år senere ble det ved et annet amerikansk sykehus gjennomført årelating av fem pasienter hvorav den ene i løpet av 16 måneder ble tappet for 40 liter blod med til sammen 20 gram jern (34). Forfatterne var blant de første som brukte leverbiopsi i diagnostikk og for å kontrollere effekten av årelatingen. Leveren ble tømt for hemosiderin, og det var tegn på bedring av cirrhose. Pasientene følte seg subjektivt bedre, og de fikk verken anemi eller andre bivirkninger.

Innføring av behandling med intensiv årelating i begynnelsen av 1950-årene førte til bedre livskvalitet og forlengelse av levetiden for alvorlig syke pasienter med hepatomegali og diabetes (35). Forebyggende årelating i preklinisk stadium av hemokromatose resulterte i normal levetid (36).

Avslutning

Hemokromatose var opprinnelig en klinisk diagnose hos pasienter med alvorlig sykdom. Med de muligheter vi i dag har til å oppdage jernoverskudd i preklinisk stadium ved hjelp av rutineblodprøver, har hemokromatose endret karakter fra å være en livstruende sykdom til å bli en risikofaktor som kan kontrolleres ved forebyggende årelating.

Kartleggingen av det molekylære jernstoffskiftet og dets betydning for jernbalansen gir håp om å finne nye behandlingsformer for hemokromatose hvor utvikling av et medikament med hepcidinvirkning foreløpig er det mest lovende alternativet (37).

from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2hmV8oC
via IFTTT

Advances in rare cell isolation: an optimization and evaluation study

Rare nucleated CD45 negative cells in peripheral blood may be malignant such as circulating tumor cells. Untouched isolation thereof by depletion of normal is favored yet still technological challenging. We op...

from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2iWo5pY
via IFTTT

Overexpression of TNKS1BP1 in lung cancers and its involvement in homologous recombination pathway of DNA double-strand breaks

Abstract

TNKS1BP1 is a member of the poly(ADP-ribose) polymerase (PARP) superfamily. Our previous studies have demonstrated that TNKS1BP1 plays an important role in DNA damage response. But whether and how TNKS1BP1 associates with cancer is still not clear. Here, we found that TNKS1BP1 was upregulated in human lung adenocarcinoma (LAC) tissues, and was associated with poor overall survival (OS) in LAC patients. Dysregulation of TNKS1BP1 affected the sensitivity of A549 cells to several DNA damage agents including cisplatin, bleomycin, and ionizing radiation. Mechanically, overexpression of TNKS1BP1 increased the accumulation of S phase cells, which was accompanied by a decrease in M phase cells. More importantly, we found TNKS1BP1 regulated genome stability, mainly through affecting the homologous recombination pathway of DNA double-strand breaks by inhibiting the RAD51 foci formation. Overall, our study indicates that, in LAC, aberrant expressions of TNKS1BP1 are common events, and overexpression of TNKS1BP1 might affect outcomes of cancer patients to chemotherapy and radiotherapy.

TNKS1BP1 is overexpressed in human lung adenocarcinoma (LAC) and correlated with the LAC patients’ survival. TNKS1BP1 presents a potential new biomarker for LAC. TNKS1BP1 regulates the genomic stability and cellular sensitivity to DNA damage agents in A549s, and is associated with its function in regulating HR repair of DNA double-strand breaks.

from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2ihPzFR
via IFTTT

En mann med feber og leddsmerter

Leddsmerter kan ha mange årsaker. Traumatiske, immunologiske og infeksiøse lidelser må vurderes. En god anamnese kan sette oss på rett spor tidlig.

Blodprøver ved innkomst viste CRP 248 (9/l) med 19,4 nøytrofile granulocytter (1,7 – 8,2 · 10**⁹/l), trombocytter 186 (145 – 348 · 10**⁹/l), INR 1,3 (

Figur 1 Høyre ankel ved innkomst. Foto: Astrid Rykkje Heien

Figur 2 Mikroskopifunn. Grampreparat som viser gramnegative diplokokker funnet ved punksjon av høyre ankel

På bakgrunn av dette ble pasienten henvist poliklinikk for seksuelt overførbare sykdommer. Dette ble gjort første innleggelsesdag. Han var nå subfebril og hadde mindre smerter i ankelen.

Vi vurderte fortløpende behovet for artroskopisk skylling. Imidlertid tilkom det biokjemisk og lokal bedring, så dette ble ikke gjort.

Diskusjon

Ved disseminert gonokokksykdom foreligger hovedsakelig purulent artritt eller et syndrom med tenosynovitt, dermatitt og polyartralgi, eventuelt en kombinasjon av dette (4, 5).

Diagnostikk, resistens og behandlingslengde

Direkte mikroskopi av leddvæske har en høy forekomst av falskt negative funn ved septiske artritter, og sensitivitetstall fra under 50 % til 78 % er oppgitt (6, 7).

Adjuvant steroidbehandling ble valgt da vi oppfattet vedvarende febrilia til å være immunologisk utløst og hans hydrops i høyre kne til å være reaktiv artritt (8).

Kirurgisk behandling: Tapping versus skylling

from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2hOKzcC
via IFTTT

Mid-regional pro-adrenomedullin in patients with acute dyspnea: Data from the Akershus Cardiac Examination (ACE) 2 Study

Publication date: Available online 5 January 2017
Source:Clinical Biochemistry
Author(s): Mohammad Osman Pervez, Magnus Nakrem Lyngbakken, Peder Langeland Myhre, Jon Brynildsen, Eva Camilla Langsjøen, Arne Didrik Høiseth, Geir Christensen, Torbjørn Omland, Helge Røsjø
BackgroundMid-regional pro-adrenomedullin (MR-proADM) is a surrogate marker for adrenomedullin; a hormone that attenuates myocardial remodeling. Accordingly, we hypothesized that MR-proADM could provide diagnostic and prognostic information in patients with acute dyspnea.Methods and resultsWe measured MR-proADM by a commercial ELISA on hospital admission in 311 patients with acute dyspnea and compared the utility of MR-proADM with N-terminal pro-B-type natriuretic peptide (NT-proBNP). Blood samples were also available after 24h (n=232) and before discharge (n=94). The principal diagnosis of the index hospitalization was determined by an adjudication committee. MR-proADM concentrations on hospital admission were higher in patients with acute heart failure (HF; n=143) vs. patients hospitalized with non-HF-related dyspnea (n=168): 1.31 (Q1-3 0.97–1.89) vs. 0.85 (0.59–1.15) nmol/L; p<0.001. The receiver-operating characteristics area under the curve (ROC-AUC) for MR-proADM to diagnose HF was 0.77 (95% CI 0.72–0.82) and 0.86 (0.82–0.90) for NT-proBNP. During a median follow-up of 816days, 66/143 patients (46%) with acute HF and 35/84 patients (42%) with acute exacerbation of chronic obstructive pulmonary disease (AECOPD) died; p=0.58 between groups. In multivariate Cox regression analyses, admission MR-proADM concentrations were associated with mortality in patients with acute HF (HR 5.90 [3.43–10.13], p<0.001), but not in patients with AECOPD. Admission MR-proADM concentrations also improved risk stratification in acute HF as assessed by the net reclassification index. MR-proADM concentrations decreased from admission to later time points.ConclusionAdmission MR-proADM concentrations provide strong prognostic information in patients with acute HF, but modest diagnostic information in patients with acute dyspnea.

from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2iOsIFJ
via IFTTT

Graded interference with the direct potentiometric measurement of sodium by hemoglobin

Publication date: Available online 5 January 2017
Source:Clinical Biochemistry
Author(s): Philip Goldwasser, Andrea Roche-Recinos, Robert H. Barth
ObjectivesSodium concentration is measured by either indirect (INa) or direct potentiometry (DNa), on chemistry and gas panels, respectively. A spurious difference between these methods (ΔNa=INa−DNa) can be confusing to the clinician. For example, variation in serum total protein (TP) is well known to selectively interfere with INa. Red cells have been suggested to interfere with DNa, but both positive and negative interference have been reported. In this study, the effect of gas panel hemoglobin (Hb) on ΔNa was examined.MethodsΔNa was calculated in 772 pairs of closely-timed chemistry and gas panels (median: 4min. apart), retrospectively collected from our critical care units, with 1 pair per patient. Hb was treated as a categorical or continuous variable and tested for linear and non-linear effects, with adjustment for 3 known influences on ΔNa—TP, bicarbonate (tCO2), and the chemistry-gas panel glucose difference (ΔGlu).ResultsHb ranged from 3.5 to 22.0g/dL [35–220g/L]. In categorical analysis, ΔNa increased with Hb, and the effect was essentially linear. By simple regression, ΔNa rose 0.06±0.03[SE]mmol/L per 1g/dL [10g/L] increase in Hb (p<0.05), but confounding was suspected because Hb also correlated (p<10⁻³) with TP, tCO2, and ΔGlu. Using multiple regression to adjust for the confounders, ΔNa rose 0.15±0.03mmol/L per 1g/dL [10g/L] rise in Hb (p<10⁻⁶).ConclusionsIncreasing Hb spuriously decreases DNa and increases ΔNa. A linear correction for this artifact can reduce the discordance between INa and DNa, promoting their interchangeable use.

from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2iWNAYk
via IFTTT

En mann med feber og leddsmerter

Leddsmerter kan ha mange årsaker. Traumatiske, immunologiske og infeksiøse lidelser må vurderes. En god anamnese kan sette oss på rett spor tidlig.

Blodprøver ved innkomst viste CRP 248 (9/l) med 19,4 nøytrofile granulocytter (1,7 – 8,2 · 10**⁹/l), trombocytter 186 (145 – 348 · 10**⁹/l), INR 1,3 (

Figur 1 Høyre ankel ved innkomst. Foto: Astrid Rykkje Heien

Figur 2 Mikroskopifunn. Grampreparat som viser gramnegative diplokokker funnet ved punksjon av høyre ankel

På bakgrunn av dette ble pasienten henvist poliklinikk for seksuelt overførbare sykdommer. Dette ble gjort første innleggelsesdag. Han var nå subfebril og hadde mindre smerter i ankelen.

Vi vurderte fortløpende behovet for artroskopisk skylling. Imidlertid tilkom det biokjemisk og lokal bedring, så dette ble ikke gjort.

Diskusjon

Ved disseminert gonokokksykdom foreligger hovedsakelig purulent artritt eller et syndrom med tenosynovitt, dermatitt og polyartralgi, eventuelt en kombinasjon av dette (4, 5).

Diagnostikk, resistens og behandlingslengde

Direkte mikroskopi av leddvæske har en høy forekomst av falskt negative funn ved septiske artritter, og sensitivitetstall fra under 50 % til 78 % er oppgitt (6, 7).

Adjuvant steroidbehandling ble valgt da vi oppfattet vedvarende febrilia til å være immunologisk utløst og hans hydrops i høyre kne til å være reaktiv artritt (8).

Kirurgisk behandling: Tapping versus skylling

from #AlexandrosSfakianakis via Alexandros G.Sfakianakis on Inoreader http://ift.tt/2hOKzcC
via IFTTT

Πληροφορίες

Πέμπτη 5 Ιανουαρίου 2017

Diskusjon

Diagnostikk, resistens og behandlingslengde

Kirurgisk behandling: Tapping versus skylling

Pionerene

Joseph Sheldon

Oppdagelsen av ferritin og transferrin

Patofysiologi

Genetikk og molekylær regulering

Årelating

Avslutning

Abstract

Diskusjon

Diagnostikk, resistens og behandlingslengde

Kirurgisk behandling: Tapping versus skylling

Diskusjon

Diagnostikk, resistens og behandlingslengde

Kirurgisk behandling: Tapping versus skylling

Δημοφιλείς αναρτήσεις